Papiravisas kamp mot klokka
Papirbrudd på trykkeriet, veiarbeid og ferger som ikke venter. Papiravisas vei til postkassene i Bygde-Norge kan være nådeløs når hvert minutt teller.
Orkanger industriområde. Det har regnet hele formiddagen og tåka henger som spindelvev over de skogkledde heiene som skiller fjell fra fjord. Det er stille utenfor Polaris Trykk Orkanger. Ikke en lyd røper at bakom disse veggene, løper arbeiderne fra den ene pipende maskinen til den andre.
Titter du inn gjennom trykkerivinduene, vil noen gigantiske ruller med papir avsløre at her trykkes aviser til tusenvis av fingre som skal bla. I 15 avistitler, for å være nøyaktig – deriblant Nationen.
I løpet av et halvt døgn skal disse fraktes og leveres like langt som det er nord til sør i Danmark.
Men til forskjell fra vårt broderland i sør, som er flatt, er vårt landskap skåret ut av dype fjorder og merket av bratte fjell. Slikt gjør avisdistribusjonen i Norge sårbar og helt avhengig av et punktlig trykkeri, sammenfallende fergeavganger, en velvillig værgud og av menneskene bak bilrattene.
I tillegg satser stadig flere mediehus digitalt og det blir færre å dele distribusjonskostnaden med. Posten har sluttet å levere hver dag, og situasjonen i verden har gjort at priser på papir og blekk har skutt i været.
Dette er fortellinga om avisdistribusjonen i ei av Nationens mest utfordrende ruter på 316 kilometer fra Orkanger til Ørsta, og hvilket fellesskapsprosjekt det er – selv om det kan innebære å være sekunder fra å miste ferga.
Nationen
Avisa har abonnenter i 350 av totalt 356 kommuner i Norge. I 339 kommuner er det en eller flere abonnementer som har et papirabonnement. Nationen distribuerer i 1992 unike postnummer og 1269 ulike poststeder.
41 prosent har rent digitalt abonnement, viser tall fra Nationen fra tidligere i august. Totalt har Nationen i overkant av 16.000 abonnenter.
Kilde: Nationen

Avisa går i trykken
14:51. Med noen enkle tastetrykk sender trykkerisjef Joar Staveli avisa i trykken. Han var den første som ble ansatt i trykkeriet i 2009, siden den gang er mye forandret.
Ved oppstart var opplagstallene gode og de trykte mange aviser. Ingen kunne forestille seg den digitale verden som snart skulle flytte hele nyhetsbildet fra papir til piksel. Denne endringen førte til en rekke nedskjæringer. Både i trykkeriet, men også i redaksjoner i norske mediehus.
Trykkeriet startet opp med 18 ansatte, i dag er de 11.
– Nettet har tatt over og opplagstallene er ikke så gode som de var, men trenden har stabilisert seg. Papiravisa er ikke død ennå, tror Staveli.
Avisa som gikk i trykken for noen minutter siden, fyker imellom to valser og blir fargesatt. En rekke alarmsignaler utveksles mellom arbeiderne for å signalisere hvor de står i maskineriet.

Et alarmsystem skal hindre arbeidsulykker. Staveli sier det likevel er mye som kan gå galt under produksjonen og forsinke avisleveransen videre:
– Det kan være papirbrudd, altså at avispapiret ryker i pressa. Vi har ingen tid å miste for at sjåførene skal rekke fergene.
Hvert minutt teller
Men så er ulykken ute. Det varsles om papirbrudd. Produksjonen stopper. Da har det gått noen timer siden Nationen gikk i trykken. Ennå gjenstår Finansavisen og Klassekampen og en utålmodig sjåfør står i garasjen klar til å kjøre. Papirbruddet kan skyldes alt fra produktfeil til menneskelig svikt, ifølge trykkerimedarbeider Espen Snøsen.
– Det var 20 minutter med full produksjonsstopp.
Hvert minutt teller. Etter planen skal avisene bli kjørt ut fra trykkeriet senest klokka sju. Nå kan
forsinkelsen hindre sjåføren i å nå første ferge. Det vil igjen skape problemer med å nå neste ferge, og
neste der igjen. Blir ikke Finansavisen og Klassekampen ferdig i tide må sjåføren bare reise uten dem,
og abonnentene vil våkne opp til en tom postkasse.

Klokka er 18:50 og det går en viss «det-gikk»-lettelse gjennom lokalet. Siste avis er trykket og klare til lasting. Forsinkelsen er unngått.
– Treningsklokka mi har trodd at jeg har trent helt siden papirbruddet, sier Snøsen og tørker panna fri for svette, mens det blir konstatert at han og kollegene er et «dream-team» i dag.

Avisa forlater trykkeriet
Jobber seksdagersuke
19:08. Avisa forlater trykkeriet og setter kurs mot Molde i en svart Opel. Mannen bak rattet, Geir-Einar Trøen, spøker med at han kunne kjørt ruta i blinde. Siden 2010 har han vært leid inn som oppdragstaker, med andre ord har hans firma ansvar for å frakte avisa den første etappen.
– Jeg er glad i kjøre bil, men jeg kan bli metta noen ganger. Jeg kjører jo 160.000 kilometer i året. Jeg kjører like mye på en måned som folk kjører på ett helt år.
Trøen jobber seks dager i uka hele året, uansett vær.
– På fjellet oppover her, har jeg stått fast i seks timer en gang. Fra ni til tre på natta, fordi det var så glatt at heller ikke strøbilen kom fram, forteller Trøen mens han kjører gjennom Orkland kommune i Trøndelag.
Ikke engang på en speilblank kveld vurderer Trøen å snu:
– Avisa skal fram. Det handler om yrkesstoltheten.
Været er en åpenbar hindring, sier Trøen, men for ham er det hjort i veibanen som utgjør størst fare. Påkjørsler har Trøen opplevd flere ganger.
Men etter at han gikk til innkjøp av en katolsk rosenkrans, hevder han nå å ha guddommelig beskyttelse.
– Kona er katolikk, og etter vi hang opp dette har jeg ikke kjørt på noen dyr.
To måneder på ferge
I likhet med mange andre sektorer er også Trøen rammet av økte drivstoffpriser.
– Før lå jeg på 14.000-15.000 kroner i drivstoffutgifter i måneden. Nå ligger jeg på 28.000 kroner, men jeg får ikke noe bedre betalt av den grunn. Da blir det mindre igjen på meg.
Trøen er én av to som deler på etappen. Han gir ifra seg lasten når han ankommer Ålesund, og vender snuta mot Orkanger for neste last.
Før pleide han å kjøre tur/retur Ålesund på samme natt, det gjør han ikke lenger. Han anretter heller en liten soveplass på lasteplanet i bilen når den er tømt for aviser. Der sover han til morgengry og kjører tilbake – akkurat i tide til å hente datteren som da er ferdig på skolen.
– Hva er det som holder deg gående?
– Folkene som du har rundt deg når du stopper. Alle kjenner meg på fergene, for eksempel.
Oppover Søvasskjølen i Orkland blir vegetasjonen snauere.
– Her er det ganske forblåst når det er vinter. Det kan ligge snøfonner i veien, men det er ingenting som stopper meg, ler han.
Men selv om Kong Vinter ikke er i stand til å stoppe Trøen, kan veiarbeid gjøre det, forteller han, og
med det samme går det troll i ord.
Etter åtte minutter venting på veiarbeid, kan ferden fortsette.
– Det blir 20:40-ferga, sier Trøen med en viss lettelse når han starter bilen opp igjen.
Men de åtte minuttene viser seg å ha betydd mer enn Trøen kunne forespeile, og han er sekunder fra å ikke komme ombord, når fergelemmen går opp.

Halsa ferjekai
Mellom a-ha og Nena
Klokka 20:39 er Trøen på ferga mot Tingvoll. De om lag 20 minuttene det tar over Halsafjorden, bruker han på å være på mobilen. Han varsler de andre sjåførene om hvor han er på ruta, sjekker sosiale medier eller spiller Candy Crush. Når ferga legger til kai er Trøen ankommet Møre og Romsdal, og han kan fortsette oppover Fursetfjellet.


– Hva gjør du hvis du kommer til ubrøytet vei om vinteren?
– Da bare kjører jeg likevel.
Mellom a-has «Take On Me» og Nenas «99 Luftballoon» er mye av det nordmørske landskapet tilbakelagt.
– Helst hører jeg på P8 Pop for der er det så mye bra gammel musikk.
Trøen stopper ikke før han er ved Bybudet Moldes lokaler 21.58. Her parkerer han bilen utenfor og lesser av aviser som skal leveres i omegnen, så reiser han videre.
Tidspunkt: 22:00. Retning: fergekaia.
Han liker å kjøre avis fordi han ser på det som en helt spesiell last.
– Det er nyheter. Håndholdte nyheter. Det er veldig viktig for mange på morrakvisten. Det er noe helt eget å sitte ved kjøkkenbordet om morgenen å lese nyheter. Det vil jeg sørge for at alle har mulighet til.
Trøen opplever jobben som meningsfull fordi han at sikrer at alle har aviser – uansett hvor grisgrendt eller kronglete de bor. Enkelte har heller ikke internett, trekker han fram.
– De fortjener også å kunne få lese nyheter.

Molde ferjekai
Kvart på elleve kjører Trøen om bord ferga som tar ham til Vestnes, nabokommunen til Ålesund. Etter om
lag en halvtime kan han igjen kjøre ut av ferga og unnagjør den siste etappen for avlessing på Polaris
Trykk i Ålesund.
Her blir avisene lesset over til ny sjåfør sammen med Sunnmørsposten, som også trykkes i lokalet. For Trøen venter nå noen timers søvn på en fast rasteplass utenfor Ålesund.

Solavågen ferjekai
Dårlig livsstil
00:40. Avisene er om bord i nok ei ferge. Denne går fra Sula kommune til Festøya
ferjekai i Ørsta med transportør Hans Johnsrud. Han har kjørt den samme ruta i 20 år, men
østlandsdialekta avslører at han ikke er sunnmøring:

01:00. Johnsrud er på vei til Ørsta sentrum. Idet han setter seg bak rattet spør han om det er i orden at han fyrer opp en rullings.
– Man får en dårlig livsstil av denne jobben, det sier også folk til meg. Jeg røyker egentlig ikke lengre, men noe må en jo ha å se fram til. Det blir fort en to-tre sigaretter per dag, sier han og tenner røyken.
Klokka i bilen hans går åtte minutter for fort, da har han «alltid god tid».
Han slipper av Helt-hjem-pakker og aviser hos en butikk langs veien.
– Jeg sover godt når jeg først er ferdig. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg ikke tatt denne jobben. Og så liker jeg å kjøre bil.
Som oftest tar Johnsrud ut én ferieuke i året, men det hender han har tatt to. Hallingdølen har planer om å jobbe til han er 70, nå er han noen-og-seksti.
– Det er bedre å jobbe enn å ikke gjøre noe. Det er ingen som har daua av å jobbe. Du kan daue på jobben da, på veien, men det er noe annet.
Etter at Johnsrud ankommer Ørsta sentrum tømmes bilen for aviser av bud som skal kjøre ut til abonnenten. Natta hans fortsetter til alle matbutikker i Ørsta, deretter til kiosker og matbutikker i nabokommunen Volda.
– Er den første sjåføren forsinket må folk vente. Det er avisbudene som får den smekken, om de ikke får
levert ut til abonnentene, altså. Folk vet at det er jeg som leverer til avisbudene, så jeg får høre det
jeg også, men jeg blir også takket om den kommer i tide, sier Johnsrud.

Ørsta sentrum
Rally i sunnmørsk landskap
02:01. Ørsta sentrum. Utenfor avisa Møre-Nytts gamle lokaler sentralt i sentrum svinger Johnsrud inn. Sju avisbud står klare med åpne bagasjerom for å spare tid. Nesten før han rekker å parkere slås bagasjedøra opp og tømminga starter. Johnsrud ruller seg nok en røyk og inspiserer.
German Arsenjevs er et av avisbudene. Han kom til Norge fra Latvia i 2010 og har siden den gang kjørt aviser.
– Om sommeren er det nesten som å ta ferie når jeg kjører. Det er veldig fint, spesielt når det er lyst om natta. Det er fantastisk!
For å få de om lag fem timene med levering til å gå, pleier han å høre på lydbok, russiske klassikere: Tolstoj og Dostojevskij.
Mens Arsenjevs står og prater med Nationen, reiser avisbud etter avisbud for å levere. Omsider starter også han motoren.
Og i Bondalen, hvor han nå leverer, kaster månen sitt perlemors-skinn bakom fjellene som strekker etter en blånet nattehimmel.

Postkassa
02:33. Til slutt dumpes avisa i postkassa til abonnenten, kun med noen kyr som vitner – hvis de ser så langt i mørket.
Papiravislesning er et ritual
Avisas milelange reise er ved veis ende, og ligger i gårdbruker Knut Oddvar Hustads postkasse.
– Jeg er så gammeldags at jeg abonnerer på papiraviser. Men papiravistallene går jo ned, så man kan jo spørre seg: er det fordi innholdet blir dårligere, eller er det fordi vi slutter å abonnere på dem? sier Hustad, som i tillegg til å drive med storfe også er bondelagsleder for Hjørundfjord.
Rundt beina på ham er det to kattunger som gjerne vil ha oppmerksomhet. En tredje titter fram bak
husveggen. Så fort Hustad gjør en bevegelse, smetter katten ut av syne.

For ham er det viktig å kunne sette seg ned med avisa. Det gjør han etter han har unnagjort fjøsstellet. Det er et slags ritual.
– Avisa kan brukes til mye. Jeg er gammel politimann og da jeg var under opplæring var det en lensmann utpå Hareid som sa at Sunnmørsposten kan verne mot spark. Den brettes i tre og legges i skrittet, humrer Hustad og understreker:
– Jeg gjør ikke det altså. Avislesing, det skal jo være kos. Det skal ikke bare være fag, det skal være
hygge.


Stupbratte fjell med snødekte tinder henger over gården til Hustad. Et rødmalt stabbur på tunet, frittgående høns som plukker rips av busker og bjelleklang fra kyr på beite. Det eneste som synes å mangle er Askeladden som spør etter «kongsdatteren og halve kongeriket».
Likevel avviser Hustad komplimentet han får om plassen. Han svarer: «det er helt greit», leder
oppmerksomheten over på en sliten rosebusk og sier:
– Rosebusken min er litt som bonden, den er på retur.
Kritisk til Facebook-nyheter
Skal nettavisa konkurrere med Hustads papiravishygge, må det gjøres noe med prisen, mener han.
– Skal det være sånn at man skal slutte med papiravis helt, så bør prisen ned på digitalt abonnement.
– Synes du det er viktig med avisdekning over hele landet?
– Det dummeste jeg hører er når folk sier: «jeg får alt jeg trenger å vite på Facebook», repliserer Hustad.
Han mener at det er en viktig del av sentraliseringspolitikken at avisa leveres på bygda.
– Det handler om kunnskap i distriktene. Det bør ikke være forskjell på by og bygd når det kommer til muligheten å få nyheter på papir.
Midt i dette lille stykket Norge sier Hustad at nå må han hente kyrne hjem fra beite. De er klare for kalving.
– Vil dere være med?


Samtidig som Hustad lokker på kyrne sine, er det 12-tårnstunge maskineriet i Orkanger på ny i full sving. Geir-Einar Trøen er om ikke mange timer klar for å ta avisene fra Trøndelag til Sunnmøre, Hans Johnsrud står klar i Ålesund og deretter skal German Arsenjevs igjen ta over.
Hvis alt går etter planen, kan Hustad nok en gang finne Nationen i postkassa ved morgengry. Denne gangen uten kyrne som vitne.