Begge utfordringene må løses – samtidig. Da er det håp om at naturen kan fortsette å «levere» sine økosystemtjenester, både til oss og våre etterkommere. Og vi ville respektert naturens og artenes egenverdi. Her er fire temaer som fortjener oppmerksomhet.

1. Bevar store, sammenhengende naturområder:

I Sør-Norge ligger nå bare fem prosent av arealene mer enn fem kilometer fra tyngre naturinngrep som veier, jernbane, kraftlinjer eller regulerte vassdrag. Villreinen, som krever både ro og store arealer, presses av hyttebygging og forstyrrelser, og arten er havnet på rødlisten. Hovedtrusselen mot norsk artsmangfold er nettopp det villreinen opplever – nedbygging og fragmentering av sammenhengende natur.

Alle små verneområder er sårbare. En liten våtmark kan bli ødelagt av en plutselig forurensning. Et lite skogsreservat kan i sin helhet bli rammet av skogbrann eller stormfelling.

Men et stort skogsreservat på flere titalls kvadratkilometer og variert topografi vil kunne tåle en stormnatt eller en skogbrann hvis terrenget har partier som ligger i lé for vind eller har fuktige partier som stopper flammene. Store arealer har dessuten flere arter, og større og mer levedyktige bestander av hver enkelt art.

I tillegg har store verneområder funksjon som såkalte «overskuddsområder», ved at de «leverer» arter og individer til omgivende landskap. Ser du en toppmeis på ditt fuglebrett, er den kanskje klekket i en gammelskogsrest et helt annet sted!

Stortinget har vedtatt at 10 prosent av skogen skal vernes, men vi er bare halvveis. Store, verneverdige skogsområder er i dag vanskelig å finne. Da kan vi forsøke å «bygge» store verneområder ved å slå en ring rundt rester av nærliggende gammelskog og deretter la hele arealet utvikle seg fritt.

FN har definert tiåret fram til 2030 som en periode hvor hele verden bør restaurere natur. Her i Norge er restaurering av enkelte grøftede myrer allerede i gang. Ved å tette grøftene kan vi gjenskape det naturgitte, høye vannspeilet. Slik kan vi redde myrlevende arter og opprettholde myr som flomdemper og karbonlager.

Generelt øker verdien av store verneområder hvis vi kan bevare hele landskap, for eksempel et variert skogsområde med topografi og intakte nedbørsfelt, vassdrag og våtmarker.

2. inkludér høydegradienter som «biologiske krabbefelt»:

Når verden blir varmere får mange arter behov for å flytte på seg! Både på land og i havet ser vi at mange arter har begynt å vandre nordover for å «finne igjen» et kjøligere klima. På land betyr det at vi bør verne natur som er bratt.

Det er nemlig mye kortere vei oppover enn nordover hvis man skal oppsøke et område som er litt kaldere! Derfor bør vi, særlig når vi oppretter store verneområder, innlemme natur med store høydeforskjeller. Vi kan også passe på å sikre natur langs vassdrag, fra utløp til kilde. Slike vertikale bånd med sammenhengende natur hvor arter kan vandre oppover er blitt betegnet som «biologiske krabbefelt».

3. Vern rødlistede naturtyper:

Norge har ikke bare en rødliste over truede dyre- og plantearter, men også en rødliste over truede naturtyper. Mange av disse naturtypene er levested for rødlistede arter. Derfor trenger et systematisk vern av rødlistede naturtyper.

Ingen art overlever uten at deres livsmiljø tas vare på. I skog er det viktig å verne urskogspregede partier med gamle trær og dødt trevirke, samt sjeldne skogtyper som kalkskog, edelløvskog, bekkekløfter eller kystnær «regnskog».

Norge har ikke bare en rødliste over truede dyre- og plantearter, men også en rødliste over truede naturtyper.

Vi må bevare (og overvåke) intakte og rene vassdrag av ulike slag, fra sjøer til bekkeløp. For eksempel trenger elveperlemuslingen rent, rennende vann i kombinasjon med fisk. Får denne muslingen være i fred kan den bli 200 år gammel! Videre kan nevnes ulike typer våtmark, som intakte lavlandsmyrer og rester av rikmyrer med orkideer.

4. Gjenskap mosaikken i kulturlandskapet:

Det «gamle» kulturlandskapet var svært artsrikt. Det skyldtes mosaikken i landskapet, der både dammer, bekker, steingjerder, kantsoner samt blomsterrike beite- og slåtteenger var vanlig.

Dagens krav til rasjonell drift har nesten utradert denne mosaikken. Nå sliter pollinatorene, antall plantearter er redusert og fuglelivet er fattigere. Riktignok gis det statstilskudd for å drive ulønnsom slått av gamle enger eller gjenopprette spesielle miljøer, men midlene er små og mye er basert på frivillig initiativ.

Myndighetene hevder at det skal tas grep for å redde pollinatorene. Dette går smått, men noen prosjekter er vellykket i samarbeid med motiverte bønder. Det er et stort potensial for nyetablering av dammer og kunstige våtmarker som samtidig renser avrenning. Kulturlandskapet fortjener oppmerksomhet i dette «restaurerings-tiåret». Gjenskaping av et mere variert og artsrikt kulturlandskap vil være en berikelse også for menneskelig trivsel.