Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Utmarksbeite på Valdresfjellene er «saa overflødig, at man vel kan sige, Smøret drypper af Stenene» står det å lese i Simen Skappel sin bok Træk af det norske kvægbrukets historie, Tidsrummet 1660-1814, fra 1903 som tar for seg husdyrholdet i hele landet.
Om Østerdalen skriver han at åkrene var små og frostlendte, men at naturen hadde en erstatning «idet der forefandtes gilde Fjellbeiter og det i stigende Grad op gjennem Dalen». Disse beskrivelsene bekrefter utmarkebeitenes verdi opp gjennom historien for folk og fe.
Redd Unesco-status vil gi steile fronter mellom bønder
Dyrkbar jord en begrenset ressurs. I Norge er kun tre prosent av landarealet dyrket mark og det er inkludert overflatedyrka jord og innmarksbeite. Men vi har store utmarksressurser som var, og er viktige ressurser for landbruksnæringen, men også for andre næringer. I tillegg har dette arealet også en stor verdi for blant annet friluftsliv og som rekreasjonsområde.
Utmarksarealet og bruken av dette har hatt og har stor betydning og vil etter vår mening også ha det i framtida.
Men først, la oss dvele litt ved Skappel og hans beskrivelse av husdyrholdet i Norge. Husdyrholdet var basert på best mulig utnyttelse av beiteressursene om sommeren, mens den store utfordringen var å skaffe til veie nok fôr til å holde liv i dyrene gjennom vinteren.
Husdyrholdet vinterstid beskriver Skappel som sultefôring satt i system for å sikre at flest mulig dyr overlevde vinteren. Om våren var det avmagrede og svake dyr som ble sluppet ut på beite. Verdien for næringa den gangen var så stor at «vi nufortiden vanskelig kan gjøre os nogen Forestilling derom» og «Det var helst Dalebygderne og oftest de høiest beliggende af disse, der var heldigst stillede i saa Maade, idet de paa de tilgrændsende Fjældstrekninger forefandt Græsning i Overflod for sine udsultede Dyr.»
Hva som er status for dagens bruk av utmarksbeite er et sentralt spørsmål i et pågående forskningsprosjekt ledet av Nibio hvor blant annet Høgskolen i Innlandet deltar. Dette prosjektet er unikt i den forstand at det tar inn over seg at utmarksbruken er endret. Antall bruk med husdyr er redusert over tid og med det også antall beitedyr. Svekket lønnsomhet i seterdrifta og rovdyrsituasjonen påvirker også dette. De siste tjue årene er antallet setre omtrent halvert.
Samtidig er det et paradoks at reiselivsnæringen i distriktene selger et levende kulturlandskap. Det åpne kulturlandskapet er attraktivt for reiselivet og det som nå omtales som rekreasjonsnæringer. Flere reiselivskommuner er også blitt hyttekommuner, noe som igjen påvirker bruken av utmarksarealene både sommer- og vinterstid.
Regjeringa verdsetter seterdrift og -kultur
Fra å være et område med beitedyr og et lokalt sankeområde for jakt og fiske, bær og sopp, er flere utmarksområder i større grad blitt et rekreasjonsområde for tilreisende.
Fra å være et område med beitedyr og et lokalt sankeområde for jakt og fiske, bær og sopp, er flere utmarksområder i større grad blitt et rekreasjonsområde for tilreisende som gir ‘nye’ brukere av utmarka. Dette er brukere som i mindre grad har kjennskap til landbruksnæringen og dens utnyttelse av utmarka.
Dette kan føre til interessekonflikter, men også årvise hendelser mellom folk som ferdes i utmark og beitedyr som i en del tilfeller skyldes manglende kunnskap om hvordan forholde seg til beitedyr.
Sentralt i prosjektet er beitets økonomiske betydning for primærnæringen. God utnyttelse av beitet gir grunnlag for en større vinterbesetning. Økt lokal matprodusjon bidrar til økte ringvirkninger både lokalt og regionalt, samtidig som det vil bidra til å styrke selvforsyngsgraden som i 2021 var på om lag 46 prosent. I tillegg til direkte økonomisk verdi for primærleddet representerer utmarksbeite og kulturlandskapet store immaterielle verdier for annet næringsliv.
Og i denne settingen skal vi i forskningsprosjektet kartlegge blant annet hva som påvirker beitebruken og hvilken verdi den har, ikke bare for landbruksnæringen men også for annen aktivitet og næringsvirksomhet. Relevansen til prosjektet har økt betydelig de siste årene.
Innmarksbeite er grasran, leve seterdrifta
Klimaendringer og Europa i krig har ført til økt usikkerhet. Pandemien har også tydeliggjort hvor sårbare enkelte produksjonssystemer basert på outsourcing og lange transportavstander kan være. Konsekvensen er økte priser også på driftsmidler i landbruket. Det igjen øker verdien på beiteressursen.
Husdyrgjødsla er omtalt som bondens gull. Det er mulig beiteressursene og utmarka også bør komme i denne kategorien og ikke bare være avgrenset til landbruket.