I Nationen 5. februar påpeker Snorre Henriksen ved Artsdatabanken at Rolf Hatlinghus er upresis i sine referanser til rødlista om truete arter i skog. Mye av dette gjør han med bakgrunn i tall og oppfatninger av Naturskogsrapporten vår fra 2020. Dessverre er det slik at også Henriksen er upresis i sine referanser om naturskogen.

Henriksen leser fra vår rapport at «i 1990 var 57 prosent av den produktive skogen etablert før 1940». Videre sier han at «denne skogen definerer Nibio som naturskog», og at «arealet av denne skogen var redusert med 28 prosent i løpet av 26 år (mellom 1990 og 2016)».

Det stemmer at arealet av skog som er etablert før 1940 er redusert med 28 prosent i denne perioden, men denne skogen i 1990 er ikke definert som naturskog ‒ den har blitt naturskog i løpet av de siste 10-årene.

Dette kan virke som flisespikkeri, men for skognæringen som i praksis må forholde seg til over 1000 truete arter er dette ganske vesentlig.

Kartleggingssystemet Natur i Norge (NiN) definerer naturskog som «skogsmark med trebestand framkommet ved naturlig foryngelse av stedegent genmateriale, der menneskelig påvirkning har funnet sted i så liten utstrekning, for så lang tid tilbake, eller er utført på en slik måte, at skogsmarkssystemets naturlige struktur, sammensetning, og økologiske prosesser dominerer».

En slik definisjon må konkretiseres. For å utnytte Landsskogtakseringens tidsserier tok vi utgangspunkt i skog som har en bestandsalder som tilsier at skogen er etablert før 1940. Da er vi på et tidspunkt i vår nyere historie der man drev en annen form for skogbruk enn dagens flatehogst og planting. Vi kaller ikke denne skogen i 1990 for naturskog.

Dette er hva vi skriver: «Trolig var situasjonen den [i 1940] at det fantes stubber etter hogst omtrent overalt. Med dagens definisjon av naturskog, ville en kommet til at det praktisk talt ikke var noe naturskog den gang. Det er altså tiden som er gått som gjør at vi i dag betrakter deler av denne skogen som naturskog. Å estimere arealet med naturskog i 1990 etter samme mal som vi har gjort her er derfor ikke relevant, siden det i 1990 ennå ikke hadde gått lang nok tid.»

Før krigen var store deler av skogene i Norge uthogde, glisne, relativt unge i alder, og hadde lite død ved. Etter krigen endret skogbehandlingen seg markant, fra ekstensiv drift over store arealer gjennom plukkhogst og såkalt bestandsbevarende gjennomhogst, til intensivert bestandsskogbruk. To ting har altså skjedd samtidig: arealet med skog fra det gamle avvirkningsregimet har avtatt, samtidig som miljøkvalitetene har økt.

Vi har estimert at restarealet av denne plukkhogde skogen utgjorde 41 prosent av produktivt skogareal i 2016, redusert fra de 57 prosent i 1990 som Henriksen refererer til.

Når vi la inn tilleggskriterium om at skogen ikke har vært utsatt for noen form for lukkede hogster i perioden 1990-2016, kom vi til 30 prosent. Det er dette arealet vi definerer som naturskog i 2016. I 1990 var det bare en viss andel av skogen fra før 1940 som ville kvalifisert til naturskog, mens i dag gjør trolig mesteparten det.

Vi har formidlet dette for Artsdatabanken flere ganger, senest under lanseringen av Rødlista i november. Etter at Rødlista ble publisert ser vi at vi likevel burde hatt mer kommunikasjon med Artsdatabanken omkring dette, da disse misoppfatningene også kommer til syne i mange av vurderingene som ekspertene har gjort når de har vurdert bestandsutviklingen for enkeltarter.

Til slutt skriver Henriksen at «det ikke er Artsdatabanken sin oppgave å evaluere effekten av hensynsarealer i skog eller andre forvaltnings- og skjøtselstiltak». Dette syns vi er overraskende ‒ i praksis er det jo nettopp slike vurderinger som ligger til grunn når artene blir rødlistet som truet av skogbruk.