Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvem er de største utopistene?

Når energikildene er brukt opp tar det alt for lang tid å danne nye, derfor kalles de ikke-fornybare.

Miljøpartiet De Grønnes politiske program stemples som utopisk og naivt. Men hvor realistisk er det å ture fram som før?

Miljøpartiet vil redusere utvinningstempoet på dagens olje- og gassfelt med 50 prosent innen 2020, og skal fase ut den norske oljeindustrien fullstendig innen 20 år.

Økonomer og politiske kommentatorer stempler partiets målsetninger som urealistiske. Kommentator Bård Bjerkholt i Dagens Næringsliv karakteriserer partiets politikk som en økonomisk tidsmaskin: "Den sender lommeboken din tilbake til 1980-tallet og budsjettbalansen i retning Hellas", skriver han.

Bjerkholts analyse tar nettopp utgangspunkt i partiets hovedpremiss, en hurtig stengning av norsk sokkel. Konsekvensen blir ikke bare lavere privat kjøpekraft, som Miljøpartiet både erkjenner og ønsker velkommen, men også et samfunn uten mange av de velferdsgodene vi i dag nyter godt av.

Kommentatoren har selvsagt rett. Miljøpartiets politikk vil ha konsekvenser for velferdstilbudet. Utgiftene til helse, omsorg og utdanning har galoppert i takt med oljeinntektene. Det er ikke realistisk å kunne kompensere inntektstapet med skatteøkninger, til det er velferdstilbudene for omfattende og kostbare. Oljefondet, "Statens pensjonsfond utland", vil heller ikke komme til økonomisk unnsetning. Fondet skal brukes til framtidige pensjonsutbetalinger, ikke til drift. Bedre blir det selvsagt ikke at Miljøpartiet samtidig vil svi av et statsbudsjett på å bygge lyntog, som Bjerkholt ganske riktig påpeker.

Miljøpartiets økonomiske politikk henger ikke helt på greip. Samtidig er det mulig å snu på flisa. Hvor realistisk er det å holde på som før, og fortsatt basere velferdssamfunnet på oljeinntekter?

Svaret finnes i Store norske leksikon: "Ikke-fornybare energikilder, hovedsakelig olje, naturgass og kull. Disse energikildene er dannet i jorden av forråtnede rester av planter og dyr, derfor kalles de også fossil energi. Prosessen med å omdanne restene til nyttbare energikilder tar millioner av år. Når energikildene er brukt opp tar det alt for lang tid å danne nye, derfor kalles de ikke-fornybare."

Ettersom vi tapper ressursene raskere enn de skapes, vil det uansett komme til et punkt der norsk økonomi må transformeres fra oljeøkonomi til en annen form for økonomi.

Det hele koker ned til spørsmålet om hva som er beste tidspunkt for omdanningen.

Annonse

Jeg sitter ikke på fasiten på når det er riktig å ta overgangen til et oljefritt samfunn. Men Miljøpartiet og alle andre som ivrer etter å starte allerede nå, har et godt, ideelt argument. FNs klimapanel vil i sin neste rapport trolig fastslå at det er 95 prosent sannsynlig at minst halvparten av observert oppvarming skyldes menneskeskapt aktivitet. Å redusere menneskelig aktivitet som bidrar til klimaendringer, vil også redusere konsekvensene av dem.

Ifølge Aftenposten er det ventet at klimapanelet vil oppjustere konsekvensene av klimautslippene. Temperaturen stiger riktignok ikke så hurtig som fryktet, men til gjengjeld vil endringene ha lengre varighet. Oppvarmingen og klimaendringene vil vare i mange hundre år, selv om menneskene skulle klare å stanse alle klimautslippene.

Det betyr likevel ikke at Miljøpartiet har den beste klimapolitikken. Hvis stengning av norske oljefelt ikke bidrar til å redusere de globale klimautslippene, men tvert om til å øke dem, vil det være dårlig klimapolitikk.

Spennet mellom norske energipolitikere er enormt. Alt fra dem som vil pumpe opp mest mulig olje før fornybarsamfunnet innhenter oss, til dem som av prinsipp vil plugge igjen oljebrønnene så fort som mulig.

Hvis klima er viktigst, er det nødvendig med en realpolitisk, men ærlig tilnærming. Norsk oljeutvinning og klimautslipp må ses i et globalt perspektiv. Nasjonale klimakutt er ikke riktig medisin dersom det fører til økte klimautslipp internasjonalt. Samtidig er det farlig å bruke denne argumentasjonen som påskudd til forlenge oljealderen lenger enn godt er.

Miljøpartiet legger, sammen med flere grønne partier på Stortinget, et riktig premiss til grunn for sin politikk: Det vil om ikke lenge bli nødvendig å la norske oljeressurser ligge urørt, og dermed gi avkall på oljeinntekter. Med de konsekvenser det får for lommebok og velferd.

Det er de som tror at inntektene vil vokse inn i himmelen, som er de største utopistene.

Kato Nykvist er kommentator i Nationen.

Neste artikkel

Helproff i statens styrer