Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Da Alta ble en fyrstikkeske

Lite visste myndighetene at de ulovlige aksjonene ville utvide og styrke demokratiet.

Den 14. januar 1981 sto det største slaget om Alta-utbyggingen. Den gamle Kiel-fergen «prinsesse Ragnhild» hadde i hui og hast blitt omdøpt til «Janina», og tok om bord en 600 mann sterk politistyrke som skulle rydde vei for anleggsmaskinene. Hele 800 demonstranter ble arrestert. Denne dagen for 30 år siden tapte naturvernerne og de samiske aktivistene i praksis slaget om den 110 meter høye demningen i Alta-vassdraget.

Se bildeserie fra striden om Altautbyggingen

Annonse

Men samtidig vant demonstrantene krigen. Alta ble et historisk vendepunkt både for vassdragsvernet og for samenes rettigheter som urfolk. Situasjonen i januar 1981 var høydramatisk. Demonstrantene hadde med ikke-voldelige aksjoner klart å stanse anleggsarbeidet. De var for tallrike til at det lokale politiet klarte å fjerne dem. Justismyndighetene i Oslo jobbet på høygir. Aksjonistene kunne under ingen omstendigheter tillates å obstruere lovlige fattete vedtak. Regjeringen vurderte i fullt alvor å sette inn militære styrker, men landet til slutt på å laste et skip med politi. Det var så mye som sto på spill. Daværende stortingspresident og Ap-kjempe Guttorm Hansen mente at «slike aksjoner er en fare for folkestyret hvis man hindrer samfunnet å gjennomføre lovlige fattete vedtak av folkevalgte organer». Justisminister Andreas Cappelen, også han fra Ap, beskrev motstanden i Alta som kollektiv kriminalitet, med «resonnementer terrorister også benytter seg av». Lite visste Cappelen og Hansen at de ulovlige aksjonene i Alta tvert om skulle utvide og styrke det norske demokratiet. Det mest åpenbare eksempelet er samenes situasjon. Alta-saken viste at deres rettigheter som nasjonal minoritet var uklare. Konflikten i Alta førte til at regjeringen satte ned det såkalte Samerettsutvalget. Det resulterte i sin tur til både Sametinget og Finnmarksloven. Men også for naturvernet ble Alta et vendepunkt. Mye av årsaken til at protestene mot naturinngrepet i Alta ble så store, var at miljøkonsekvensene var elendig utredet. Naturvernforbundet gikk til sak mot staten for å få kjent utbyggingsvedtaket ugyldig. Regjeringsadvokaten begjærte på sin side, og ytterst formalistisk, søksmålet avvist fordi organisasjonen ikke var part i saken. Det hele endte opp i Høyesterett, som stadfestet at Naturvernforbundet hadde tilstrekkelig interesse i naturvernsaker til å kunne reise rettslige krav på vegne av naturen. Adgangen til å få prøvet lovligheten av demokratisk fattete vedtak har i ettertid vært av stor betydning for både Naturvernforbundet og andre interesseorganisasjoner. For naturvernet generelt, og vassdragsvernet spesielt, ble Alta-saken en bitter start på en ny og langt mer suksessrik æra. Standarden for de naturfaglige konsekvensutredningene i utbyggingssaker ble hevet. Landet fikk en samlet plan for vassdrag, og flere store prosjekter ble skrinlagt. Det går en linje fra Alta til statsminister Jens Stoltenbergs nyttårserklæring i 2001 om at tiden for de store vassdragsutbyggingene er forbi. Symbolet Alta står så sterkt, at «Alta-kraftverk» er en gangbar måleenhet den dag i dag. Ett «Alta-kraftverk» betyr en halv TWh, og benyttes som en illustrasjon på energieffekt på samme måte som en fyrstikkeske angir lengde. Nå har det rent ufattelige mengder vann gjennom turbinene i Alta siden aksjonistene ble nedkjempet i Stilla. I løpet av denne tiden har også oppfatningen av rett og galt i Alta blitt grundig endret. Per Flatberg, en av lederne av Alta-aksjonen, ble sammen med tre andre aksjonister dømt for oppvigleri i 1983. I 2008 fikk «forbryteren» Kongens fortjenestemedalje i gull for sin utrettelige kamp for vassdragsnaturen. Flatberg selv tviler på om han hadde fått denne utmerkelsen uten sitt engasjement i Alta-saken. I dag deltar Flatberg på Naturvernforbundets 30-årsmarkering av Alta-saken. Han drar på det når vi spør om han føler seg som taper eller seierherre. «Det var et bittert nederlag. Det tok tid før man kom seg over det. Men i dag ser jeg konsekvensene det fikk for dagens store miljøsaker», forteller han. Aktivisten mener det fortsatt er mye lærdom å trekke ut av den gamle saken: «Mitt motto er aldri mer Alta. I dag er Lofoten, Vestreålen og Senja like viktig som Alta var for 30 år siden». Kato Nykvist er kommentator i Nationen

Neste artikkel

Millioner av fugler og dyr som trekker mot nord for å hekke og føde trues av klimaendringer