Svein Sundsbø er nå uavhengig rådgiver i energi- og klimaspørsmål, og har skrevet kronikk om vindkraft i Norge, etter Glasgow-konferansen. Han skiller mellom «landvind» som nå har blitt omstridt kraftressurs, og hav-vind som han mener blir i dyreste laget, særlig som grunnlag for ny industri.

Sundsbø skiller ikke mellom flytende vindturbiner – som Hywind-Tampen, som faktisk blir temmelig dyre, og bunnfaste turbiner, som nå utplasseres blant annet på den store britiske delen av Doggerbank, og som har moderate merkostnader sammenlignet med vindturbiner på land, når vanndybden er liten.

Kjernen i Sundsbøs kronikk er at Europa har og Norge kan få mangel på fornybar energi. Dette har blitt tydelig denne høsten, med «skyhøye» kraftpriser i Tyskland og England, som er drivkrefter for eksport i grove nye sjøkabler, og rekordhøy kraftpris også her! Samlet kapasitet i de to nye kablene er 2800 MW, så de tilsvarer 9 relativt store vannkraftverk, som Nedre Vinstra!

Da må vi forholde oss til at Norge ikke lengre er et nasjonalt kraftmarked; men har blitt del av et mye større marked i Nordvest-Europa.

Norge er fortsatt vannkraftland, selv om det nå er mer snakk og skriving om vindkraft. Vannkraftsystemet er «arvesølv», og det må «pusses»: Turbiner og særlig generatorer har lang «levetid»; men det blir etter hvert behov for utskifting av slike komponenter, eller helt ny kraftstasjon.

Nedre Vinstra kraftverk ble bygd like etter krigen. Før det ble nedslitt ble det utvidet, med 100 MW ny turbin som tillegg til de 4 gamle med 200 MW samlet kapasitet, og fullprofilboring av ny lang tilløpstunnel lang den gamle.

Også Mår kraftverk like øst for Rjukan ble bygd like etter krigen, og er aktuelt for omfattende ombygging: Det ble først vurdert å bygge helt nytt og større vanlig kraftverk, med utløp direkte til Tinnsjøen i stedet for til elva i Vestfjorddalen.

I en ti år gammel rapport («Økt balansekraftkapasitet i norske vannkraftverk») er det antydet enda noe større pumpekraftverk der, med temmelig stor pumpehøyde opp til Kalhovdfjorden.

En alternativ mulighet er å bygge temmelig stort «nedre» pumpekraftverk, med mindre pumpehøyde opp til Bjortjønna i Mårdalen, og et mindre «øvre» pumpekraftverk der oppe, med forskjellige pumpehøyder videre til Kalhovdfjorden og til Mårvatnet.

Dette for å kunne pumpe vann fra Tinnsjøen også til Mårvatnet. Enten for å få noe tidligere oppfylling av det relativt store magasinet der, eller for å kunne fylle opp et utvidet magasin der.

En tredje teknisk/økonomisk mulighet er å lede vann fra Skrykken eller Krossvatnet i Lågen-vassdraget i billig kanal til Mårvatnet, for å få mye større fall-høyde derfra enn i Nore-verkene. Det blir inngrep i nasjonalpark, og «sitter langt inne»!

Hensikten med et fåtall bygde pumpekraftverk var/er å kunne lagre vann fra inntak lavere enn høytliggende hoved-magasin.

Hensikten med et antall «ubygde» pumpe-kraftverk vil være å lagre vindbasert elektrisk energi, fra tidsrom med kraftoverskudd til annet tidsrom med kraftunderskudd.

For at dette skal bli lønnsomt, må det bli stor prisdifferanse mellom vannkraft med leverings-sikkerhet, og vindkraft som er usikker.

Doggerbank ute i Nordsjøen er nevnt som vindkraftressurs, og med arealet 17.600 kvadratkilometer er det plass til mange tusen turbiner der. Utnyttelse av den veldig store kraftressursen er avhengig av at temmelig mye vindbasert elektrisk energi kan lagres på én eller annen måte.

Den beste måten kan være som vann med stillingsenergi i høytliggende magasiner i Sør-Norge, etter bygging av et antall pumpekraftverk, omtrent som antydet i her nevnt rapport.

Tyskland har fortsatt stor produksjon av kullkraft, og med det tilsvarende mangel på fornybar energi. Mye av det behovet kan dekkes med vindkraft fra Doggerbank i Nordsjøen; men stor og ujevn kraftproduksjon der ute må «balanseres» med overføringer av temmelig mye vindkraft til og vannkraft fra pumpekraftverk i Sør-Norge!