I Canada har 150.000 dekar skog gått opp i flammer som en stund la store deler av det nordamerikanske kontinentet i en giftig røyksky. Rundt Middelhavet har sommeren vært en sammenhengende hetebølge. India, Nord-Afrika og Hellas er rammet av ødeleggende flommer. Kina er ikke bare rammet av storflom, men har også målt sin høyeste temperatur noen gang: 52,2 grader – i skyggen! I Norge og Sverige gikk sommeren inn med tørke og hetebølge, og ut med rekordnedbør og flom. Enkelte steder den verste siden Storofsen i 1789.

Les også

Økt beredskap er ikke nok

Da jeg var i Norge i august, så kornåkrene stusslige ut. Noen hadde gitt opp, pløyd og sådd på nytt. Kanskje blir det litt grønnfôr … Konsekvensene av klimaendringene begynner å prege hverdagen. 2023 blir antakelig det varmeste i nyere historie, og FNs generalsekretær, António Guterres roper alarm: «Klimaet bryter sammen raskere enn vi klarer å reagere, med ekstremvær som rammer alle deler av kloden». Han legger til: «Klimasammenbruddet har begynt». Siden Kyotoprotokollen om reduksjon i klimagassutslipp ble undertegnet, har de globale utslippene økt fra 30 til 40 gigatonn CO2-ekvivalenter.

Hvorfor skulle man være minister hvis det ikke var for «å gjøre en forskjell»?

Blir Guterres hørt av dem som har mulighet til å sette i verk en klimapolitikk som monner? Vi vet jo hva vi må gjøre: Redusere energiforbruket vårt radikalt og bygge ut mer fornybar energi. Det har vi visst lenge, og ganske sikkert siden den første rapporten fra FNs Klimapanel i 1990. Derfor følger et åpent brev til:

Norges statsministre etter 1990: Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg, Erna Solberg, Jonas Gahr Støre,

Norges miljøministre etter 1990: Thorbjørn Berntsen, Guro Fjellanger, Siri Bjerke, Børge Brende, Knut Arild Hareide, Helen Bjørnøy, Erik Solheim, Bård Vegar Solhjell, Tine Sundtoft, Vidar Helgesen, Ola Elvestuen, Sveinung Rotevatn, Espen Barth Eide,

Norges olje- og energiministre etter 1990: Finn Kristensen, Jens Stoltenberg, Grete Knudsen, Grete Faremo, Marit Arnstad, Olav Akselsen, Einar Steensnes, Thorhild Widvey, Odd Roger Enoksen, Åslaug Haga, Terje Riis-Johansen, Ola Borten Moe, Tord Lien, Terje Søviknes, Kjell-Børge Freiberg, Sylvi Listhaug, Tina Bru, Marte Mjøs Persen, Terje Aasland,

Norges samferdselsministre etter 1990: Sissel Rønbeck, Odd Einar Dørum, Torild Skogsholm, Liv Signe Navarsete, Magnhild Meltveit Kleppa, Marit Arnstad, Ketil Solvik-Olsen, Jon Georg Dale, Knut Arild Hareide, Jon-Ivar Nygård:

Dere har alle, så vidt jeg kan erindre, forsikret at dere har ført en ansvarlig og god klimapolitikk, men når dere ser skogbrannene som legger enorme landområder øde, røykskyene som forgifter lufta som titalls millioner mennesker må puste i, flommene som tar med seg hus og hjem, avlingene som uteblir: Føler dere et personlig ansvar for «klimasammenbruddet» og de krisene som står foran oss?

Les også

Dag Hessen: – Klodens ressurser er brukt opp for i år

Hvis ja, vil dere ta på dere ansvaret for å ta initiativ til en ny klimapolitikk, en politikk som fra den settes ut i livet (og det haster!) går i en annen kurs enn hittil (Norges klimagassutslipp er redusert med 4,7 prosent siden 1990 (på 33 år), mens Norges forpliktelser er å redusere dem med 55 prosent innen 2030 (på 7 år))?

P.s. la meg slippe å få til svar at «Norge er bare et lite land i verden», og at det er de andre som har skylda. Det kan jo alle regjeringsmedlemmer i de fleste land i verden unnskylde seg med. Og hvorfor skulle man være minister hvis det ikke var for «å gjøre en forskjell»?