Uerstattelige naturskoger går nå tapt fordi skogene ikke er kartlagt slik de skal. Avsløringer NRK nylig har gjort og en ny rapport fra Naturvernforbundet viser at skogens naturverdier ikke blir registrert før hogst. Bare noen områder som næringen selv har valg blir kartlagt. Kan vi ha det slik?

Skogbruket har stor frihet og slipper reguleringer som mange andre næringer må leve med. Det er basert på en tillit til at skogbruket drives innenfor naturens tålegrenser, og at næringen kjenner naturverdiene og tar hensyn til dem ved drift.

Fram til årtusenskiftet var det uavhengige biologer som framskaffet kunnskap om skogens naturverdier. Etter 2001 har skognæringen selv i praksis hatt monopol på dette arbeidet – etter en metode utviklet av landbruksmyndighetene, Miljøregistrering i Skog (MiS).

En forutsetning for at MiS skulle legges til grunn for forvaltning og sertifisering var at all skog som var aktuell for hogst skulle registreres, og at registreringene skulle være etterprøvbare. Slik er det ikke.

I den ferske rapporten Skognæringens grove tillitsbrudd avslører Naturvernforbundet nå at disse forutsetningene brytes. Skognæringen har unnlatt å registrere store arealer med mange verdifulle områder som skulle vært fanget opp.

Vi har vært ute i felt og benyttet skognæringens egen metodikk, og kan vise at de har unnlatt å kartfeste store verdier. Videre har vi sammenstilt kunnskap fra ulike registrerings- og forskningsmiljøer som alle underbygger våre antakelser.

MiS-registreringen kartfester bare brøkdeler av de reelle verdiene – i størrelsesordenen en sjuendedel. Resultatet underbygges også av tall fra Landskogtakseringen, som indikerer at cirka 22 prosent av skogen innehar naturverdier som tilsier at de skulle vært registrert, mens bare 2 prosent er registrert av næringen.

Som følge av registreringsjukset har mye svært verdifull natur gått tapt de siste 20 årene. Naturlig gammelskog er redusert med 27 prosent fra midten av 90-tallet og fram til 2021 på landsbasis. I lavlandet østafjells er det bare drøyt 15 prosent igjen av disse svært viktige levestedene for trua arter.

Skogeiere, kunder, myndigheter og allmennheten føres bak lyset, og skogeierne får ikke den miljøinformasjonen de blir avkrevd i skogbruksloven. Kundene kan ikke ha tillit til at norske treprodukter er frambrakt uten ødeleggelse av uerstattelig naturskog, til tross for miljøsertifisering.

Myndighetene har betalt svært store beløp til utvikling og bruk av MiS-metoden, uten at praktiseringen av denne frambringer den nødvendige kunnskap om naturverdiene.

Hvordan kan man kalle en virksomhet bærekraftig når den verken har kjennskap til verdiene som forvaltes eller skadene som den påfører naturen?

Avsløringen av dette registreringsjukset bør få som konsekvens at tømmerkjøperne får sine miljøsertifikater inndratt.

Avsløringen av dette registreringsjukset bør få som konsekvens at driftsselskapene/tømmerkjøperne får sine miljøsertifikater inndratt og derved ikke får levert tømmer igjen før nye registreringer er utført. Miljøsertifikat er en forutsetning for å få solgt tømmer til industrien, både i Norge og i utlandet.

Selve sertifiseringen er imidlertid privat, og standardene er fastsatt av næringen selv. De velger også hvem som skal foreta kontroll med at standardene følges. Men så lenge dokumentasjon av naturverdiene mangler, kan vi ikke se på denne miljøsertifiseringen som annet enn ren grønnvasking.

Det er en forutsetning for offentlige tilskudd til registreringen at all skog skal innrapporteres og at registreringene skal være etterprøvbare. Likevel foretas det ingen kontroll fra myndighetenes side, verken med omfanget eller kvaliteten – og knapt nok med pengebruken.

Og det er ikke mulig å få ut miljøinformasjon om hva som er registrert, langt mindre å etterprøve registreringene. Naturvernforbundet har lenge bedt om innsyn, men det er umulig å få ut informasjon om hvor de har vært og hva de har sett og målt. Så langt er det brukt anslagsvis 200 millioner kroner på registreringsopplegget.

Dette er totalt bortkastede midler, for jobben må gjøres på nytt for å få troverdig kunnskap om naturverdiene.

Naturvernforbundet krever nå at all skog eldre enn 100 år registreres på nytt av biologer som er uavhengige av næringen, med etterprøvbar dokumentasjon. Videre: at det innføres søknadsplikt for hogst i skog eldre enn 100 år (slik søknadsplikt gjelder i dag bare i Oslomarka).

Sist, men viktigst: At det nedlegges et midlertidig forbud mot hogst i de siste naturskogene inntil registreringene er fullført og skogvernprosessen avsluttet.