Koronakrisa setter norsk matforsyning på en kraftfull prøve de kommende månedene. Forutsetningen for å kunne ta kloke avgjørelser i en slik krevende stund, er at man har et mest mulig korrekt bilde av situasjonen. Derfor må landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) slutte å spre desinformasjon om norsk sjølforsyning, slik hun gjør i Nationens nettutgave 28.03 med innlegget «Krisemaksimering av selvforsyningsgraden er et sidespor».

Les innlegget til Bollestad her:

Bollestad skriver «det er mat nok til alle», og videre: «Selvforsyningsgraden i Norge er på om lag 50 prosent når vi måler i kalorier. Det er omtrent det samme som den var for ti år siden. Og for 20 år siden, og 30 år siden, og 40 år siden».

Ministeren vet at dette tallet på 50 prosent inkluderer en million tonn importerte kraftfôrråvarer som årlig inngår i norsk husdyrproduksjon. Bollestad feilinformerer når hun framstiller det som om at norsk jordbruk, altså bruk av jord i Norge, kan skaffe til veie 50 prosent av kaloribehovet til folk i Norge. Hun tilslører når hun påstår at sjølforsyningsgraden har vært den samme i 40 år.

Bollestads definisjon av sjølforsyning, bygger på et gedigent falsum. Nemlig at husdyr i Norge kan fôres med importert kraftfôr, og etterpå bli «norske» kalorier i sjølforsyningsgraden. Falsumet er så innarbeida at det er presisert på side 72 i regjeringas landbruksmelding: «Sjølforsyningsgraden korrigert for import av fôr bør ikke være et resultatmål for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser». Kort fortalt, importert fôr skal beregnes som norske ressurser.

Det betyr for eksempel at «fôrkrisa» pga tørke i 2018, ikke hadde innvirkning på sjølforsyningsgraden. Den var om lag 50 prosent da også. Norsk jordbruk, omfanget av bruken av jord i Norge, har altså lite å si for tallmaterialet som ministeren legger til grunn for nasjonal matsikkerhet og beredskap.

Ministerens tilsløring av sjølforsyningssituasjonen i norsk jordbruk har reelle konsekvenser. For det første gis det inntrykk av at sjølforsyninga fra norsk jordbruk er vesentlig høyere enn det den reelt sett er. For det andre, sammenhengene mellom bruk av jord i Norge (norsk jordbruk), import av fôr og mat og nasjonal sjølforsyning, uteblir i jordbrukspolitikken.

Importert fôr til dyra gir like bra matberedskap som gras dyrka på egen jord i Norge. Ministeren mener at disse faglige og logiske bristene, er et «sidespor» i debatten om norsk matforsyning. Med Koronaepidemien som bakteppe, er dette alarmerende synspunkter fra ministeren som skal sikre norsk matberedskap.

Bollestad sin kronikk avslører at hun ikke erkjenner det alvoret nasjonal matforsyning utsettes for med den situasjonen vi nå står i. Hvis vi holder oss til sjølforsyning for jordbruk, så er det enkelt fortalt slik at folk enten kan spise planter, eller kjøtt og drikke mjølk fra husdyr. Siden også husdyra spiser planter, så handler sjølforsyning utelukkende om planteproduksjon. Enten som fôr til dyra eller som mat til folk.

Det neste spørsmålet er hvor jorda brukes, hvilket areal og i hvilket land. Det er altså ikke hvor tung grisen er eller hvor raskt den vokser som avgjør sjølforsyninga. Sjølforsyning handler om hva grisen har spist, fra hvilket areal, i hvilket land som fôret til grisen kommer fra.

Alt dette vet Bollestad. Allikevel sprer hun usannheter som at Norge «er bortimot fullt ut selvforsynt med kjøtt, fisk, egg, melk og meieriprodukter». Det er vi ikke. Norsk jordbruk er bruk av jord i Norge. Import av soya og korn er bruk av jord i andre land. Desto flere planter som dyrkes og høstes i Norge, og desto mindre importert kraftfôr og mat, desto bedre blir sjølforsyninga.

Fra 1990 til i dag er om lag 1 million dekar kornjord gått ut av produksjon, en reduksjon på over 25 prosent. Nibio anslår at i 2018 var nær 1,5 millioner dekar grasarealer og beitemark klassifisert som ute av drift. Samtidig har importen av kraftfôrråvarer til norsk husdyrproduksjon dobla seg siden 2010, og tredobla seg siden 2000.

Korrigert for importert kraftfôr, er sjølforsyninga i norsk jordbruk på 35-40 prosent. Norge er blant de landene i Europa med lavest sjølforsyning. Matforsyningen i Norge baseres altså på stadig mer utenlandsk planteproduksjon, og stadig mindre norsk planteproduksjon.

Realiteten er at uten tilgang til en betydelig import av husdyrfôr og ferdigmat, oppstår det raskt en situasjon der norsk jordbruk ikke er i stand til å dekke behovet for matvarer til egen befolkning. Bollestad forteller ikke sannheten når hun unnlater å opplyse om at norsk matforsyning gjennom denne importen avgjøres av forhold som norske politikere i stor grad ikke kan påvirke, og som ikke omfattes av norsk jordbrukspolitikk (politikk for å bruke jord i Norge). Dette betyr svekka sjølforsyning og økt sårbarhet.

Med den usikkerheten som kommer med koronakrisa, trengs fakta. Ikke desinformasjon.