Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Forteller: Erling Kjekstad kan Nationens historie godt, og det han ikke kan, sporer han opp. Frem til høsten vil han fortelle avisas historie. Foto: Mariann Tvete
Forteller: Erling Kjekstad kan Nationens historie godt, og det han ikke kan, sporer han opp. Frem til høsten vil han fortelle avisas historie. Foto: Mariann Tvete

Slik ble Nationens første utgave til

Når hundreåringer feires, kommer festtalerne med de gode historiene fra barndommen. Når Nationen jubilerer, kommer historien om da den første utgaven skulle gå i trykken.

Det var en mørk og stormfull vinternatt i 1918. Første verdenskrig var slutt for bare noen uker siden. Europa lå nede for telling. Kommunistenes revolusjon i Russland satte skrekk i borgerskapet. I Finland var en blodig borgerkrig mellom «røde» og «hvite» nettopp avsluttet. Og i Tyskland «gjæret det», for å sitere førstesiden i avisa som denne natta til 9. desember lå klar til produksjon i et trykkeri i Oslo.

Men da den 24 hesters elmotoren som drev settemaskinene skulle slås på – da var det ikke strøm nok.

Så spinkel var nemlig teknologien for hundre år siden. Så dårlig sto det til med elforsyningen i Norges hovedstad etter fire års verdenskrig. Og husk: Vi er definitivt i «gamle dager»: Nationens journalister hadde en – EN – telefon på deling!

Nationen 100 år

I 2018 er det 100 år siden Nationen startet.

I forbindelse med 100-årsmarkeringen har Nationens tidligere politiske redaktør Erling Kjekstad tatt et dypdykk i arkivet. Frem til i høst vil han presentere Nationens historie en gang i måneden.

Men, sier historien, Nationens førsteutgave ble reddet, riktignok med redusert sidetall. Gårdeieren ved siden av hadde nemlig installert en heis. Da den ble koblet ut, var det strøm nok.

Hyret flyger

Slik kan historiene fortsette. Som den om da Nationen i 1920 hyret inn flypioneren Tancred Ibsen – Henrik Ibsens og Bjørnstjerne Bjørnsons barnebarn – for å frakte ferske aviser fra Oslo til Landmannsforbundets (altså Bondelagets) årsmøte i Kristiansand.

• Sjefredaktør Irene Halvorsen: Vi fyller 100 år – og du er invitert!

Med frisk medvind i ryggen fløy Ibsen – som senere ble en kjent filmregissør – sitt spinkle biplan sørover, tungt lastet med aviser som var fulle av redaktør Thorvald Aadahls glødende argumenter: Nå måtte forbundet manne seg opp og starte et politisk parti!

Førstesiden: Slik så Nationens aller første avis ut. Den ble utgitt mandag 9. desember 1918.

Og slik gikk det. Bondepartiet ble stiftet på dette møtet. Redaktør Aadahl spilte en hovedrolle i den stiftelsen – akkurat som i arbeidet med en dagsavis for bondebevegelsen. For parti og avis: Det var jo to sider av samme sak!

Sportshelter

Og hva med historien om den gangen i 1920, da 10.000 tilhørere sto tettpakket utenfor Nationens lokaler på Karl Johan? Da de via en stor høyttaler hørte en overføring av duellen mellom Norges største sportshelt, skøyteløperen Oscar Mathisen, og amerikaneren Bobby McLean. Overføringen foregikk via telefon – og Nationens journalist sto oppe på Frogner stadion, der alle billetter var utsolgt. Etter begivenheten hadde snøen smeltet bort fra gatesteinene, ifølge referatene. Kanskje grunnet begeistringens glød da Oscar Mathisen vant?

Første samling: Dette bildet ble nylig funnet på lageret til Nationen. På bildet er det skrevet: Nationens første sammenkomst på Hotell Norge i 1918. Foto: Ukjent

Sånne historier, og flere til, er klassikere. De tåler å gjenfortelles. For de sier så mye om ståpåviljen og entusiasmen som preget Nationen i de første åra.

Sånn kan det sies. Og det er blodig urettferdig sagt.

Naturstridig

For en ting må vi huske på i jubileumsåret: Å starte opp Nationen i 1918 var en prestasjon. Men å holde avisa gående gjennom de 100 åra etterpå, er en enda større bragd.

Tenk over det: En riksdekkende avis for bønder og bygdefolk har overlevd hundreåret da andelen bønder i befolkningen sank fra 20 til 2 prosent! Og da andelen folk som bor utenfor byer og tettsteder – altså «på landet» – har sunket fra 60 til 20 prosent.

Det er jo bortimot naturstridig. Men desto mer nødvendig, vil noen av oss si: Jo mer Norge blir urbanisert, jo mer trenger bygdene et talerør.

For å få Nationen opp i 100, har mange jobbet hardt – både i avisa selv og i eiermiljøene rundt. Mange har løftet i flokk. Etter hundre år står Nationen der som et dugnadsprosjekt. Likevel har det vært på nippet mange ganger.

Konkurs

Historien kunne for eksempel endt på et styremøte sankthans 1994 som jeg selv husker godt, fordi jeg da var en av sjefredaktørene i avisa. Tidlig på ettermiddagen virket konklusjonen klar. Avisa var konkurs. Men – noen timer senere var en løsning funnet. Noen snakket sammen. Og noen tro til.

Å starte opp Nationen i 1918 var en prestasjon. Men å holde avisa gående gjennom de 100 åra etterpå, er en enda større bragd.

Annonse

Hadde ikke det skjedd, måtte vi nå i 2018 skrevet historien om avisa som ble skapt i 1918 – og som holdt det gående i 76 år. (Og hvor skulle vi skrevet den? Hadde det blitt en spalte i Bondebladet?)

Traktor: Da Statistisk sentralbyrå kartla landbruket i 1939 fant de 2831 traktorer. Dette bilde er fra 1938, muligens tatt i Bærum. Foto: Anders Beer Wilse

Slike nær-døden opplevelser har det vært flere av. Mange av avisas dramaer finnes i den turbulente historien gjennom de 27 årene fram til 1945.

Men ettersom åra går, er det blitt en stadig lengre periode etter 1945. Hele 73 år, faktisk. Den perioden blir lett oversett av folk som betrakter avisas historie utenfra. Det bør rettes på. Kanskje vi klarer det i løpet av dette jubileumsåret? Som de sier på tv: Se hva som skjer!

Ideologisk schwung

Når linjer skal trekkes, må man starte et sted. Så la oss starte med begynnelsen i 1918. Hvorfor ble det dagsavis nettopp da?

Noe av svaret finnes i måten Nationen ble lansert på. Ta bare selve navnet: «Nationen».

Det er et pompøst navn. «Nationen» har en ideologisk schwung som helt mangler i navnet til avisa bøndene allerede hadde: «Landmannsposten». Den utkom bare tre ganger i uka – og den var faktisk Kristianias fjerde største avis da den i 1918 gikk inn i dagsavisa Nationen.

• Les også: Nationen øker lesertallene i alle kanaler

Men – et mindre storslagent navn enn «Nationen» kunne det kanskje ikke bli for den klassen som i 1918 følte at den nærmest definerte «det norske» og «nasjonen Norge». I tidens pompøse språk avsløres bondestandens selvbilde i en populær bok som er Nationen samtidige: Nemlig Oscar Albert Johnsens «Norges Bønder, Utsyn over den norske bondestands historie». Han skriver slik:

«Mor Norges øyne er rettet på bønderne, nu mere end nogensinde. At de samler sig til bevisst kamp for sitt livssyn og sine interesser, er ikke bare en klassesak, men en nationalsak. I en tid, da nye samfundsklasser uten rot i vår historie vil påtvinge landet sin vilje, endog under trusler om vold og borgerkrig, vil alle nationale interesser samle sig om bondefylkingen».

Urbanisering

Sitat avslører en hovedgrunn til at bøndene mente de trengte en dagsavis for å målbære sin sak: Norge ble urbaniserte i et tempo som alle merket. Og arbeiderklassen vokste. Bøndene følte at deres kultur – som de mente var selve nasjonens kultur – var truet. Som Nationen skrev den tredje dagen avisa kom ut, 11. desember 1918: «Byene vokser – på bekostning av bygdenes levende kraft».

Frykten for arbeiderklassen tok av nettopp i 1918 – året etter den russiske revolusjon. Da var også Arbeiderpartiets på vei inn i sin revolusjonære periode. Det lå an til beinhard samfunnskamp. Bøndene følte behovet for en dagsavis. Og dagsavisa hjalp, hvis vi skal tro historikeren May-Brith Ohman Nielsen. I boka om Senterpartiets historie skriver hun: «Opprettelsen av Nationen 1918 ga et helt nytt trøkk i agitasjonen for bondefamilienes samfunnsinteresser.»

Bøndene hadde altså viljen. Hva så med evnen? Jo da – den var også på topp i 1918.

Bønder tjente på krisa

For det første var ikke oppstart av nye aviser et uvanlig fenomen. «Alle» gjorde det, ikke minst arbeiderbevegelsen. De intense politiske kampene etter 1850 fikk antall aviser til å eksplodere. I 1850 var det 40 aviser i Norge. I 1918 var det 250!

I tillegg var bøndenes økonomiske evne uvanlig sterk. Første verdenskrig førte med seg dyrtid og jobbetid, inflasjon, blokade, importrestriksjoner og matmangel. Mye var kaotisk, men for å si det kort og unyansert: Mange bønder tjente på krisa. Prisen på bøndenes produkter økte mer en utgiftene. Bøndene fikk penger mellom hendene. I hvert fall noen bønder.

Det sier mye at aksjene i den nye avisa ble overtegnet med bravur: 750.000 kroner trengtes. Det ble tegnet aksjer for 1,2 millioner. 40.000 tegnet abonnement. Like illustrerende er det at man sommeren 1918 kjøpte en av Kristianias flotteste og mest prangende bygårder til den planlagte avisa: Groshgården, øverst i Karl Johan.

Bøndene slo på stortromma. Nationen kom som en rakett ut fra hoppkanten. Så kom krisene med dunder og brak. Men det er annen historie.

Neste artikkel

Nationen lever, selv om Hegnar spådde vår død