Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Rigger seg for økt osteproduksjon

Det ligger ikke en eneste gård i mils omkrets, men på Strandli gård satser ekteparet Stabbforsmo hardnakket på sine tilleggsnæringer. Spesielt ost.

Populær ost: Siri Stabbforsmo i ysteriet som hun startet i 2006. Nå leverer de rundt fem tonn med ost i året. Foto: Vigdis Devik og Håvard Zeiner

Grane. Mens åtte av ti gårdsbruk i Grong i Trøndelag har en tilleggsnæring er situasjonen en helt annen i Grane kommune i Nordland. Grane er den sørligste kommunen i Nordland og ligger bare tolv mil unna Grong. Her har færre enn én av fire gårdsbruk en tilleggsnæring i tillegg til vanlig gårdsdrift.

Ville ikke bli bonde

Et av gårdsbrukene med opptil flere tilleggsnæringer, er Strandli gård i Fiplingdalen. På gården driver ekteparet Siri (51) og Tor Stabbforsmo (53) med melk, ost, gris, overnatting og servering.

– Tor hadde bestandig hatt lyst til å bli bonde. Men det hadde ikke jeg, sier Siri Stabbforsmo.

Nå driver de gården som ligger ved Øvre Fiplingvann, en halvtimes kjøring fra E6. Her har de melkebruk med 200 tonn kvote, grisehus med slaktegris og ysteri. I tillegg kommer overnatting og servering. For å mette et stadig økende marked er planen å bygge ut ysteriet.

Skulle gjerne ha flere gårdbrukere i nærheten: Av 37 gårdsbrukene som søkte om produksjonstilskudd i Grane kommune i 2018, har bare ti en tilleggsnæring. Tor og Siri Stabbforsmo skulle gjerne sett at det var flere gårdbrukere i nærheten. Nærmeste gårdsbruk i drift ligger i Namsskogan i Trøndelag. Foto: Vigdis Devik og Håvard Zeiner

Fra byggefelt til gårdsbruk

På 90-tallet bodde ekteparet i et hus i et boligfelt i Trofors. Så avsluttet onkelen til Tor driften på gården Strandli. Dermed åpnet det seg en mulighet for å overta. Ekteparet flyttet til gården i 1996. To år senere tok de over.

Siden har det gått slag i slag med restaurering, utbygging og utvikling av nye oster.

– Det startet i det små med ysteriet. Så har det ballet litt på seg, sier Siri.

Ligger for seg selv: Det er ingen gårdsbruk i drift i umiddelbar nærhet til Strandli gård. Rundt vannet Nedre Fiplingvann er det imidlertid rundt 350 hytter. Foto: Vigdis Devik og Håvard Zeiner

Angrer på grisesatsing

De begynte med ysting av ost i 2006. En del av kårhuset ble bygget om, og det er fortsatt her osten produseres.

Tor hadde bestandig hatt lyst til å bli bonde. Men det hadde ikke jeg.

Siri Stabbforsmo, bonde

– Nå begynner det å bli utslitt, og vi må sannsynligvis gjøre noe med det dersom vi skal øke produksjonen.

I 2009 var grisefjøset klart, og ekteparet startet med slaktegris.

Tor Stabbforsmo sier det er dårlig butikk å være slaktegrisprodusent i Norge i dag.

– Men vi kan ikke kutte ut grisen, fordi det er der kapitalen er bundet opp.

Mesteparten av gjelden er knyttet til driftsbygninger, dyr og fôrinnkjøp.

– Jeg antar at jeg har investert en sju-åtte millioner kroner i griseholdet. Det er omtrent det samme som vi har i gjeld per i dag. Du føler at alle arbeidstimene du legger ned i dette er gratis, sier han.

Eneste gård i mils omkrets

De har investert i overkant av 15 millioner kroner i gården så langt. Siden gjelden er bundet opp i driften, er det ikke bare å slutte. Det har de ingen planer om heller, selv om det blir færre og færre gårder som er i drift i nærområdet.

– Det er trist, rett og slett. Det er bare et tidsspørsmål før en ikke klarer å drive jorda og det blir gjengroing, sier ekteparet.

Å drive som gårdbrukere med få kolleger rundt seg går naturlig nok også utover trivselen.

– Det er artigere å ha noen rundt seg som driver. Selv har vi noen som jobber her for oss. Én fast ansatt på gården, og en halvstilling i ysteriet, sier Siri.

Mye logistikk

Nå vil paret utvide ystekapasiteten ytterligere, men det har satt dem i et aldri så lite dilemma. Dagens produksjon er nemlig akkurat litt for stor for dem som jobber i ysteriet i dag, men produksjonen er også litt for liten for å utvide.

– Vi føler det er litt vanskelig nå. Når en driver, må en jo hele tiden videreutvikle seg. Nå blir det liksom bare for å ha hjulene gående.

På gården driver ekteparet Siri (51) og Tor Stabbforsmo (53) også med overnatting og servering i tillegg til ysteri og gris. Foto: Håvard Zeiner

I fjor omsatte de for 8,3 millioner kroner. Av denne summen utgjør ysteri og overnatting rundt én million kroner.

Siri sier det kommer til å bli en bra økning i år. Mest fordi hun synes det skjer mye spennende på ostefronten i Norge for tiden.

– Det store problemet er å få produktene ut i markedet. Det er den største flaskehalsen vi har akkurat nå. Vi lever jo i et område med forholdsvis dårlig logistikk, og Nordland er et område med lite folk og enorme avstander, forklarer hun.

Felles utkjøring

I samarbeid med flere andre produsenter dannet paret for noen år siden selskapet Nordlandsmat.

– Det er kanskje det viktigste vi har gjort med tanke på ysteriet. Sammen har vi et distribusjonsselskap for lokalmat, sier Siri.

Hun sier det er først de fire siste årene samarbeidet har begynt å fungere virkelig godt. Nå er det eget lager i Mo i Rana, og osten fra Strandli blir hentet på gården en gang i uka. Fra lageret sendes maten videre ut i dagligvarebutikkene.

– Det er greit å dra på messer og lignende av og til, men det er dyrt og lite effektivt, sier ekteparet.

Stadig flere som satser

Annonse

Leder i Grane næringsutvikling, Ellen Schjølberg, sier det tradisjonelle landbruket med melk- og kjøttproduksjon fortsatt er bærebjelken i landbruket i kommunen. Samtidig ser hun at stadig flere gårder velger å satse på tilleggsnæringer.

En undersøkelse gjort av Nibio i 2016 viser at tilleggsnæringer og annen næringsvirksomhet ga et betydelig inntektshopp. Slike inntekter var hovedårsaken til at brukerfamiliens nettoinntekt økte med kr 49.400 dette året.

Schjølberg mener også tilleggsnæringene er med på å sette kommunen på kartet.

– Dette gjør kommunen mer synlig utad. Mens det tradisjonelle landbruket er viktig med tanke på matproduksjon og arealpleie, er tilleggsnæringene med på å skape synlighet, sier hun.

– Vi jobber med å vise fram mulighetene i innlandet, sier Ellen Schjølberg i Grane næringsutvikling. Foto: Are Halse

Flere turister

I forbindelse med en kartlegging av blant annet reiselivet i Grane kommune i 2010-2011, var en av konklusjonene at det var umulig å bestille opplevelser på nett. I dag er det langt bedre, men Schjølberg sier de fortsatt jobber mye med å få flere til å synliggjøre seg ut mot turistene. Hun viser til at Helgeland nå er i ferd med å få mer opperksomhet enn tidligere.

– Før var Helgeland som et transitt-område for Lofoten og Nordkapp. Nå har turistene fått øynene opp for området her. Grane og Hattfjelldal er to av kommunene uten kyst, men vi jobber med å vise frem mulighetene i innlandet. Det er blant annet et stort potensial for vinteropplevelser her med permanente scooterløyper mellom kommunene og over til Sverige, sier hun,

Barna kommer tidligere hjem

Å holde gårdene i drift er naturligvis helt essensielt for tilleggsnæringene.

Schjølberg kjenner til flere gårder der det er så mye arbeid at de unge har valgt å reise hjem tidligere for å overta. Hun forteller om et sted der barna har kommet inn tidlig i driften for å ta ansvar for dyrene. Foreldrene har så gått inn som avløsere.

– Det er viktig å få inn neste generasjon før driverne blir for gamle, sier hun.

Det å ha varierte arbeidsoppgaver på gården kan også føre til at unge velger å komme tidligere inn i gårdsdriften. Selv om mange vil se at en tjener bedre på tilleggsnæringer, og kanskje vil legge ned hovednæringen på bakgrunn av dette, tror også Schjølberg at mange av gårdbrukerne er idealister som ser andre verdier i arbeidet enn bare å tjene penger.

Ingen vei utenom

Bygdeforsker Reidar Almås ved Norsk institutt for Bygdeforskning mener det ikke er noen vei utenom tilleggsnæringer i norsk landbruk.

– Produktiviteten i landbruket øker år for år. Det går færre og færre antall timer til å lage mat som er mulig å omsette i det norske markedet. Hvis ikke bøndene skal tvinne tommeltotter og se at inntektene går ned, så må de ha tilleggsnæringene, sier han.

– Det går færre og færre antall timer til å lage mat som er mulig å omsette i det norske markedet, sier bygdeforsker Reidar Almås, som blant annet har skrevet boka "Omstart". Foto: Siri Juell Rasmussen

Han viser til at tilleggsnæringer som tradisjonelt skogbruk alltid har vært der. Men som i arbeidslivet for øvrig, har det blitt stadig mer maskinering, modernisering og effektivisering i landbruket. Samtidig har mange oppgaver blitt automatisert, noe som har ført til færre arbeidsplasser,

– Da de tradisjonelle bygdenæringene ble borte, viste bøndene stor kreativitet med å komme opp med moderne tilleggsnæringer, sier han.

Mye gründerskap

Almås mener tilleggsnæringene er helt essensielle med tanke på å utvikle mer fleksible og multifunksjonelle gårder.

– Dette er konstruktive bidrag til å styrke næringsgrunnlaget på gården. Vi har en regjering som etterlyser gründerskap. Dette har bøndene tatt på alvor, sier han.

Samtidig er han klar på at det er grenser for hvor mange næringer du kan drive. Han kjenner til flere eksempler der tilleggsnæringene har gått så bra at de har overtatt for hovednæringene, som i sin tur har blitt lagt ned.

Han viser blant annet til eksempler med Inn på tunet-gårder som har fått det så travelt at de har kuttet ut dyreholdet.

– Da har de et problem, fordi det kanskje var dyreholdet som i utgangspunktet var trekkplasteret for å få inn Inn på tunet-gjester. Det er en skjør balanse dette, sier han.

Bærekraft

Siri og Tor Stabbforsmo mener uansett at de har funnet en god balanse i gårdsarbeidet. Nå ser de for seg at osteproduksjonen kan dobles med dagens etterspørsel. Samtidig er de opptatt av å drive bærekraftig, og dermed ikke øke produksjonen veldig mye.

Populær ost: Siri Stabbforsmo i ysteriet som hun startet i 2006. Nå leverer de rundt fem tonn med ost i året. Foto: Vigdis Devik og Håvard Zeiner

– Jeg stiller spørsmålstegn ved måten vi driver på selv. Jeg synes vi brenner fryktelig mye diesel for å frakte disse rundballene. Vi skal ikke øke melkeproduksjonen i volum. Vi har mer lyst til heller å redusere den litt, faktisk. Men da må vi dreie det over på mer osteproduksjon, sier Siri.

Når det kommer til turisme, mener ekteparet at det er utfordrende at gården ikke ligger ved en hovedvei.

– Det er jo ingen turistvei dette. Vi har satset på bestilte grupper som har fått matservering, samt overnatting med selvhushold for andre.

De er uansett klare på at de kunne markedsført seg bedre.

– Det har nok med hvordan en håndterer det; vi driver jo med så mye annet på gården her, sier hun.

Vil selge når de blir pensjonister

Både Siri og Tor Stabbforsmo har jobbet heltid på Strandli gård siden 2006. Tor har jobbet som lærer og på fabrikk, mens Siri har jobbet med blant annet flyktninger og tilrettelegging for å få folk ut i jobb.

Hele tiden har ekteparet ønsket seg heltidsjobber på gården.

– Vi hadde dette som det egentlige målet helt siden vi kjøpte gården. Vi så ikke for oss en tilværelse der en av oss skulle gå alene å være bonde og den andre skulle være på jobb, og når kanskje jeg hadde ferie, så hadde ikke Tor tid til å ta ferie, sier Siri.

Det store spørsmålet er om noen av de tre barna vil ta over når den tid kommer. Det tviler ekteparet på i dag.

– Den dagen vi er ferdige, så selger vi det. Det er ungene veldig klare over. Vi ser ikke for oss at vi skal bo her som pensjonister og male på tomme fjøs. For det første har vi nok ikke råd. Men det er klart – en legger jo ned mye av sjela si her, sier de to.

Artikkelserie

Tilleggsnæringer

I en artikkelserie vil Nationen se nærmere på tilleggsnæringer i landbruket.

I en tid hvor hovednæringene settes under stadig større press når det kommet til pris og volum, har tilleggsnæringer blitt en svært viktig del av gårdbrukernes inntekt. Over halvparten av alle gårdsbruk i Norge drives i dag med én eller flere tilleggsnæringer.

Vi har besøkt tre gårdsbruk som alle har valgt å satse på ulike typer næringer utenom tradisjonell gårdsdrift.

I dag besøker vi Grane i Nordland. I de neste reportasjene kan du lese om gårdbrukere fra Grong i Nord-Trøndelag og Jämtland i Sverige.

Reportasjeserien er støttet av stiftelsen Fritt Ord.

Neste artikkel

Eventyret om budeia og kraftkaren