Etter det konkluderte Høgsterett med at statens vedtak var ugyldig. Resultatet er at vindmøllene står og at det er i strid med dommen. Staten har et sterkt behov for å komme seg ut av denne situasjonen. Så langt er nok alle enige, men staten har ikke funnet noen måte å gjøre det på som partene i saka vil akseptere.

En nærliggende løsning er å rive vindmøllene og andre anlegg og fjerne vegene. Problemet her er at samlede anleggskostnader beløp seg til cirka 6 milliarder kroner. I tillegg kommer det faktum at møllene produserer mye strøm som selges til høg pris. Et eventuelt erstatningsbeløp til anleggseiere vil derfor antakelig langt overstige anleggssummen.

Et annet alternativ er å legge om reindrifta, men her har Høgsterett satt klare grenser for hva som kan gjøres. Og reineierne har så langt ikke akseptert noen omlegging av drifta.

Staten sitter med andre ord fastklemt i saksa staten sjøl plasserte seg inn i. Det kan også uttrykkes med at staten har skutt seg sjøl i foten eller et annet sted.

Hvorfor har staten gjort det? Tja si det. Et nærliggende alternativ er at de ansvarlige ikke så for seg muligheten av at Høgsterett skulle underkjenne statens vedtak. Her foreligger følgende alternativ:

  • Staten vinner de fleste sakene i Høgsterett og det kan skape tru på at det også ville skje i denne saka
  • En grunnløs tillit til at domstolene ville konkludere til fordel for statens vedtak
  • Ønske om suksess i miljøvern med tilhørende blindhet for andre interesser og
  • Arroganse kombinert med dumhet fra de ansvarliges side

Det som skjedde, var at staten serverte trumpess (uttrykk hentet fra kortspill) til reineierne som fikk et helt fantastisk forhandlingskort.

Staten sitter i fella og vil ut, men reineierne har ingen grunn til å hjelpe staten ut av klemma. Snarere tvert om. Reineierne har alt å tjene på å være kaldblodige og profesjonelle forhandlere. Og det vet både dem og deres advokater helt sikkert.

Sagt på annen måte har staten plassert seg slik at motparten har en fordel av å la staten steike i eget feitt. Og det er det som skjer.

Er det noen veg ut av uføret? Ja det er det.

Jeg vil anta at statens betalingsvilje vil øke etter som tida går. Det skal bli interessant å sjå hvor langt staten er villig til å gå for å kjøpe seg ut av ubehaget. Det kan bli århundedets pensjonsutbetaling. Vil reineierne på Fosen også flytte til Sveits?

Men også det vil være et problem for regjeringa på grunn av at det kan legge grunnlaget for tap av neste valg. Staten har tradisjon for å være påholden med skillingen.

Uansett hva resultatet vil bli, så er det god grunn til å tru at saka kan bli en dyrekjøpt lærdom for framtidige regjeringer og politikere i lang tid framover.