Men en del grossister ganger opp prisen med samme prosentsats, uansett produkt og pris, for å beregne sin egen fortjeneste. I eksemplet betyr det at de tar ti ganger så mye for jobben med en lokal sider som for en masseprodusert dusinvare. Hvorfor?

Fordi produsentene har produktene, grossistene har makten. Og når produsentene skal selge produktene, tyr de til grossistenes «hjelp» – fordi det er praktisk eller fordi det synes som eneste utvei. Kanskje etter råd fra kjedene.

«Vi kan ikke være fornøyde med noen skarve gårdsutsalg», sa Arne Brimi på Salgslagets lokalmatdag. Han foreslo at produsentene etablerer sin egen kjede.

Hos de aktuelle grossistene inngår produsentene avtaler med ulogiske, urimelige og fordyrende elementer. Dette fordyrer da lokal mat og drikke. Men dersom en lokal produsent alene skal ta hele jobben med lager, ordre, salg og transport, betyr det dobbeltarbeid og dermed kostbare verdikjeder.

Hva er løsningen? «Det er viktig å beholde kontroll over mest mulig av verdikjeden ved at salget i første ledd skjer gjennom produsenteide selskaper», skrev lokalmatens «grand old man», Ingulf Galåen fra Røros for litt siden.

Det eksisterer i dag flere regionale nettverk der lokale produsenter samarbeider om salg, logistikk og administrasjon. For 15 år siden hadde vi et riksdekkende logistikksystem for lokale produsenter, som de selv eide. Det går altså an! En samlet gruppe av lokale produsenter vil ha nødvendig styrke til å forhandle eller reforhandle avtaler.

Flere grossister binder produsentene til å kjøpe et spekter av tjenester som de i bunn og grunn ikke trenger, men som er en forutsetning for avtale. Jeg vet også at 3 prosent er en del grossisters krav for at produsenten i det hele tatt skal få avtale og «hjelp». Og det kreves ytterligere 3 prosent for å få tilgang til grossistens kjedeavtaler. Som produsentene heller ikke trenger, og som kommer i tillegg til fortjenesten nevnt innledningsvis.

Argumentet fra grossistene for å ta over er at kvaliteten høynes, konkurransekraften økes og kostnadene reduseres. Men hvor det blir av den uspesifiserte innsparingen, sies ingenting om.

Hvis en produsent sier opp avtalen for eksempel fordi grossisten gjør en dårlig jobb, må produsenten betale 11 prosent av omsetningen siste halvår. Hvorfor? Grossistene krever dekning for kostnader ved å måtte omstille seg til en ny verden. Kostnader som altså grossisten selv definerer.

Tidligere ble det forresten krevet 11 prosent av det siste årets omsetning. Vi snakker her om «fordyrende mellomledd» med titalls prosenter.

Jeg sier som Arne Brimi: «Vi kan ikke være fornøyd med dette!» Her må produsentene samarbeide tettere.