Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Faktisk ikke sikkert om forholdet mellom små og store bruk

Faktasjekkerne Faktisk.no har gransket debatten i Nationen om hvem som produserer mest, små eller store bruk. Konklusjonen var at de brukte faktaene ikke var sikre.

Effektivitet: – Det er viktig å ikke la seg blinde av størrelsenes gevinster, sier Togeir Knag Fylkesnes. Foto: Colourbox

Påstand

«I dag utgjør storskalabrukene 70 prosent av arealet for matproduksjon globalt, men produserer 30 prosent av maten», skriver Torgeir Knag Fylkesnes, SV, 31.10.2017 i Nationens spalte Fra Løvebakken

Konklusjon: Faktisk ikke sikkert

Tallene Fylkesnes viser til er gjengitt i en rekke artikler og faglige publikasjoner, også i dokumenter utgitt av FNs matvareorganisasjon FAO. Organisasjonen gjorde imidlertid en jobb i fjor sammen med forskere fra en rekke ledende universiteter for å ettergå tallene, og endte med å beskrive dem som noe mellom grove anslag og «gjetninger». De skriver at det globale tallmaterialet om forholdet mellom matproduksjon på store og små bondegårder er mangelfullt, og at det trengs mer forskning på feltet. På grunn av store mangler i tallgrunnlaget er påstanden til Fylkesnes ikke sikker.

Gjennomgang

De siste ukene har en heftig debatt om hva slags landbruk som produserer mest mat, ridd debattsidene til Nationen. Det startet med at stortingsrepresentant Torgeir Krag Fylkesnes (SV) i et forsvar for et mer desentralisert landbruk i Norge, skrev følgende:

– Og det er småbrukene som sørger for at mest mulig av jorda driftes, og som er nøkkelen til selvberging i en tid med miljøproblemer og usikkerhet. Dessuten er småbrukene de mest effektive matprodusentene. I dag utgjør storskalabrukene 70 prosent av arealet for matproduksjon globalt, men produserer 30 prosent av maten. Det betyr at småbrukene har 30 prosent av arealet og produserer 70 prosent.

30. november

Den siste påstanden, den om at storskalabrukene globalt utgjør 70 prosent av landbruksarealet, men bare står for 30 prosent av produksjonen, fikk Høyre-representant Tom Christer Nilsen til å reagere. Han mener det ikke finnes dokumentasjon som støtter opp under en slik påstand. 30. november skrev han følgende i et svar i Nationen under tittelen "Fylkesnes' og Lønnings myter"

– Dette er galt, og savner ethvert faktagrunnlag. Det gir inntrykk av at små bruk er ekstremt mye mer produktive enn store. Hadde dette vært rett, skulle man jo fått mye høyere matproduksjon bare ved å dele opp brukene i mindre enheter. Det får man ikke. Kanskje tvert om.

30. november

Fylkesnes baserte sitt første innlegg på informasjon i boka « Jordboka» til Dag Jørund Lønning. Lønning er professor i nyskaping og bygdeutvikling og rektor ved Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling (HLB) på Bryne. Samme dag engasjerte forfatteren seg i debatten og svarte på Nilsens innlegg : Tittelen på Lønnings innlegg var: Når stortingsrepresentanter blir banale

– Snakk om å skyta seg sjølv i foten. Når eg les det Nilsen får seg til å skriva, og det gjeld både innhald og form, blir eg freista til å spørja om Høgre har latt medierådgivarar og lesarinnleggkontrollørar få tidleg julefri? For dette står definitivt til stryk.

– Hadde Nilsen (som skuldar meg for ikkje å ha kjelder) teke seg bryet med å slå opp i Jordboka der dei aktuelle tala er presenterte, ville han funne ein note. Noten har referanse til ein stor FAO-rapport (FAO er verda sin matvareorganisasjon det, Nilsen!) med tittel «Coping with the food and agriculture challenge: smallholders’ agenda». For her står nemleg tala han påstår er «tatt ut av løse luften»: Storgardane i verda kontrollerer 70 prosent av landbruksareala, men produserer berre 30 prosent av maten, skriv FAO i denne publikasjonen.

Professoren viser til ytterligere to kilder: Organisasjonen Grain , og det han omtaler som «velrenommerte ETC Group ».

Grain er en spansk organisasjon som jobber for å fremme småbønders sak globalt. ETC Group er en amerikansk organisasjon med røtter tilbake til 1930-tallet, da blant andre Eleanor Roosevelt engasjerte seg for å fremme småbønders sak.

6. desember

I et nytt svar, publisert i Nationen 6. desember, fastholder Nilsen at det ikke er dokumentasjon for påstanden. Han peker på at tallet stammer fra ETC, men at det inkluderer jakt, fiske og fangst i matproduksjonen på småbrukene:

Overskrifta på innlegget var: Lønnings påstand holder ikke vann

– Påstanden ser ut til opprinnelig å stamme fra ETC. Men heller ikke ETC sier at småbrukerne har 30 prosent av jorda og produserer 70 prosent av maten på denne. ETC inkluderer jakt, fiske og fangst i sine tall, og legger til produksjon som kommer fra arbeidere ansatt på andres gårder, men ikke arealet det der produseres på.

– I tillegg sier ETC helt ærlig: «a precise calculation isn’t possible because comprehensive data doesn’t exist». ETC sier altså for det første ikke at 70 prosent av maten produseres på 30 prosent av arealet, men også at det tallet de oppgir ikke har datagrunnlag.

Nilsen viser til at FN-organisasjonen FAO i en rapport skriver at familiebruk står for 53 prosent av matproduksjonen og har 53 prosent av arealet.

De sentrale spørsmålene i diskusjonen er disse:

Er det godt dokumentert at storskalalandbruk utgjør 70 prosent av arealet for matproduksjon?

Står det samme storskalalandbruket for 30 prosent av matproduksjonen?

Gjenganger

Påstanden om at småskala landbruk utgjør 70 prosent av matproduksjonen dukker opp flere steder. Lønning viser til at en rekke organisasjoner og personer som er engasjert i småbønders rettigheter og lokal matproduksjon bruker tallene. Blant dem er Verdsorganisasjonen for økologisk landbruk (IFOAM) , forfatter Vandana Shiva , FN sin spesialrapportør på rett til mat, Hilal Elver , og matorganisasjonen Fairtrade.

Også i FAO-rapporten « Coping with the food and agriculture challenge: smallholders’ agenda », fra 2013, dukker tallene opp. Der står det to steder at småbrukene sørger for 70 prosent av verdens matproduksjon (s.1 og s. 22). Dette dokumentet er imidlertid et sammendrag av synspunkter og påstander som en gruppe landbruksorganisasjoner presenterte på et møte i forbindelse med Rio +20 konferansen om bærekraftig utvikling.

ETC Group er en organisasjon som FAO hyppig refererer til. En sentral påstand i deres rapport « Who will feed us », er at småbønder står for 70 prosent av matproduksjonen på jorda, men bare bruker 30 prosent av arealet. De skriver at de anerkjenner at påstanden er omstridt og at mer presise anslag ikke er mulig fordi dataene er mangelfulle. Men de viser til en lang rekke navn og organisasjoner som nå har brukt disse tallene.

I rapporten skiller ETC mellom småbønder og stor-bruk på denne måten:

Nettverk av småbønder: Dette er småskalaprodusenter, ofte familiedrevne småbønder som driver med husdyrhold, jakt, fangst, fiske eller urbant landbruk. Også de som ikke eier sine egne produksjonsmidler, men arbeider med matproduksjon for andre er inkludert. Maten de ikke spiser selv, bytter eller selger de med naboer, eller selger på det lokale markedet.

Den industrielle matkjeden: Dette er mat som blir produsert på større enheter der hovedformålet er salg inn i til større systemer som typisk foredler, distribuerer, pakketerer og selger maten i et forhandlernettverk. Alle leddene er regulerte, og forbundet med finansinstitusjoner.

Med disse definisjonene er det aller meste av norsk landbruk en del av den industrielle matkjeden.

«Guestimates»

Annonse

I 2016 publiserte FAO en forskningsartikkel i samarbeid med forskere på Institute for Agriculture and Trade Policy (USA), Washington State University (USA); University of British Columbia (Canada), Biovision Foundation for Ecological Development (Sveits) og Cornell University (USA).

Der ettergår de grunnlaget for disse tallene, som i rapporten omtales som «guestimates», - grove anslag med element av gjetning. De skriver at det er lite empirisk dekning for disse tallene:

– Rapporten bygger på tidligere forsøk fra akademia og sivilsamfunnet på å utvikle røffe anslag - såkalte «guestimater». For eksempel, et tidligere mye brukt tall er at småbrukere produserer 50 prosent av maten mennesker spiser, og at 20 prosent kommer fra jegere, sankere og småskala fiske (ETC Group 2009). Vår gjennomgang av primærkildene til disse tidligere «guestimatene», som har blitt så mye spredd både i sivilsamfunnet og i offentlige rapporter, viser at det er lite empirisk grunnlag for de viktigste påstandene om hvilken rolle familie-landbruk har for global matsikkerhet eller kulturlandskap.

De påpeker altså at når det har vært snakk om 70 prosent av matproduksjonen, er dette 50 prosent fra landbruk og 20 prosent fra jakt, fangst og småskalafiske.

I tillegg til at tallene er usikre, skriver forskerne altså at det er lite empirisk grunnlag for å slå fast dette. Samtidig skriver de at det er konsistent dokumentasjon for at småskalalandbruk kan være mer produktivt, mer stabilt, skape flere jobber og være bedre for lokal økonomi. I tillegg er det bra for biologisk mangfold, det bidrar til et bedre kosthold og høyere matsikkerhet.

Oppsummeringsvis skriver forskerne dette:

– Videre, selv om det er dokumentert store gevinster ved småskala- og familielandbruk, gjenstår mye forskning for å forstå de presise mekanismene, begrensningene og sammenhengene i disse forholdene.

Her kommer de inn på forholdet mellom familielandbruk på den ene siden, og storskalalandbruk, drevet av kooperativer eler store selskaper. Dette er noe annet enn forholdet mellom småbruk og storbruk. I Norge er de aller fleste gårder familiebruk, men likevel en del av den industrielle matkjeden.

En oversikt i rapporten viser at over 80 prosent av landbruksarealet i Norge er familiegårder. For Europa, samlet sett, er dette tallet 69 prosent.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt stor-skala landbruk bare står for 30 prosent av matproduksjonen er ikke dette direkte besvart, for heller ikke her finnes det sikre tall. Men FAO skriver dette:

– 98 prosent av alle verdens bondegårder er familiegårder, disse utgjør 53 prosent av verdens landbruksarealer og produserer 53 prosent av verdens mat.

De påpeker at dette tallet er betydelig lavere enn tidligere beregninger - altså at argumentet om at smågårder er mer effektive nå er svekket.

Ideologiske briller

Professor Ole Gjølberg ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås mener det bare er tøys å påstå at mindre bruk er mer effektive enn større. Særlig hvis man ser på norske forhold:

– Det store spørsmålet er hva som menes med storskala. Hvis man tar av seg de ideologiske brillene ser man at det er mye mer effektivt med storskalabruk. Man får mye mer ut av de ressursene man setter inn. Så hvis noen sier det er mer effektivt med fem dekar enn med 500, så lurer jeg på hva de hadde i kaffen.

Globalt mener han det kan være eksempler på at små bruk er mer effektive.

– I Thailand finnes det små bruk som pøser på med tre-fire ganger så mye kunstgjødsel og plantevernmidler som det vi bruker her. De får da betydelig større avlinger i forhold til arealet enn større bruk gjør.

FAO-rapporten beskriver familielandbruk som en effektiv eieform. Det er Gjølberg enig i:

– Det er noe med nærheten mellom gården og lommeboka. Nesten alle norske bruk er familiebruk og de kan være supereffektive, gjerne da som store flotte familiegårder. Jeg har venner i Dakota som driver familiefarm som er tjue ganger større enn en gjennomsnitlig norsk gård. Det er enda mer effektivt.

Han påpeker at det er en forskjell mellom hva som gir matsikkerhet for den enkelte og hva som gir trygg matforsyning for store befolkninger.

– Én familie med en åkerlapp og en fiskebåt er trygg. Men verden kan ikke livnæres av at tusenvis av har hver sin båt og en liten jordlapp.

Mye brukte tall

I påstanden er Fylkesnes tydelig på at han her snakker om globale forhold, altså den globale sammenhengen mellom småbruk og storbruk. Det er noe helt annet enn sammenhengen mellom små og store bruk i Norge. Det er det siste som er tema for artikkelen til SV-representanten.

Hvis vi isolert sett ser på det globale forholdet mellom små og store bruk, har tallene Fylkesnes viser til blitt gjentatt i forskjellige varianter av mange organisasjoner. Det er derfor forståelig at Fylkesnes selv har brukt disse tallene.

Men FN-organisasjonen FAO i samarbeid med sentrale forskere fra flere anerkjente universiteter konkluderer med at disse tallene er alt for usikre, og at mer forskning er nødvendig for at man kan si noe sikkert om den globale sammenhengen mellom små og store bruk.

Tilsvar

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) sier til Faktisk.no at han ikke var klar over at tallene han viste til var i såpass utstrakt bruk internasjonalt og samtidig omstridt.

– Jeg brukte Lønnings sammenligning først og fremst for å illustrere at det ikke er en universal sannhet at store bruk alltid er best. SVs mål med norsk landbruk er å ta mer av jorda i bruk, og da må det nødvendigvis etableres flere små bruk. Det hviler en sterk forestilling om at størst er best, og der passet det å henvise til Lønning. Norge kan aldri skape et landbruk med store bruk, vi er helt avhengig av små og mellomstore. Da er det viktig å ikke la seg blinde av størrelsenes gevinster. Det er for øvrig en fryd å bli ettergått såpass grundig i tall jeg bruker.

Neste artikkel

Helproff i statens styrer