Øko-bøndene selger gården: – Man må legge ned samvirkene, splitte opp de store butikkjedene og begynne på nytt

Dag Thorenfeldt (61) er ikke kjent for å spare på kruttet. I det han snakker om norsk landbruk begynner han å dirre.

I over 20 år har kona Else Skåvoll Thorenfeldt (57) og Dag satt seg i bilen og solgt økologisk mat direkte til noen av de beste restaurantene i Norge, som Kontrast, Maaemo og Hellstrøms Bagatelle. De har levert til gourmetbutikker som Gutta på Haugen og Fjelberg. Stått på bondens marked i Fredrikstad og Oslo og solgt økologisk mat direkte fra gården sin.

Nå ligger Korsvold gård ute for salg. Dyra er solgt og det er glissent i drivhusene.

Dag går fort over i et brøl når han snakker om norsk landbruk. Like fort ler han så høyt og hjertelig at eplene faller av greinene rett utenfor huset.

Else er like engasjert, men er moderatoren i huset. De kappes om ordene, og ber hverandre klappe igjen så den andre får komme til orde.

– Vi har vært gift i 26 år, så dette er bare sånn vi er, ler Dag.

Nok et eple faller på bakken.

De ville at barna skulle vokse opp som barn gjorde på 60-tallet. At de skulle få vokse opp med dyr, hav, skog, se hvor maten kom fra, få skrubbsår, falle ned fra trær og få nesa opp fra mobiler og nettbrett.

En dag bestemte de seg for at livet skulle by på mer enn et liv på beste vestkant i Oslo.

Kunne ikke selge billig

Else kunne ikke lenger fortsette med livet som tekstildesigner i Frankrike, det gikk ikke i hop med familielivet. Tiden var moden for et nytt prosjekt.

Hun hadde en stor lidenskap, å dyrke økologisk mat. Hun dyrket på hver flekk i den lille haven på Bygdøy i Oslo. Dag ble interessert i økologi allerede som barn.

Drømmen var et hus på landet. De kjøpte Korsvold gård på Kirkeøy på Hvaler i 2003 og bestemte seg for å satse på økologisk matproduksjon.

Korsvold besto av 7 mål tomt, kun 2 mål dyrkbar jord. De resterende fem går det ikke å dyrke noe på. Etter hvert leide de mer og mer jord og i 2009 drev de til sammen 210 mål fordelt på flere teiger rundt på Kirkeøy. Da valgte vi å gå all in og investerte i nye bygg og infrastruktur med støtte fra Innovasjon Norge. Budsjetter og målsetninger ble lagt.

– For å få det til å gå rundt økonomisk skjønte vi at vi ikke kunne selge maten billig. Det måtte bli dyrt og derfor ekstremt bra produkter. Jeg er veldig grundig, nysgjerrig og tror alt går an. Den dagen vi investerte var det ingen vei tilbake, sier Else.

For å få folk til å bruke penger på akkurat deres mat, la de en plan. De satset på små gulrøtter, gjerne med flere farger. De ville selge grønnsaker med jorden på, selge de gamle sortene. Ha et stort mangfold av sorter og et helt annet utvalg enn det du fikk i en Kiwi-butikk. De solgte grønnsaken som "smykker" og var en av de første som var ute med å selge egg med flere farger.

– Det var ikke lett å stå rakrygget å bli skjelt ut av kundene i begynnelsen, de syntes vi var altfor dyre. Det har vært en lang kamp å få den riktige prisen for produktene. Vi har hatt samme pris til restauranter som til privatkunder og har tatt oss betalt for å levere. Det ble en del murring i starten. Men vi forklarte hvorfor, da gikk det bra. Det skal masse mot til å holde på prisen, sier Else.

Smaken er viktig

De fikk det til. Inviterte restauranter hjem til gården, lagde mat med dem, forklarte hvordan deres økologiske produkter ble dyrket, at det lå enormt med arbeid bak, at produktene skulle tas vare på og ikke kastes. Dette skjønte kokkene. Servitørene fortalte fortellingen om gården videre til sine kunder.

– Dette er et estetisk prosjekt. vi lagde et utvalg av produkter på lik linje med en kolleksjon. Grønnsakene ble som designobjekter. Når folk har sett og smakt, har det fått en verdi i seg selv, sier Else.

De er estetikere begge to. Dag er en av Norges mest profilerte portrettfotografer, Else har jobbet med mote og klær i Frankrike.

Selv om de har gitt seg, brenner de for landbruket og har lært mye om hvordan systemet fungerer. Han lener seg over bordet og slår ut armene.

– I samvirkene handler det om volum, mens vi har vært opptatt av smak og kvalitet. Man snakker bare om butikkjedene sin prisvekst, ikke smaken. Vi har så mange helter som står opp hver dag og produserer mat, melker, holder på med jorda og dyra. Så har vi noen arrogante mennesker som sitter med makten og ikke forstår dette. At det ikke blir opprør, det må det bli en dag. Jeg sier det hver dag, de som gjør den jobben er helter, buldrer Dag.

Skulle de kunne leve som heltidsbønder skjønte de at de måtte selge alt direkte til kundene. De har selv kjørt alt de har produsert til restaurantene og butikkene, stått på Bondens marked. Hadde de brukt mellomledd hadde inntjeningen blitt for lav.

– Derfor har vi hatt en god omsetning på rundt to millioner i året. Hadde vi solgt gjennom et samvirke hadde vi fått 30–40 kroner kiloen for kjøttet. Du kan ikke leve av det, sier Dag.

De fleste bønder har en jobb ved siden av. Det kunne og ville ikke de to. Dag har tatt på seg noen jobber som fotograf. Men ikke som før han begynte for fullt som bonde.

– VG sin matbørs er bare opptatt av pris, ikke smak. Mat i Norge er ikke dyrt. Men media lager en greie på at det er dyrt, politikere også. Vi må fokusere på kvalitetsmat. Man må legge ned samvirkene, splitte opp de store butikkjedene og begynne på nytt. Hele matsystemet er fucket, sier Dag.

En gjeng som sutrer

De har jobbet hardt. Det har blitt to nye hofter på Else og en halvert finger på Dag, den ble kappet av i saga. Begge har operert nesene, det ble for mye støv fra hønsene opp i der til slutt.

– Landbruksorganisasjonene har blitt en gjeng som sutrer. Det funker i en uke, så blir folk drittlei. Det er en katastrofe, sier Dag.

– Det må starte med politikken. Man kan ikke tenke fire år frem i tid, det gir null forutsigbarhet for bonden. Kanskje landbruket ikke skal være regjeringen sitt ansvar, men Stortinget sitt, sier Else.

Dag bare må avbryte sin kone litt.

– Der sier Else noe jeg har tenkt mye på. Plutselig kommer en landbruksminister fra Frp, som heter Sylvi Listhaug, hun ødela veldig mye av norsk landbruk.

Det regner og skydekket dupper nesten ned i trærne der ute. På veggen i stuen henger et stort bilde av en kjøttmeis, det er Dag som foreviget fuglen ut fra vinduet. Før, da de bodde på Huk, vestkanten over alle vestkanter i Oslo, var det Petter Stordalen som jogget forbi vinduet i bar overkropp.

– Det var masse hyggelige folk der, men vi er ikke vestkantfolk.

De kommer ikke til å flytte tilbake til Oslo. Hvor ferden går vet de ikke enda. Men de skal ha hage. De er glade for årene som bønder og kaller det et prosjekt de har gjennomført.

Men det har kostet, ikke bare masse penger, men mye frustrasjon.

– Alt vi drev var upraktisk og arbeidskrevende, jordene er seks kilometer unna og sauene ute på øyer i havgapet.

De har aldri fôret opp dyrene med kraftfôr, de har spist maten de har funnet ute på øyene.

Begge mener landbruksnæringen generelt snakker for isolert om landbruk, at landbruket og bøndene må snakke mer om hva som er bra for samfunnet.

– Ikke bare om næringen. Alt henger sammen, det er et kretsløp. Dette har blitt så komplisert at folk i landbruket ikke forstår systemet selv. Selvfølgelig må vi spise mindre kjøtt, men kjøttet vi spiser må være bedre, sier Else.

– Hvordan i helvete kan man som menneske si at det er et etisk dyrehold å la en gris gå i en betongbinge og få litt halm å stikke nesa i. Jeg kan ikke skjønne at noen kan forsvare det, følger Dag opp.

De mener det burde være mulig å få bonden til å produsere mer grønnsaker, men at det ikke kan overlates til bonden alene å ta den risikoen og at det må legges til rette for at det skal finnes et marked i den andre enden.

– Vi har ikke løsningen, men det må involveres bredere. Hva skjer når et system begynner å leve på systemets premisser, ikke oppdragsgiveren. Det er det som skjer nå. Du har en lønnsadel hvor en leder tjener opp mot tre millioner og får bonuser. Hva er det for noe?

Else jobber nå som prosjektleder for Matprisen i Debio. På et jorde står det fire okser, snart skal de slaktes. Det er de siste dyrene igjen på gården. Bortsett fra hunden, den skal bli med videre. Dag kjenner at han kjeder seg litt.

– Det er når man kjeder seg, kreativiteten kommer frem, sier han og rusler ned i fotorommet sitt i kjelleren.