Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tilbakeblikk: Mosesanking i fjellet

På tidlig 1900-tall ble det sanket mose som skulle brukes til dyrefôr om høsten, skriver Oskar Puschmann i dagens Tilbakeblikk.

Det var slutt på mosesanking tildig på 1900-tallet. Pål Grev viser her frem hvor og hvordan det ble sanket mose i Vågå. Foto: Oskar Puschmann
Det var slutt på mosesanking tildig på 1900-tallet. Pål Grev viser her frem hvor og hvordan det ble sanket mose i Vågå. Foto: Oskar Puschmann

Nationen bringer for sekstende år på rad fotografier av norske landskap før og nå. Bildene er fra Norsk institutt for bioøkonomis prosjekt «Tilbakeblikk – norske landskap i endring». Bildene gjengis med tillatelse fra NIBIO og deres ulike samarbeidspartnere.

Sommeren 1969 utførte Institutt for folkelivsgransking ved Universitetet i Oslo et etnologisk pionerarbeid i Sjodalen i Vågå. Sjoa-vassdraget ble vurdert for utbygging, men først måtte verneverdiene utredes. I den forbindelse fokuserte prosjektet særlig på ulike sider ved regionens gamle vinterseterbruk, blant annet hvordan «mose» før hadde blitt sanket som dyrefôr seint om høsten.

Annonse

Mosen, egentlig reinlav og kvitkrull, ble samlet i digre lass på vel 300 kilo, og kjørt ned til setra med hest og slede om vinteren. På grunn av store mengder med fôrressurser, som på den måten ble hentet fra fjellet, fant man særlig i Gudbrandsdalen ut at det var mer lønnsomt å bygge en miniatyrgård på setra til dyr og folk om vinteren, enn å kjøre ned alt fôret den lange veien til bygda.

Både mosesanking og vinterseterbruket tok slutt i 1920-30-åra. I 1969 demonstrerte Pål Mo hvordan han i sin ungdom hadde sanket mose, og 50 år etter kunne hans barnebarn, Pål Grev, vise NIBIO hvor denne prøveinnhøstingen hadde skjedd.

Neste artikkel

Økobonde meiner lønsemda er for svak: – Eg kjenner fleire som har gitt seg