Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Papiravisas kamp mot klokka

Papirbrudd på trykkeriet, veiarbeid og ferger som ikke venter. Papiravisas vei til postkassene i Bygde-Norge kan være nådeløs når hvert minutt teller.

Geir-Einar Trøen kjører avisa fra Orkanger til Ålesund seks dager i uken. Sjåføren må ha marginene på sin side for å rekke fram på den utfordrende ruta. Foto: Vilma Taubo
Geir-Einar Trøen kjører avisa fra Orkanger til Ålesund seks dager i uken. Sjåføren må ha marginene på sin side for å rekke fram på den utfordrende ruta. Foto: Vilma Taubo

Orkanger industriområde. Det har regnet hele formiddagen og tåka henger som spindelvev over de skogkledde heiene som skiller fjell fra fjord. Det er stille utenfor Polaris Trykk Orkanger. Ikke en lyd røper at bakom disse veggene, løper arbeiderne fra den ene pipende maskinen til den andre.

Titter du inn gjennom trykkerivinduene, vil noen gigantiske ruller med papir avsløre at her trykkes aviser til tusenvis av fingre som skal bla. I 15 avistitler, for å være nøyaktig – deriblant Nationen.

I løpet av et halvt døgn skal disse fraktes og leveres like langt som det er nord til sør i Danmark.

Men til forskjell fra vårt broderland i sør, som er flatt, er vårt landskap skåret ut av dype fjorder og merket av bratte fjell. Slikt gjør avisdistribusjonen i Norge sårbar og helt avhengig av et punktlig trykkeri, sammenfallende fergeavganger, en velvillig værgud og av menneskene bak bilrattene.

I tillegg satser stadig flere mediehus digitalt og det blir færre å dele distribusjonskostnaden med. Posten har sluttet å levere hver dag, og situasjonen i verden har gjort at priser på papir og blekk har skutt i været.

Dette er fortellinga om avisdistribusjonen i ei av Nationens mest utfordrende ruter på 316 kilometer fra Orkanger til Ørsta, og hvilket fellesskapsprosjekt det er – selv om det kan innebære å være sekunder fra å miste ferga.

Fra papir til piksel

14.51: Med noen enkle tastetrykk sender trykkerisjef Joar Staveli avisa i trykken. Han var den første som ble ansatt i trykkeriet i 2009, siden den gang er mye forandret.

Joaf Staveli startet å jobbe på kontoret på trykkeriet. I dag er han en av folka på gulvet. Foto: Vilma Taubo
Joaf Staveli startet å jobbe på kontoret på trykkeriet. I dag er han en av folka på gulvet. Foto: Vilma Taubo

Ved oppstart var opplagstallene gode og de trykte mange aviser. Ingen kunne forestille seg den digitale verden som snart skulle flytte hele nyhetsbildet fra papir til piksel. Denne endringen førte til en rekke nedskjæringer. Både i trykkeriet, men også i redaksjoner i norske mediehus.

Trykkeriet startet opp med 18 ansatte, i dag er de 11.

– Nettet har tatt over og opplagstallene er ikke så gode som de var, men trenden har stabilisert seg. Papiravisa er ikke død ennå, tror Staveli.

I tillegg til Nationen trykkes 15 andre avistitler på Polaris Trykk Orkanger. Foto: Vilma Taubo
I tillegg til Nationen trykkes 15 andre avistitler på Polaris Trykk Orkanger. Foto: Vilma Taubo

Avisa som gikk i trykken for noen minutter siden, fyker imellom to valser og blir fargesatt. En rekke alarmsignaler utveksles mellom arbeiderne for å signalisere hvor de står i maskineriet.

Et alarmsystem skal hindre arbeidsulykker. Staveli sier det likevel er mye som kan gå galt under produksjonen og forsinke avisleveransen videre:

– Det kan være papirbrudd, altså at avispapiret ryker i pressa. Vi har ingen tid å miste for at sjåførene skal rekke fergene.

Med laser tegnes hver eneste avisside på en ny trykkeplate av aluminium. Foto: Vilma Taubo
Med laser tegnes hver eneste avisside på en ny trykkeplate av aluminium. Foto: Vilma Taubo

Hvert minutt teller

Men så er ulykken ute. Det varsles om papirbrudd. Produksjonen stopper. Da har det gått noen timer siden Nationen gikk i trykken. Ennå gjenstår Finansavisen og Klassekampen og en utålmodig sjåfør står i garasjen klar til å kjøre. Papirbruddet kan skyldes alt fra produktfeil til menneskelig svikt, ifølge trykkerimedarbeider Espen Snøsen.

– Det var 20 minutter med full produksjonsstopp.

Ryker avispapiret i pressa oppstår det forsinkelser trykkeriet helst vil unngå. Foto: Vilma Taubo
Ryker avispapiret i pressa oppstår det forsinkelser trykkeriet helst vil unngå. Foto: Vilma Taubo

Hvert minutt teller. Etter planen skal avisene bli kjørt ut fra trykkeriet senest klokka sju. Nå kan forsinkelsen hindre sjåføren i å nå første ferge. Det vil igjen skape problemer med å nå neste ferge, og neste der igjen. Blir ikke Finansavisen og Klassekampen ferdig i tide må sjåføren bare reise uten dem, og abonnentene vil våkne opp til en tom postkasse.

– Det er et nederlag å ikke rekke å levere alt til bilen. Det går en liten faen i oss for å nå det. Konkurranseinstinktet slår inn for å få levert og sendt ut alle opplagene, sier 1. operatør Martin Asbøll.

Bak skjermene holder trykkerimedarbeider Espen Snøsen oversikt over avisene som holder på å trykkes. Foto: Vilma Taubo
Bak skjermene holder trykkerimedarbeider Espen Snøsen oversikt over avisene som holder på å trykkes. Foto: Vilma Taubo

Klokka er 18.50 og det går en viss «det-gikk»-lettelse gjennom lokalet. Siste avis er trykket og klare til lasting. Forsinkelsen er unngått.

– Treningsklokka mi har trodd at jeg har trent helt siden papirbruddet, sier Snøsen og tørker panna fri for svette, mens det blir konstatert at han og kollegene er et «dream-team» i dag.

Fra klokka seks hver dag pakker videregåendeelever fra Orkanger aviser til de ulike sjåførene. Foto: Vilma Taubo
Fra klokka seks hver dag pakker videregåendeelever fra Orkanger aviser til de ulike sjåførene. Foto: Vilma Taubo

Jobber seksdagersuke hele året

19.08: Avisa forlater trykkeriet og setter kurs mot Molde i en svart Opel. Mannen bak rattet, Geir-Einar Trøen, spøker med at han kunne kjørt ruta i blinde. Siden 2010 har han vært leid inn som oppdragstaker, med andre ord har hans firma ansvar for å frakte avisa den første etappen.

– Jeg er glad i kjøre bil, men jeg kan bli metta noen ganger. Jeg kjører jo 160.000 kilometer i året. Jeg kjører like mye på en måned som folk kjører på ett helt år.

Trøen jobber seks dager i uka hele året, uansett vær.

Rundt halsen til Geir-Einar Trøen står det «pappa». Det har datteren perlet. Foto: Vilma Taubo
Rundt halsen til Geir-Einar Trøen står det «pappa». Det har datteren perlet. Foto: Vilma Taubo

– På fjellet oppover her, har jeg stått fast i seks timer en gang. Fra ni til tre på natta, fordi det var så glatt at heller ikke strøbilen kom fram, forteller Trøen mens han kjører gjennom Orkland kommune i Trøndelag.

Ikke engang på en speilblank kveld vurderer Trøen å snu:

– Avisa skal fram. Det handler om yrkesstoltheten.

Været er en åpenbar hindring, sier Trøen, men for ham er det hjort i veibanen som utgjør størst fare. Påkjørsler har Trøen opplevd flere ganger.

Men etter at han gikk til innkjøp av en katolsk rosenkrans, hevder han nå å ha guddommelig beskyttelse.

– Kona er katolikk, og etter vi hang opp dette har jeg ikke kjørt på noen dyr.

I løpet av ett år kjører den svarte Opel Vivaroen 160.000 kilometer. I vinduet har han et rosenkrans-kjede og en liten bamse. Foto: Vilma Taubo
I løpet av ett år kjører den svarte Opel Vivaroen 160.000 kilometer. I vinduet har han et rosenkrans-kjede og en liten bamse. Foto: Vilma Taubo

To måneder på ferge

I likhet med mange andre sektorer er også Trøen rammet av økte drivstoffpriser.

– Før lå jeg på 14.000-15.000 kroner i drivstoffutgifter i måneden. Nå ligger jeg på 28.000 kroner, men jeg får ikke noe bedre betalt av den grunn. Da blir det mindre igjen på meg.

Trøen er én av to som deler på etappen. Han gir ifra seg lasten når han ankommer Ålesund, og vender snuta mot Orkanger for neste last.

Før pleide han å kjøre tur/retur Ålesund på samme natt, det gjør han ikke lenger. Han anretter heller en liten soveplass på lasteplanet i bilen når den er tømt for aviser. Der sover han til morgengry og kjører tilbake – akkurat i tide til å hente datteren som da er ferdig på skolen.

– Hva er det som holder deg gående?

– Folkene som du har rundt deg når du stopper. Alle kjenner meg på fergene, for eksempel. Skal jeg regne sammen alle turene mine, sitter jeg sammenhengene på ferge i to måneder i løpet av et år.

– I løpet av en og samme arbeidsdag kan jeg oppleve både høst, vinter, vår og sommer, sier Geir-Einar Trøen. Foto: Vilma Taubo
– I løpet av en og samme arbeidsdag kan jeg oppleve både høst, vinter, vår og sommer, sier Geir-Einar Trøen. Foto: Vilma Taubo

Oppover Søvasskjølen i Orkland blir vegetasjonen snauere.

– Her er det ganske forblåst når det er vinter. Det kan ligge snøfonner i veien, men det er ingenting som stopper meg, ler han.

Men selv om Kong Vinter ikke er i stand til å stoppe Trøen, kan veiarbeid gjøre det, forteller han, og med det samme går det troll i ord.

Etter åtte minutter venting på veiarbeid, kan ferden fortsette.

– Det blir 20.40-ferga, sier Trøen med en viss lettelse når han starter bilen opp igjen.

Uforutsette ting, som veiarbeid, kan få store konsekvenser når klokka tikker og en ny sjåfør venter utålmodig rundt neste sving. Foto: Vilma Taubo
Uforutsette ting, som veiarbeid, kan få store konsekvenser når klokka tikker og en ny sjåfør venter utålmodig rundt neste sving. Foto: Vilma Taubo

Men de åtte minuttene viser seg å ha betydd mer enn Trøen kunne forespeile, og han er sekunder fra å ikke komme ombord, når fergelemmen går opp.

Hvert minutt teller. Ikke sjelden kommer Trøen ned på kaia i aller siste liten. Foto: Vilma Taubo
Hvert minutt teller. Ikke sjelden kommer Trøen ned på kaia i aller siste liten. Foto: Vilma Taubo

Mellom A-ha og Nena

20.39 er Trøen på ferga mot Tingvoll. De om lag 20 minuttene det tar over Halsafjorden, bruker han på å være på mobilen. Han varsler de andre sjåførene om hvor han er på ruta, sjekker sosiale medier eller spiller Candy Crush. Når ferga legger til kai er Trøen ankommet Møre og Romsdal, og han kan fortsette oppover Fursetfjellet.

– Hva gjør du hvis du kommer til ubrøytet vei om vinteren?

– Da bare kjører jeg likevel.

Annonse

Mellom A-has «Take On Me» og Nenas «99 Luftballoon» er mye av det nordmørske landskapet tilbakelagt.

– Helst hører jeg på P8 Pop for der er det så mye bra gammel musikk.

Papiravisene sorteres for videre budbringing i Molde. Foto: Vilma Taubo
Papiravisene sorteres for videre budbringing i Molde. Foto: Vilma Taubo

Trøen stopper ikke før han er ved Bybudet Moldes lokaler 21.58. Her parkerer han bilen utenfor og lesser av aviser som skal leveres i omegnen, så reiser han videre.

Tidspunkt: 22:00. Retning: fergekaia.

Han liker å kjøre avis fordi han ser på det som en helt spesiell last.

– Det er nyheter. Håndholdte nyheter. Det er veldig viktig for mange på morrakvisten. Det er noe helt eget å sitte ved kjøkkenbordet om morgenen å lese nyheter. Det vil jeg sørge for at alle har mulighet til.

Trøen opplever jobben som meningsfull fordi han at sikrer at alle har aviser – uansett hvor grisgrendt eller kronglete de bor. Enkelte har heller ikke internett, trekker han fram.

– De fortjener også å kunne få lese nyheter.

Geir-Einar Trøen pleier å sende melding til de som venter i Vestnes når han står på fergekaia i Molde. Foto: Vilma Taubo
Geir-Einar Trøen pleier å sende melding til de som venter i Vestnes når han står på fergekaia i Molde. Foto: Vilma Taubo

22.45. Trøen kjører om bord ferga som tar ham til Vestnes, nabokommunen til Ålesund. Etter om lag en halvtime kan han igjen kjøre ut av ferga og unnagjør den siste etappen for avlessing på Polaris Trykk i Ålesund.

Her blir avisene overlevert til ny sjåfør sammen med Sunnmørsposten, som også trykkes i lokalet. For Trøen venter nå noen timers søvn på en fast rasteplass utenfor Ålesund.

Dårlig livsstil

00:40. Avisene er om bord i nok ei ferge. Denne går fra Sula kommune til Festøya ferjekai i Ørsta med transportør Hans Johnsrud. Han har kjørt den samme ruta i 20 år, men østlandsdialekta avslører at han ikke er sunnmøring:

– Det er to store sønner fra Hallingdal, det er meg og Olav Thon, spøker han.

Når hallingdølen Hans Johnsrud ikke er på jobb, er fotografi en av hans store lidenskaper. Foto: Vilma Taubo
Når hallingdølen Hans Johnsrud ikke er på jobb, er fotografi en av hans store lidenskaper. Foto: Vilma Taubo

01:00. Johnsrud er på vei til Ørsta sentrum. Idet han setter seg bak rattet spør han om det er i orden at han fyrer opp en rullings.

– Man får en dårlig livsstil av denne jobben, det sier også folk til meg. Jeg røyker egentlig ikke lengre, men noe må en jo ha å se fram til. Det blir fort en to-tre sigaretter per dag, sier han og tenner røyken.

Klokka i bilen hans går åtte minutter for fort, da har han «alltid god tid».

– Han som hadde denne ruta før meg, kjørte så jævlig forsiktig. Med meg bak rattet kommer avisene nesten alltid fram.

Få personer er om bord på ferga som tar Hans Johnsrud over til Ørsta kommune i nattemørket. Foto: Vilma Taubo
Få personer er om bord på ferga som tar Hans Johnsrud over til Ørsta kommune i nattemørket. Foto: Vilma Taubo

Han slipper av Helt-hjem-pakker og aviser hos en butikk langs veien.

– Jeg sover godt når jeg først er ferdig. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg ikke tatt denne jobben. Og så liker jeg å kjøre bil.

Som oftest tar Johnsrud ut én ferieuke i året, men det hender han har tatt to. Hallingdølen har planer om å jobbe til han er 70, nå er han noen-og-seksti.

– Det er bedre å jobbe enn å ikke gjøre noe. Det er ingen som har daua av å jobbe. Du kan daue på jobben da, på veien, men det er noe annet.

Etter at Johnsrud ankommer Ørsta sentrum tømmes bilen for aviser av bud som skal kjøre ut til abonnenten. Natta hans fortsetter til alle matbutikker i Ørsta, deretter til kiosker og matbutikker i nabokommunen Volda.

– Er den første sjåføren forsinket må folk vente. Det er avisbudene som får den smekken, om de ikke får levert ut til abonnentene, altså. Folk vet at det er jeg som leverer til avisbudene, så jeg får høre det jeg også, men jeg blir også takket om den kommer i tide, sier Johnsrud.

Like før Johnsrud ankommer Ørsta leveres aviser og Helt-hjem-pakker til en butikk langs veien. Foto: Vilma Taubo
Like før Johnsrud ankommer Ørsta leveres aviser og Helt-hjem-pakker til en butikk langs veien. Foto: Vilma Taubo

Rally i sunnmørsk landskap

02.01 Ørsta sentrum. Utenfor avisa Møre-Nytts gamle lokaler sentralt i sentrum svinger Johnsrud inn. Sju avisbud står klare med åpne bagasjerom for å spare tid. Nesten før han rekker å parkere slås bagasjedøra opp og tømminga starter. Johnsrud ruller seg nok en røyk og inspiserer.

German Arsenjevs er et av avisbudene. Han kom til Norge fra Latvia i 2010 og har siden den gang kjørt aviser. Å kjøre i kupert sunnmørsk natur er som å kjøre rally, mener han.

– Om sommeren er det nesten som å ta ferie når jeg kjører. Det er veldig fint, spesielt når det er lyst om natta. Det er fantastisk!

For å få de om lag fem timene med levering til å gå, pleier han å høre på lydbok, russiske klassikere: Tolstoj og Dostojevskij.

De siste tolv årene har German Arsenjevs jobbet som avisbud i Ørsta. Foto: Vilma Taubo
De siste tolv årene har German Arsenjevs jobbet som avisbud i Ørsta. Foto: Vilma Taubo

Mens Arsenjevs står og prater med Nationen, reiser avisbud etter avisbud for å levere. Omsider starter også han motoren.

Og i Bondalen, hvor han nå leverer, kaster månen sitt perlemors-skinn bakom fjellene som strekker etter en blånet nattehimmel.

02:33. Til slutt dumpes avisa i postkassa til abonnenten, kun med noen kyr som vitner – hvis de ser så langt i mørket.

Mange timer før abonnent Knut Hustad har våknet, havner avisa postkassa i hans. Foto: Vilma Taubo
Mange timer før abonnent Knut Hustad har våknet, havner avisa postkassa i hans. Foto: Vilma Taubo

Papiravislesning er et ritual

Avisas milelange reise er ved veis ende, og ligger i gårdbruker Knut Oddvar Hustads postkasse.

– Jeg er så gammeldags at jeg abonnerer på papiraviser. Men papiravistallene går jo ned, så man kan jo spørre seg: er det fordi innholdet blir dårligere, eller er det fordi vi slutter å abonnere på dem? sier Hustad, som i tillegg til å drive med storfe også er bondelagsleder for Hjørundfjord.

Rundt beina på ham er det to kattunger som gjerne vil ha oppmerksomhet. En tredje titter fram bak husveggen. Så fort Hustad gjør en bevegelse, smetter katten ut av syne.

– Jeg synes Nationen er en god avis for landbruket og distriktene, sier Hustad.

Knut Oddvar Hustad abonnerer på tre papiraviser fast, men leser ofte også nyheter på nett. Foto: Vilma Taubo
Knut Oddvar Hustad abonnerer på tre papiraviser fast, men leser ofte også nyheter på nett. Foto: Vilma Taubo

For ham er det viktig å kunne sette seg ned med avisa. Det gjør han etter han har unnagjort fjøsstellet. Det er et slags ritual.

– Avisa kan brukes til mye. Jeg er gammel politimann og da jeg var under opplæring var det en lensmann utpå Hareid som sa at Sunnmørsposten kan verne mot spark. Den brettes i tre og legges i skrittet, humrer Hustad og understreker:

– Jeg gjør ikke det altså. Avislesing, det skal jo være kos. Det skal ikke bare være fag, det skal være hygge.

Den tidligere lensmannen er i dag bonde på fulltid og leder av Hjørundfjord Bondelag. Foto: Vilma Taubo
Den tidligere lensmannen er i dag bonde på fulltid og leder av Hjørundfjord Bondelag. Foto: Vilma Taubo

Stupbratte fjell med snødekte tinder henger over gården til Hustad. Et rødmalt stabbur på tunet, frittgående høns som plukker rips av busker og bjelleklang fra kyr på beite. Det eneste som synes å mangle er Askeladden som spør etter «kongsdatteren og halve kongeriket».

Likevel avviser Hustad komplimentet han får om plassen. Han svarer: «det er helt greit», leder oppmerksomheten over på en sliten rosebusk og sier:

– Rosebusken min er litt som bonden, den er på retur.

Kritisk til Facebook-nyheter

Skal nettavisa konkurrere med Hustads papiravishygge, må det gjøres noe med prisen, mener han.

– Skal det være sånn at man skal slutte med papiravis helt, så bør prisen ned på digitalt abonnement.

– Synes du det er viktig med avisdekning over hele landet?

– Det dummeste jeg hører er når folk sier: «jeg får alt jeg trenger å vite på Facebook», repliserer Hustad.

Han mener at det er en viktig del av sentraliseringspolitikken at avisa leveres på bygda.

– Det handler om kunnskap i distriktene. Det bør ikke være forskjell på by og bygd når det kommer til muligheten å få nyheter på papir.

Midt i dette lille stykket Norge sier Hustad at nå må han skal hente kyrne hjem fra beite. De er klare for kalving.

– Vil dere være med?

For utenom noen år i Finnmark, har Hustad bodd på gården mellom Ørsta og Sæbø på Sunnmøre. Foto: Vilma Taubo
For utenom noen år i Finnmark, har Hustad bodd på gården mellom Ørsta og Sæbø på Sunnmøre. Foto: Vilma Taubo

Samtidig som Hustad lokker på kyrne sine, er det 12-tårnstunge maskineriet i Orkanger på ny i full sving. Geir-Einar Trøen er om ikke mange timer klar for å ta avisene fra Trøndelag til Sunnmøre, Hans Johnsrud står klar i Ålesund og deretter skal German Arsenjevs igjen ta over.

Hvis alt går etter planen, kan Hustad nok en gang finne Nationen i postkassa ved morgengry. Denne gangen uten kyrne som vitne.

Neste artikkel

Salget øker: – Her kan søringer lære noe av nordlendinger