Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kjøttet som forsvann

Sau, geit, kje og høne. Når og kvifor forsvann desse råvarene frå norske butikkhyller? Og kan REKO-ringane bety eit comeback?

STOR ØKNING: Selv om nordmenn nå sjelden spiser kjøtt fra sau og verpehøne, har kjøttforbruket vårt gått kraftig opp de siste 50 årene. Her fra et slakteri i 1968.  Foto: NTB scanpix
STOR ØKNING: Selv om nordmenn nå sjelden spiser kjøtt fra sau og verpehøne, har kjøttforbruket vårt gått kraftig opp de siste 50 årene. Her fra et slakteri i 1968. Foto: NTB scanpix

Ein skal ikkje mange tiåra tilbake før kosthaldet vårt såg veldig annleis ut.

– Eg er fødd i 1966, ei tid då hønsefrikassé regelmessig stod på middagsbordet. Vi brukte òg får i fårikålen, framfor lammekjøtt. Det har skjedd ei grunnleggjande endring i matvanane våre sidan den gong, seier Annechen Bahr Bugge, sosiolog og forskar ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO.

Annechen Bahr Bugge. Foto: HiOA
Annechen Bahr Bugge. Foto: HiOA

Ho har skrive boka «Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere», ei utforsking av norsk matkultur på 1500-talet og fram til vår eiga tid.

54 kilo kjøtt i året

Endringane handlar òg om den totale mengda kjøtt vi et.

– Historisk har nordmenn hatt eit lågt kjøttforbruk. Det fekk ikkje ordentleg fart på seg før den store velstandsauken på 70- og 80-talet. Frå 90-talet og utover er til dømes forbruket av kylling meir enn firedobla, samtidig som prisen er halvert. Dermed er det kanskje ikkje så rart at den ein gong så folkekjære høna har gått med i dragsuget.

HØNEKJØTT: Verpehøne kan brukes til mer enn bare frikassé. Utfordringen - i større grad enn tilberedningen - er å i det hele tatt finne kjøttet i butikkhyllene.  Foto: Lohfink / Plainpicture
HØNEKJØTT: Verpehøne kan brukes til mer enn bare frikassé. Utfordringen - i større grad enn tilberedningen - er å i det hele tatt finne kjøttet i butikkhyllene. Foto: Lohfink / Plainpicture

I 1958 åt gjennomsnittsnordmannen rundt 36 kilo kjøtt og 76 kilo poteter. 60 år seinare var fordelinga snudd på hovudet, med 22 kilo poteter og 54 kilo kjøtt.

KJØTTFORBRUK: I 1958 spiste gjennomsnittsnordmannen rundt 36 kilo kjøtt og 76 kilo poteter. 60 år senere var fordelingen snudd på hodet, med 22 kilo poteter og 54 kilo kjøtt. Bildet er fra 1952, da familien Hagen - Olaf og Mary med barna Marit, Øyvind og Synøve, lot seg fotografere av ukebladet Aktuell,  sammen med en gjennomsnittsfamilies forbruk av mat i løpet av ett år.  Foto: Sverre A. Børretzen
KJØTTFORBRUK: I 1958 spiste gjennomsnittsnordmannen rundt 36 kilo kjøtt og 76 kilo poteter. 60 år senere var fordelingen snudd på hodet, med 22 kilo poteter og 54 kilo kjøtt. Bildet er fra 1952, da familien Hagen - Olaf og Mary med barna Marit, Øyvind og Synøve, lot seg fotografere av ukebladet Aktuell, sammen med en gjennomsnittsfamilies forbruk av mat i løpet av ett år. Foto: Sverre A. Børretzen

– Festmat har vorte kvardagsmat, seier Bugge. – Vi åt ikkje berre mindre kjøtt før i tida, men når vi gjorde det, brukte vi òg fleire delar av dyret. Og kjøtt frå høne, sau eller kje – som ofte treng litt meir tillagingstid – kan vere mindre freistande for gjennomsnittsforbrukaren.

– Ein feilslått politikk

At kjøtt frå høne, kje, geit og sau sjeldan blir selt i norske butikkar, kjem ikkje av manglande tilgang på dyr. Ifølgje NRK-dokumentaren «Matsjokket» frå 2019 hamnar opptil 600.000 kilo av sauekjøttet i haust i søpla. Eit par år tidlegare, i NRK-programmet «FBI redder høna», kom det fram at heile tre millionar verpehøns årleg endar liva sine som bindemiddel i betongproduksjon – og ikkje i supper og frikassear.

FEILSLÅTT POLITIKK: Forfatter Svenn- Arne Lie mener at man ikke kan legge skylda på forbrukerne for matsvinnkrisen. - Det blir feil å kreve at forbrukeren skal fikse problemene som bransjen selv har skapt, sier han.  Foto: Manifest forlag
FEILSLÅTT POLITIKK: Forfatter Svenn- Arne Lie mener at man ikke kan legge skylda på forbrukerne for matsvinnkrisen. - Det blir feil å kreve at forbrukeren skal fikse problemene som bransjen selv har skapt, sier han. Foto: Manifest forlag

Korleis kom vi eigentleg hit? Statsvitar og landbruksforskar Svenn Arne-Lie vil ikkje leggje skulda på forbrukarane.

– Krisa vi står i, er først og fremst resultatet av ein feilslått landbrukspolitikk, seier han.

I boka «Mellom bakkar og kjøttberg» (2019) tar Svenn Arne-Lie og forfattarkollega Espen Løkeland-Stai eit ramsalt oppgjer med norsk matpolitikk. Den viktigaste årsaka til overproduksjonen, hevdar Lie, handlar om kva vi matar dyra våre med.

– Overgangen til importert, soyabasert kraftfôr på 80- og 90-talet gjorde at flokkstorleiken ikkje lenger var avgrensa av kapasiteten gardane har til å produsere dyrefôr. Dette skiftet – kombinert med rause støtteordningar basert på produksjonsvolum, og dessutan til bygging av store fjøs – leidde bransjen inn på ville vegar. Skal vi endre kursen, må vi heller slå ring rundt eit norsk jordbruk som faktisk inneber bruken av norsk jord. Vi må altså i langt større grad fôre dyra med gras enn brasiliansk soya.

Daglegvarekjedene rapporterer ofte om at forbrukarane ikkje er interesserte i hønse- eller sauekjøtt, noko Lie reagerer på.

– Har forbrukarane nokosinne fått moglegheita til å velje det sjølv i butikken? Det blir feil, etter mi meining, å krevje at forbrukaren skal fikse problema som bransjen sjølv har skapt, seier Lie.

Dei «gløymde» kjøttypane smakar heilt fantastisk, seier han, og oppmodar bransjen til å ta større ansvar for produktutvikling og informasjonsarbeid.

Ein merkeleg situasjon

Lars Petter Bartnes, leiar i Norges Bondelag. Foto: Siri Juell Rasmussen
Lars Petter Bartnes, leiar i Norges Bondelag. Foto: Siri Juell Rasmussen

Leiar av Norsk Bondelag, Lars Petter Bartnes, fortel at det skjedde eit vesentleg skifte i norsk landbrukspolitikk under jordbruksoppgjeret for fem år sidan.

– Gjennom jordbruksoppgjeret i 2014 liberaliserte regjeringa landbrukspolitikken, og omdirigerte midlar frå dei små og mellomste til dei store gardane. I tillegg har dagens jordbruk i større grad nytte av kraftfôr enn tidlegare, noko som har bidratt til at produktiviteten har stige, og slik skapt eit økonomisk grunnlag for dagens matproduksjon.

Annonse

At kjøtt frå kje, geit, sau eller høne i liten grad er del av denne produksjonen, har ifølgje Bartnes mykje med etterspørsel å gjere.

– Bondelaget er opptatt av at all maten som blir produsert, blir fortært av menneske, men det er ein kompleks situasjon. Viss vi tar geitehaldet som eit døme, der hovudproduktet er mjølk, er etterspørselen etter geit og kjekjøtt mykje lågare enn kjøttvolumet som kan framstillast innanfor denne produksjonen.

Det same kan seiast om både verpehøns og sau, seier han.

– For ikkje lenge sidan prøvde kjedene og industrien å lansere produkt basert på hønsekjøtt, men det blir rapportert om at forbrukarar heller vel kylling.

– Vi er vanedyr

Kine Søyland er kommunikasjonssjef i Norgesgruppen, som står bak butikkjedene Kiwi, Meny, Spar og Joker. Ho understrekar at konkurransen om hylleplass er stor.

– Vi ønskjer naturlegvis å tilby eit mangfald av produkt, men det er i stor grad etterspørselen til kundane som bestemmer kva som hamnar i butikken. Verken vi eller miljøet tener på at uselde varer hamnar i søpla, seier ho.

Kine Søyland, kommunikasjonssjef i Norges Gruppen. Foto: Norges Gruppen
Kine Søyland, kommunikasjonssjef i Norges Gruppen. Foto: Norges Gruppen

Søyland fortel at det har vorte gjort forsøk på å selje det «gammaldagse» kjøttet, men at det ikkje alltid er like lett å vekke interessa.

– I kjølvatnet av NRK-dokumentaren om høns laga vi ei grillpølse med hønsekjøtt, men den selde dessverre veldig lite. Når alt kjem til alt er vi vanedyr. Sauekjøtt er derimot eit meir allsidig produkt enn verpehøne, og har selt godt i det siste. Vi jobbar derfor med fleire produkt vi håper å kunne lansere i 2020, men då er det òg viktig at kundane faktisk legg dei i handlekorga.

Om du er ute etter ein type kjøtt som ikkje ligg framme, oppmodar Søyland til å spørje i butikken.

– I mange tilfelle kan det faktisk takast inn, seier ho.

KJØTTFORBRUK: I 1958 spiste gjennomsnittsnordmannen rundt 36 kilo kjøtt og 76 kilo poteter. 60 år senere var fordelingen snudd på hodet, med 22 kilo poteter og 54 kilo kjøtt. Bildet er fra 1952, da familien Hagen - Olaf og Mary med barna Marit, Øyvind og Synøve, lot seg fotografere av ukebladet Aktuell,  sammen med en gjennomsnittsfamilies forbruk av mat i løpet av ett år.  Foto: Sverre A. Børretzen
KJØTTFORBRUK: I 1958 spiste gjennomsnittsnordmannen rundt 36 kilo kjøtt og 76 kilo poteter. 60 år senere var fordelingen snudd på hodet, med 22 kilo poteter og 54 kilo kjøtt. Bildet er fra 1952, da familien Hagen - Olaf og Mary med barna Marit, Øyvind og Synøve, lot seg fotografere av ukebladet Aktuell, sammen med en gjennomsnittsfamilies forbruk av mat i løpet av ett år. Foto: Sverre A. Børretzen

Ein ny modell

Når kjedebutikkane ikkje kan hjelpe deg, kan REKO-ringar vere løysinga. Glittre Gård i Hakadal er blant dei hundrevis av små, uavhengige produsentane som no sel direkte til forbrukaren gjennom ein lokal REKO-ring. Bonde Kjell Myhrer på Glittre tar imot oss ein frosen vinterkveld og byr på kaffi, kjepølse og ei omvising i fjøset.

UAVHENGIG: Bonde Kjell Myhrer har hatt boergeit på Glittre gård i Hakadal siden 2002, og selger nå alle produktene sine via REKO-ringen i Lillestrøm, i tillegg til eget gårdsutsalg.  Foto: Tore Meek/ Scanpix
UAVHENGIG: Bonde Kjell Myhrer har hatt boergeit på Glittre gård i Hakadal siden 2002, og selger nå alle produktene sine via REKO-ringen i Lillestrøm, i tillegg til eget gårdsutsalg. Foto: Tore Meek/ Scanpix

– Alt vi produserer av mat, blir no selt anten via REKO-ringen eller direkte frå vårt eige gardsutsal, fortel han. – Og etterspørselen blir stadig større.

Ein av dei økonomiske berebjelkane på garden er boargeita, som er kjent for det velsmakande kjøttet sitt. Fråværet av kje i norske butikkhyller kan komme av at få nordmenn har fått moglegheita til å prøve det i utgangspunktet, meiner Myhrer.

NYSGJERRIG: Boergeit er en Sør-Afrikansk rase kjent for sitt rolige lynne og gode kjøtt. - Smaken er mildere enn de fleste tror, sier bonde Kjell Myhrer.  Foto: Tore Meek/ Scanpix
NYSGJERRIG: Boergeit er en Sør-Afrikansk rase kjent for sitt rolige lynne og gode kjøtt. - Smaken er mildere enn de fleste tror, sier bonde Kjell Myhrer. Foto: Tore Meek/ Scanpix

– Kokkar skildrar ofte kjesmaken som ein mellomting mellom kalv og lam. Kjøttet er allsidig nok til å fungere godt både med snille norske smakar og meir heftige krydderkombinasjonar.

Utan mellomledd

Hovudsakleg sel Glittre gard kjøttet sitt gjennom REKO-ringen i Lillestrøm, ein av dei største i landet, med over 15.000 medlemmer. REKO-ringane har hatt sterk vekst i det siste. Konseptet er enkelt: Produsenten annonserer vara sine på den lokale Facebook-gruppa. Kundane kan deretter bestille i kommentarfeltet. På avtalt dato kjem aktørane i den aktuelle REKO-ringen med varebilane sine til ein felles møteplass, der dei treffer kundane. Oppgjeret blir tatt via Vipps eller andre digitale betalingsmetodar.

Bønder som er knytte til Reko-ringen sel varene sine fra bilen ved Lindeberg gård i Oslo.  Foto: Siri Juell Rasmussen
Bønder som er knytte til Reko-ringen sel varene sine fra bilen ved Lindeberg gård i Oslo. Foto: Siri Juell Rasmussen

For produsentane er REKO-sal meir effektivt og føreseieleg enn sal på marknader. Men viktigast av alt, seier Myhrer, er nærkontakten med kundane.

– Det er god stemning på REKO-treffa. Kundane sender oss ofte bilete av måltid dei lagar, og gir spennande tips om kva vi kan gjere med råvarene våre. Eg ser for meg at denne meir personlege interaksjonen vil bidra til eit skifte i korleis vi tenkjer rundt mat og matproduksjon i Noreg.

Neste artikkel

Line Elvsåshagen svarer på kritikken: - Det er klart det var heftig å se et dyr bli slakta