Norge har slik blitt kriseprofitør på grunn av pandemien og Russlands invasjon av Ukraina uten en plan eller vilje fra Norges side. Energimarkedet er styrt av tilbud og etterspørsel der hver enkelt aktør vil maksimere sin profitt. At Norges utviklingspolitikk i energisektoren også styres av samme profittkrav, på bekostning av andre lands demokrati, er derimot politisk bestemt.

Les svaret fra Norfund her: Feil på feil om Honduras fra Attac

Sammen med det norske selskapet Scatec har fondet Norfund investert i to solkraftverk i Honduras. Kraftverkene har vært i drift siden 2015 (Agua Fria) og 2018 (Los Prados). Norfund er et statseid fond med midler fra bistandsbudsjettet som har som mål å bidra til bærekraftig økonomisk og sosial utvikling gjennom å investere i utviklingsland.

Derfor driver Norfund med høyrisiko investeringer, fordi disse markedene i det globale sør innebærer en stor grad av usikkerhet. Dette står tydelig i Norfunds formål nedfelt i Norfund-loven.

Som resultat av militærkuppet i 2009 ble Honduras’ kraftsektor liberalisert, og en rekke lukrative konsesjoner førte til en storstilt berikelse av både lokale eliter og utenlandske selskaper. Dette førte til store sosiale konflikter, særlig med urfolksgrupper. Etter kuppet ble Honduras politikk preget av korrupsjon og organisert kriminalitet.

Mellom 2012 og 2021 var Honduras landet i verden med flest drap på miljøaktivister i forhold til befolkning. Privatiseringen av energisektoren omtales i Honduras som «judaspenger» som kuppregjeringen betalte til noen av mektige aktørene bak kuppet.

Takket være disse fordelaktige konsesjonene vedtatt under kuppregjeringen betaler Norfunds og Scatecs kraftverk null skatt i de første ti driftsårene, i kontrast til de 40 prosentene som liknende prosjekter må betale i Norge. Til tross for at den norske utviklingsinvesteringen kom noen år etter militærkuppet, har fondet fått store fordeler fra kuppmakernes politikk.

Da Norfund kjøpte seg inn i disse to solkraftverkene oppfattet de ikke det som problematisk at disse store økonomiske fordelene kom fra Honduras’ korrupte kuppregjering. For Norfund var det ikke heller problematisk at den tidligere eieren av disse prosjektene var involvert i, og nå er dømt for, drapet på Berta Caceres, en av verdens mest profilerte miljøaktivister som ønsket å stoppe utbyggingen av kraftverk i urfolksterritorier.

Dette oppfattes kanskje som en del av den høye risikoen for Norfunds investeringer?

Problemet for Norfund dukker opp nå, 14 år etter militærkuppet. Den nye sosialdemokratiske regjeringen har vedtatt en lov som forsøker å ta tilbake demokratisk kontroll over energisektoren, slik vi har i Norge. Skattelettelsen fra kuppregjeringen utgjorde til sammen en sum tilsvarende 13 prosent av Honduras’ statsbudsjett i 2019. Landets sosialdemokratiske regjering ønsker å endre dette, men Norfund har svart ved å saksøke Honduras i den private tvistedomstolen ISCID, knyttet til Verdensbanken i New York.

For Norfund er det ikke problematisk å tjene på diktaturets politikk, men de reagerer kraftig når demokratiet gjenopprettes. Er dette utviklingspolitikken som Norge fremmer nå globalt? Har Norge blitt diktaturprofitør i tillegg til kriseprofitør?

I skrivende stund brukes altså våre skattepenger til å saksøke en demokratisk regjering som ønsker å reetablere landets økonomi etter et militærkupp og flere år med korrupte regjeringer. For å gjøre dette bruker Norfund den beryktede investor-stat-tvisteløsningmekanismen (ISDS).

Denne mekanismen fungerer som et parallelt rettssystem som åpner for at internasjonale investorer kan saksøke stater, ofte med krav om milliarderstatninger for «framtidig tap av profitt». Mekanismen lar altså internasjonale investorer overkjøre demokratisk fattede avgjørelser.

Dette går spesielt utover klima og miljøtiltak, men har også blitt brukt mot for eksempel helseadvarsler på tobakksprodukter. Norge selv har bestemt seg for å gå vekk fra handelsavtaler som inkluderer ISDS, og avvikler nå alle europeiske avtaler som åpner for en slik tvisteløsning.

I et svar til Stortinget anerkjenner utviklingsministeren selv, som øverste ansvarlige overfor Norfund, at ISDS-systemet er ’konstitusjonelt og politisk utfordrende’. Til tross for dette velger altså Norfund, som skal jobbe for utvikling og miljø med norske myndigheters penger, å bruke mekanismen mot en demokratisk regjering.

Derfor krever en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner, med Attac inkludert, at Norfund trekker tvistesaken i Verdensbankens ICSID, og bruker Honduras sitt eget rettssystem. Søksmålet er både uetisk, udemokratisk og er i stridt med en solidarisk og bærekraftig utviklingspolitikk. Norge må sette demokrati foran profitt.