Kull, krabbe eller kontroll: Våre arktiske interesser er under press slik de alltid har vært.
Willem Barents, John Frobisher, Vitus Bering: Oppdagerne av Arktis var aldri bare oppdagere. De var på oppdrag for konge og fedreland, men også for vitenskapen og for egen lommebok. Senere skulle Hjalmar Johansen, Roald Amundsen og Fridtjof Nansen legge alen til Norge.
Mens vi jaktet nytt land, tok danskene det gamle. I 1921 vedtok Folketinget at Grønland var dansk. Vedtaket var like folkerettstridig som da Island, Grønland og Færøyene ble separert fra Norge i 1814.
27. juni 1931 plantet Hallvard Devold det norske flagget i grusen i Myggbukta øst på Grønland, og døpte landet Eirik Raudes land. Han var jo ikke mye dansk. Annekteringen havnet i folkedomstolen i Haag.
Domstolen fant at Norge hadde opptrådt som lydrike og ikke Norgesvelde. I 1819, da statsgjelda til Norge-Danmark skulle gjøres opp, aksepterte vi at Norge var en liten del av Danmark-Norge. Norgesveldet ble underslått for å spare daler. I 1905 ble Grønlands tilbakeføring til Norgesveldet forsøkt - ikke av Stortinget, men av vår danskfødte kong Haakon VII.
I 1919 støttet regjeringen like godt Danmarks krav på Grønland - mot å få dansk støtte til overhøyhet på Svalbard. Som om vi behøvde frosne flatlendere til å sikre oss landet vi fant og døpte i 1194.
Flaggplantingen i Myggbukta var Hallvard Devolds private initiativ. Først 11 dager senere stilte regjeringen seg bak. Haag-domstolen var ikke imponert, og opphevet Norgesveldet på stilpoeng.
Nå kan territorium og ressurser i nord havne i Haag igjen, via krabbearten Chionoecetes opilio.
– Vi kan ikke se den grense under vann, ropte kapteinen på den latviske tråleren Juros Vilkas i juli i fjor. Han sto i Smutthulet og viftet med nystemplede fangstlisenser fra EU da kystvakta kom. Tråleren ble geleidet til Kirkenes og bøtelagt for å ha dratt opp 80 tonn snøkrabbe.
EU viser til den nordøst-atlantiske fiskerikonvensjonen, som åpner for felles fangst. Til hell for Norge flyter snøkrabben dårlig. Den er et bunndyr. Ifølge FNs havrettskonvensjon er retten til å fangste da tillagt Norge, finner Høyesterett.
Men smul sjø er det sjelden i Arktis. Rederiet til Juros Vilkas vil gå til Verdensbankens voldgiftsdomstol for saker mellom investorer og stater. Staten Latvia har truet Norge med - ganske riktig - Haag-domstolen.
Kor e Jens Evensen hen, kunne man sunget. Jan Eggums tekst om norske helter burde inkludert havrettsministeren som på 70-tallet fikk meislet rett for Norge i Barentshavet. Evensen ga ikke ved dørene. Han ville neppe ha ventet 18 år fra snøkrabben dukket opp og til han regulerte fangsten. Men det var det vi gjorde.
Det så EU. Der hvor liten sedvane finnes, skal det lite til å opparbeide ny rett. EU vil dele ut 2018-lisenser i Smutthullet, og kaller det business as usual. FIskeriminister Per Sandberg truer rosverdig nok med å bryte de pågående fiskeriforhandlingene med EU, slik hans forgjenger Jan Henry «No Fish» Olsen gjorde på 90-tallet.
Denne handlekraften omfatterikke gruvegangene på Svalbard. Store Norske stenger nå kulldriften i Svea og Lunckefjell.
Den som tror vi kan sette igjen et norsk flagg som sikring når vi trekker oss ut i nord, må skuffe på mer køl. Russland og 40 andre stater har lik rett som Norge til til å drive næring på og rundt Svalbard. Norge har overherredømme, ikke eierskap etter Svalbardtraktaten.
I Moskva leses traktaten med russiske briller, slik naturlig er. De sier at Svea-gruvene ikke er nedlagt. De er bare forlatt av Norge. Det er usikkert om Svalbard blir mindre fossilt dersom vi stenger gruvene. Mindre norsk blir det garantert.
Dersom vi som liten nasjon mener vi har noe i det store nord å gjøre, bør vi oppføre oss deretter. I Arktis dør duene, mens haukene har en sjanse. Erobrere som hviler på laurbærene i nordområdene, vil erfare at laurbær fryser fort. Naivitet har kostet oss det meste av Norgesveldet. Evner vi å beholde det vi har igjen?