Etter over 40 år i avisa er det på tide å undersøke om det finnes et liv bortenfor Nationen – og på hitsiden av aldersheimen.

Det føles greit å gjøre det akkurat mens Nationen står framfor et spennende valg, et spennende eierskifte, og nye muligheter.

Dere som leser dette, kjenner sikkert godt til systemet med at de gamle på gården får kår – med «fritt hus, lys og ved». Vi pressefolk har vår egen vri på denne ordningen. Folk som meg får disponere ei side som dette. Her har jeg hatt min «kårbolig» siden 2013, da jeg gikk av for aldersgrensa.

En gang i uka har jeg boltret meg her – hver 14. dag nå i det siste. Det er blitt noen hundre kommentarer etter at jeg ble pensjonist. De handler om mangt og mye – og det ble jeg minnet på da jeg her om dagen traff en kar som husket tittelen «Åpning for fransk lås».

Den saken handlet om respekt for folk som «har det i henda». De som eksempelvis behersker kunsten å lage de kompliserte franske låsene som er skjøter sammen bjelker og sperrer i mange av enhetslåvene du finner utover landet.

Franske låser representerer en form for faglig dyktighet som neglisjeres og overses i det moderne, urbaniserte samfunnet – det som den danske økonomen Karsten Dybvad har beskrevet slik: «Vi skal alle leve av å sitte i saccosekker og tenke ut ideer, som så skal produseres i Kina. Og hvis toalettet går i stykker, vil det komme en fra Romania for å reparere det».

Denne sida har vært min «kårbolig» siden 2013. Nå er det slutt.

Alt har sin tid

Det var en snekker på mine hjemtrakter som lærte meg om franske låser. Han var viden kjent for sin faglige dyktighet – og som cellospiller i «Lier Salongorkester». Jeg glemmer aldri de store, grove arbeidsnevene i nennsom dans langs celloens tynne hals under framførelsen av overturen til «Califfen i Bagdad» av Boieldieu på «Folkvang» – lokalet i grenda vår.

Det er jo unektelig en stund siden 1977, da jeg begynte i Nationen – og når folk spør meg hvordan jeg har holdt ut i den samme avisa i alle disse årene, må jeg bli litt høytidelig: Jeg er «glad i folka mine».

Det er en form for kjærlighet og entusiasme som du må ha, hvis du skal jobbe i denne bransjen, og være opptatt av det som i Nationens formålsparagraf kalles «bygdenes sosiale, kulturelle og økonomiske verdier». Altså verdier av den mangfoldige typen som snekkerhanda på celloen representerer.

Hvis du vil kjempe for slikt, må du brenne litt. Da må du tenke ut over blåruss-nivået. Da må du tenke som de samvirkefolkene (eksempelvis Amund Venger og Einar Enger), som i min tid som sjefredaktør satset millioner av kroner for at Nationen skulle overleve diverse kriser.

Det er når du mister den gløden, og inntar et kjølig, distansert, profesjonelt forhold til «folka der ute» – at du selger ut dine aksjer hvis du er samvirkemann. Eller, hvis du er pressemann, begynner i Dagbladet eller et annet sted som betaler deg bedre.

Jeg for min del har hatt et privilegium i alle disse årene: Rotfeste i gården jeg kommer fra i Lier og til folka i grenda mi. I de avgjørende åra kunne jeg balansere det selvsentrerte drivhusmiljøet blant pressefolk og politikere mot folk som drev drivhus i den virkelige verden. Jeg skylder mye av min journalistiske karriere til kameratene som jeg en gang eide en tresker sammen med. Og til dugnadsgjengen som en gang – i optimismens rus etter jamstillingsvedtaket – bygde vanningsanlegg for gårdene i Egge-grenda.

For meg har det vært litt av en reise siden jeg begynte i Nationen i 1977. Men alt må ha en ende, og det er best hvis enden er noenlunde god. Omtrent på denne tida fyller jeg 75 år. Det er en passelig milepæl å ta avskjed ved.

Det kan nok hende jeg stikker innom «gården» senere også – i denne bransjen skal du aldri si aldri! Men det faste oppholdet på denne sida – i denne «kårboligen» – slutter her og nå.

Det føles ok å gjøre dette i en så spennende og løfterik tid. Ikke siden EU-kampene har vi sett så vitale folkelige bevegelser løfte fram det vi legger i begrepet «motmakt» og opprør nedenfra og utenfra.

De folkelige opprørene – med #Bondeopprøret21 som siste eksempel – vil legge enormt press på dem som skal danne regjering etter valget til høsten, uansett hvem det blir. Det presset må Nationen bidra til, og derfor blir det ekstra spennende å se effekten av eierskiftet som er på gang.

Her snakker alle om at Amedia har overtatt, men merkelig få snakker om den nye aktøren AS Nord-Trøndelag (altså Trønder-Avisa), som nå rykker inn med en eierandel på 8 prosent.

Dette eierskapet får oss gamle til å ane konturen av den gamle Senterpressen – riktignok kraftig tilpasset 2020-årenes mediekonserner. Uansett kan vi legge trøndernes eierandel oppå Bondelagets – og få en gruppering som har vetorett ved utnevning av fremtidige sjefredaktører. Og ved vedtektsendringer.

Bak dette ser vi folk som jobber for et samarbeid av region- og lokalaviser som skal fange opp, løfte fram og styrke sentrum-periferi problematikken. Og det trengs jo!

Når slike muligheter åpner seg, blir det lettere å avslutte den lange reisen som begynte da en usikker kar en vintermorgen 1977 åpnet inngangsdøra i Nationen-bygget i Arbeidergata uten snev av journalistisk erfaring eller bakgrunn fra noe politisk parti.

Det kjennes litt rart å avslutte dette. Men det er en tid for alt, og nå er det bare å si takk for følget både til alle de flotte folka jeg har fått jobbe sammen med – og til leserne mine. Jeg vet det høres ut som en klisjé når jeg sier at ros, ris og reaksjoner fra dere lesere er det jeg kommer til å savne mest. Men det er faktisk sånn det er.