Hit, men ikke lenger.
Hans Amlien står utenfor døra til grisehuset på gården i Vestre Toten. Han driver smågrisproduksjon, og bak døra er 120 purker. Til sammen holder gården rundt 800–900 griser.
Innenfor døra kommer imidlertid ytterst få mennesker, og ingen uten å dusje og kle seg om først. I tillegg må kirurgisk munnbind, latekshansker og lue på før du får se snurten av en gris.
Da Mattilsynet i fjor bestemte seg for å kartlegge forekomsten av antibiotikaresistente bakterier (MRSA) i norske grisehus, var det bare én av nesten tusen smågrisbesetninger som testet positivt. Det var grisene til Amlien.
– Det var et sjokk. Jeg har alltid fulgt alle smittevernregler, alltid dusjet og hatt munnbind og hansker. På fire år var det bare ti forskjellige personer innom grisehuset. Jeg fører dagbok, sier han.
Likevel klarte bakterien å smette inn døra. Han vet ennå ikke helt hvordan.
Norske myndigheter har, som første land i verden, bestemt seg for å ta opp kampen mot antibiotikaresistente bakterier blant svin, eller «husdyrassosiert MRSA».
Årsaken er at bakteriene smitter ved berøring, også til og mellom mennesker. Selv om friske dyr og mennesker ikke blir syke av bakterien, så kan den gjøre stor skade om den smitter seg inn i sykehuskorridorene. Der hvor pasienter med nedsatt immunforsvar befinner seg. For dem kan infeksjoner fra bakterien bety alvorlig sykdom eller i verste fall død.
I Nederland og Danmark er det den varianten av bakterien som trives blant grisene det nå oppdages mest av hos befolkningen for øvrig. Den har spredd seg fra griser, og bakterien fører til mange infeksjoner hos mennesker som ikke kan behandles med antibiotika. Fire personer døde derfor i Danmark i fjor. Ingen av dem hadde tilknytning til svinenæringa.
Det vil ikke myndighetene se i Norge, derfor er det bestemt at alle griser som får påvist bakterien, må «saneres». De må dø, så ikke mennesker gjør det.
Situasjonen i utlandet har motivert myndighetene til en storstilt kartlegging av bakterien i Norge.
Carl Andreas Grøntvedt, svinehelseansvarlig hos Veterinærinstituttet, sier det totalt er 58 svinebesetninger som har fått påvist bakterien her til lands, fordelt på 6–7 utbrudd, siden den først ble oppdaget i 2011.
– De fleste er slaktesvinbesetninger, sier han.
Mest sannsynlig har smitten funnet veien inn i norske grisehus ved at personer fra utlandet har hatt den med seg.
– I de fleste tilfeller trolig etter kontakt med husdyr i utlandet. Når det gjelder smitte mellom svinebesetninger har det hovedsakelig skjedd ved handel av levende griser, selv om det er noen få eksempler på at smitten trolig har skjedd via folk, sier Grøntvedt.
Det er Mattilsynet og Veterinærinstituttets kartlegging av bakterien som har gitt kunnskap om hvordan smitten spres.
Og det er derfor Mattilsynet tester alle svinebesetninger for bakterien. I fjor var det alle smågrisprodusenter. I år alle slaktegrisbesetninger. Hvert år testes alle avlsbesetninger.
– I andre land er det ikke noen vits i å kartlegge hvilke besetninger som har MRSA eller ikke, fordi det er så stor forekomst i befolkningen generelt. I Norge er vi relativt jomfruelige ennå, det er ikke mye MRSA-smitte i befolkningen. Derfor er kartlegging nyttig, sier Karen Johanne Baalsrud, seksjonssjef for dyrehelse i Mattilsynet.
Finner de bakterien, sjekker de hvem som har vært i kontakt med besetningen, hvor det er kjøpt griser fra eller solgt griser til, og tester alle kontaktbesetningene, for å se om smitten er der også.
– På den måten kan vi tegne opp et kart over hvordan smitten har spredd seg. Dermed kan vi si mer sikkert hvilke tiltak som kan forebygge smitte. Prosjektet er helt nytt, og vi må justere tiltak etter ny kunnskap. Vi tror på ingen måte vi redder verden her, og vi klarer ikke utradere MRSA. Men vi kan finne ut hvordan vi kan redusere smitten, sier hun.
Amlien avlivet om lag 750 dyr. 480 av dem var for små til å sendes til slakteri, de ble avlivet på gårdstunet.
– Resten ble sendt til slakting på vanlig måte. Bakterien sitter i nesa og bak ørene på grisene. Det er heldigvis ikke farlig å spise grisene, sier han.
Etterpå måtte alt vaskes. Grisehus, låve, gårdsplass. Det tok to mann 1100 timer. Det tilsvarer 147 arbeidsdager for «vanlige» ansatte. 29 arbeidsuker.
– Kostnaden ved å sanere er en ting. En annen er tapt driftsinntekt. Det året det tok å få opp produksjonen igjen, kosta meg 3,5 millioner kroner. Heldigvis var jeg godt forsikret, sier Amlien.
Les også: Grisebønder frykter økonomisk trøbbel etter smitte
Bedre erstatning: Hans Amlien tapte 44.000 kroner på sanering av grisene sine i fjor, fordi erstatningen ble regnet ut i 2009-priser, ikke i gjeldende markedspris. I tillegg tapte han et års driftsinntekter. Det dekte forsikringen. – Myndighetene bør ta det tapet, sier Amlien. Foto: Siri Juell Rasmussen
I slutten av august kom meldingen om at bakterien er funnet på nytt, denne gang i en formeringsbesetning i Hå i Rogaland. Besetningen har levert griser videre til 55 andre svineprodusenter. Av de 55, har bakterien spredt seg i fem av dem.
Saneringen er allerede i gang.
– Det som er spesielt med Hå-besetningen, er at den er stor og har hatt veldig mange kontaktbesetninger. Grisene det gjelder er friske, og det utgjør ingen matfare om de er smittebærere. Alle tiltakene gjøres ut fra hensyn til folkehelsa. Våre analyser viser at det er en stor folkehelsegevinst i å gjennomføre systematiske mottiltak, sier Baalsrud.
Analysene hun sikter ble lagt fram av Mattilsynet i fjor. Rapporten tar for seg kostnader og besparelser for samfunnet i et tiårsperspektiv dersom svinebesetningene saneres kontra å ikke prøve å kontrollere smitten i grisehusene.
Gitt en situasjon hvor fem besetninger er smittet, som vi nå ser i Rogaland, vil samfunnet over en tiårsperiode spare over 1,6 milliarder kroner i helseutgifter ved å avlive grisene og fjerne smitten fra grisehusene. Kostnadene for svineprodusentene i samme periode anslås å være rundt 143 millioner kroner ved å sanere kontra å ikke gjøre noe.
– Vi ser at det er en til dels stor belastning for de produsentene som får påvist MRSA, og vi prøver å finne saneringsløsninger uten for store konsekvenser for dem det gjelder, sier Baalsrud.
At det er verdt det, er det imidlertid bred enighet om.
– I et land som Norge, som nesten ikke har MRSA, vil en stor spredning blant griser føre til at dem som jobber med svin blir massivt eksponert. De kan bære smitten videre inn i sykehusene, enten direkte, fordi selv om bøndene i stor grad er en frisk gruppe, må også de fra tid til annen føde barn eller ha en operasjon. Eller indirekte, ved at de gir smitten videre til personer de omgås med. I tillegg til svinerøkterne og deres familier, vil også veterinærer og sjåfører som frakter grisene til slakteri, for eksempel, bli eksponert, sier Petter Elstrøm, seniorrådgiver ved Folkehelseinstituttet og en av Norges fremste MRSA-eksperter.
Han sier årlig meldte tilfeller av personer med bakterien fortsatt er lavt, men jevnt økende i Norge.
– Grunnen er først og fremst import fra utlandet. I tillegg ser vi noe viderespredning ute i samfunnet, men det har ikke vært noen stor økning på sykehusene foreløpig. Fra andre land som hadde få tilfeller av MRSA i befolkningen, ser vi at økende forekomst hos griser dramatisk endrer forekomsten i befolkningen generelt. Kraftig økning av MRSA i befolkningen gir et betydelig økt smittepress inn mot sykehus, og konsekvensene vil bli økt risiko for sykdom og død, sier Elstrøm.
Han mener Norges unike posisjon blant annet skyldes at det ikke handles med levende gris over landegrensene.
– Kombinert med god screening av personer som kan ha med bakterier fra utlandet, gjør at vi har gode muligheter for å holde svinebesetningen her til lands fri for bakterien i lang tid, sier Elstrøm.
Både Mattilsynet og Folkehelsa understreker at de er avhengige av at svineprodusentene er med på notene for å få til det.
Det er rundt 2000 grisebønder i Norge. Olav Eik-Nes, leder av interesseorganisasjonen Norsvin, sier næringa tar smittebekjempelse svært alvorlig.
– Selv om det i enkelttilfeller av og til kan glippe, det er menneskelig, så er det generelt veldig stor oppmerksomhet og enighet blant svineprodusentene om at det er viktig, sier Eik-Nes.
Norsvin har ikke oversikt over hvor mange av medlemmene som bruker arbeidskraft fra utlandet, men sier det er en «stor andel».
Nå ønsker myndighetene et påbud om MRSA-testing for alle som skal jobbe med griser i Norge. I dag er testen kun anbefalt, ikke pålagt.
– Det er et av de målrettede tiltakene vi vil prøve. Vi mener det bør bli et krav at alle personer som skal jobbe med griser tester negativt for MRSA, på lik linje som i helsevesenet, sier Baalsrud.
Før det skjer, må imidlertid et par ting avklares.
– For eksempel hvem som skal utføre testene og hvem som skal betale for dem, sier Elstrøm.
Meningen er at en obligatorisk test vil hindre den første introduksjonen av smitten via mennesker til griser.
– I de første og største utbruddene hittil i Norge gikk det et par-tre år før MRSA ble oppdaget og tatt tak i, tror vi. I de besetningene hvor det ble oppdaget smitte i 2013 og 2014 hadde nok introduksjonen av smitten skjedd allerede i 2011. Det er i hvert fall slik det ser ut i en studie som skal presenteres snart, sier han.
Hos griser hvor bakterien er funnet etter det, ser det imidlertid ut til at den er ganske ny.
– Men her trenger vi å gå igjennom materialet grundigere før vi kan si noe sikkert, sier Elstrøm.
I Vestre Toten har Amlien én annen som jobber fast hos ham. Han er fra Ukraina, og måtte levere to negative MRSA-tester før han slapp inn i grisehuset.
– Nå er jeg om mulig enda mer restriktiv enn for et år siden. Jeg dusjer hver gang jeg har vært i kontakt med andre folk, som naboen eller på butikken. Jeg har en egen telefon som bare brukes på gården. Veterinæren får ikke ha med seg sin telefon, og har han vakt, så må den oppbevares i egen spesialpose, sier han.
I tillegg kjører han absolutt alt av griser av gårde selv, ingen annen transport får komme ned på gårdstunet.
– Jeg tror vi har en sjanse til å holde bakterien ute. Men da må myndighetene være flinke til å motivere grisebøndene. Griseprodusentene bør ikke bli tapere fordi staten skal spare penger på folkehelsa. Det er ikke rett næringa skal få milliongjeld for å gjøre storsamfunnet en tjeneste, sier han.
Gule stafylokokker er vanlige bakterier hos mennesker og dyr. De som har utviklet resistens mot flere typer antibiotika kalles meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA). Det finnes flere ulike varianter.
Den varianten som etablerer seg lett hos dyr kalles LA-MRSA («livestock-associated»), eller hus-dyrassosiert MRSA. Den kan vokse på slimhinnene hos friske griser.
Alle MRSA-varianter kan smitte mellom mennesker og dyr.
LA-MRSA ble første gang påvist i Norge i 2011 på et slakteri. Første gang det ble påvist i en norsk svinebesetning var i 2013. Bakterien har stor evne til å holde seg i miljøet i dyrebesetninger og kan også spres med infisere støvpartikler og gjødsel, og mellom dyrebesetninger via transportmidler. Utstyr brukt i oppdrett av gris kan også være reservoar for bakterien.
F.o.m. 2014 har Mattilsynet systematisk testet alle norske svinehold.
Avlsbesetninger testes hvert år. De andre annethvert år. I 2014 ble alle smågrisproduserende besetninger testet. I 2015 testes alle slaktegrisbesetninger. Planen for 2016 er foreløpig ikke klar.
Mattilsynet tar prøver av nese og huden bak ørene på grisene, samt miljøprøver fra grisehuset.
Risikoen for smitteoverføring fra dyr til mennesker eller fra mennesker til dyr reduseres vesentlig ved:
Grundig vask og desinfeksjon av hender.
Bruk engangshansker, hodeplagg og kirurgisk munnbind eller støvmaske. Munnbind skal byttes ofte og alltid når det blir fuktig. Bruk egne arbeids-/overtrekksklær.
Hvis praktisk mulig, dusj etter avsluttet arbeid
Kilder: Mattilsynet, Veterinærinstituttet og Folkehelseinstituttet