Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi som tok en for laget

Jeg trenger ikke jordprøver og gjødselplan. Jeg trenger næringsutvikler og innovasjon.

Ugreit: Myndighetene lar jord (her fra Haram) gro til, men sier nei til å bruke den til nye næringer, skriver Nationens spaltist. Foto: Mariann Tvete
Ugreit: Myndighetene lar jord (her fra Haram) gro til, men sier nei til å bruke den til nye næringer, skriver Nationens spaltist. Foto: Mariann Tvete

Det er om lag 35 år siden jeg som lita jente opplevde at ulven var tilbake i skogen der jeg vokste opp. Først kun som et rykte. Noen hadde hørt den, men ingen hadde sett den. Så var den faktisk der en dag, og tok for seg.

Nå står jeg som eier av den samme eiendommen. Ulven har kommet for å bli. Jeg kjenner folk som har forsvart seg mot ulven og folk som har en stor fascinasjon for den. De to grupperingene er som olje og vann.

Sonepolitikken er urettferdig og usosial. En tynn linje på kartet avgjør om du får bruke ressursene på ditt hjemsted. Rovdyrgrensen presses hele tiden. Dagens politikk koster grunneiere i og ved ulvesona tap av næringsinntekter. Noen betaler en høyere pris enn andre. Bøndene i sona tar en for laget – men til hvilken pris?

Siv Mossleth fra Sp har rett når hun sier Stortinget har gjort rovdyrene til sitt hovedmål. Da blir beitedyr automatisk et nedgradert mål.

Jeg tar inn over meg at Stortinget har valgt en annen strategi enn den jeg mener er miljøvennlig og bærekraftig. Det er beitedyr ut og rovdyr inn. Men da er det på tide å anerkjenne konsekvensene og kostnadene den valgte politikken har for folk som rammes. Anerkjenne hvordan rovdyrpolitikken kommer i konflikt med eiendomsretten og utfordringene det skaper. Ikke la det handle om for eller mot ulv, men om hva som skal være veien videre for menneskene i de kommunene som har fått næringsgrunnlaget sitt utradert.

Belastningen med ulv tas i veldig ulik grad av kommuner i Norge. Noen steder er omstilling enklere enn andre steder. Kanskje har man ikke tatt helt innover seg hvordan politikken rammet skjevt. Hvorfor misnøyen blir så stor noen steder. Kanskje er det på tide å gi de som har tatt en for laget, ei hand!

Den siste bonden i grenda mi ga seg i 2018. Da jeg tok over i 2015 måtte jeg innfri regler om konsesjon og bo- og driveplikt, trass i at ingen hadde forventninger om at garden min skulle kunne drives.

Jeg kastet meg ut i det nye livet på landet uten landbruk med en stor porsjon entusiasme, noe må det jo være mulig å få til. Men når jeg ser ut over jordene mine føler jeg meg maktesløs. Stadig mer jord ligger brakk. Jeg er en som kommer til kort i møtet med et regelverk som ikke lenger passer med de faktiske utfordringene. Et regelverk som legger begrensninger for mine muligheter til å bruke eiendommen. Et regelverk som skaper et tapsprosjekt for meg.

Kanskje det er på tide å slippe markedskreftene løs på bygda? Vi må øve den kapitalistiske muskelen, sette tall på kostnadene. Makt bak krava, slik arbeiderbevegelsen ville gjort.

I hele landet ropes det om jordvern, hvordan landbruksjorda nedbygges i alt for stor grad. På Jæren fikk Anne Grødem tilbud om 150 millioner for jorda si, for at det skulle bygges datasenter. Hun takket nei. Anne kjemper for de gode verdiene, det hun tenker er rett. Andre vil spørre seg hvordan hun kunne si nei til 150 millioner kroner for å få være bonde?

Annonse

Hadde jeg skrudd ned alle veggskap, solgt høygaffelen og rømt til byen med 150 millioner på bok hvis jeg fikk sjansen? Eller blitt bratt i nakken og sagt nei slik Anne gjorde? Jeg slipper å velge, det blir en lek med tanker. Omtrent som den jeg leker når jeg fantaserer om hva jeg kan bruke fjøset mitt til, hvis jeg vinner i Lotto.

Men det er litt pussig at de vil bygge datasenter på landets beste landbruksjord på Jæren og ikke vil bygge noen ting på gjengrodde jorder i bygda mi.

Sist noen ville ha jord av meg fikk jeg tilbud om 3000 kroner. Jeg takket også nei. Jeg håper jo jorda skal bli mer verdt igjen i framtida, jeg tenker vi må være på et slags «lowpoint» akkurat nå. Jeg prøver jo å se lyst på det og ha litt humor!

Det er en elefant i rommet, det er noe vi ikke snakker om. Nemlig at landbruksreglene ikke følges fordi de ikke passer lenger. Premissene for landbruk er ikke de samme over hele landet. Landbruksjord ligger brakk i enkelte områder fordi landbruket er fortrengt. Insentivmidlene som ligger til landbruket er ikke tilgjengelige for alle, fordi det stadig blir flere bruk som ikke oppfyller kravene.

Landbruket har opphørt hos meg. Enten det skyldes rovdyrpolitikken, forventninger om større lønnsomhet og effektivisering eller andre krav som ikke er forenelige med de lokale forutsetningene. Burde ikke storsamfunnet slippe disse enhetene fri? La dem gjøre med jorda si og bygningene sine som de vil, nå som de ikke passer inn i landbruks-Norge mer?

Konsesjonsregler er til for å verne landbrukets produksjonsarealer. Er det ikke da bakvendt at slike regler skal gjelde for areal som ikke lenger produserer? Som samfunnet sier heller skal brukes til noe annet, nemlig å huse rovdyr. Trenger vi egentlig landbrukskompetanse for å bo på en gård hvor landbruket har knela?

"Konsesjonsregler er til for å verne landbrukets produksjonsarealer. Er det ikke bakvendt at slike skal gjelde for areal som ikke lenger produserer?"

Setrene, kan ikke de selges som fritidseiendommer til folk med drømmer? Vi er bastet og bundet fordi noen tror fortida skal komme tilbake. Jeg trenger ikke jordprøver og gjødselplan. Jeg trenger næringsutvikler og innovasjon. Jeg trenger andre ben å stå på. Penger å betale regningene med.

Vi har mistet råderetten over det vi har. Vi taper livskvalitet og næringsmuligheter. Vi er pekt ut til å bære åket, fordi noen andre skal slippe. Fordi noen synes ulv er fascinerende dyr.

Jeg banner kanskje i kirka – det jeg sier er ikke i tråd med hva jeg egentlig tror på. Men jeg er desillusjonert over politikken som føres. Hvis ikke politikken blir en annen er det vel like greit å sette sånne som meg fri? Frita meg fra de reglene om jordvern, konsesjon, odel, bo og driveplikt. Vi bør slippes fri med et lite klapp på skulda, et «takk for jobben gjennom 300 år» og et «lykke til med nye prosjekt».

Slik at vi kan stikke fingeren i jorda og finne andre måter å forvalte eiendommene og ressursene våre på.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Norge viser vei med ny opptrapping i jordbruket