Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi må snakke om menn

Jeg har mannevondt. Hele Norge, den vestlige verden, har mannevondt. Feberen har økt over lengre tid.

Fra golvet til topps: Fiskeren Isak Dreyer danket overraskende ut instagram-profiler og personlige trenere i "Norges tøffeste" på NRK. Foto: Michael Schult Ulriksen/NRK
Fra golvet til topps: Fiskeren Isak Dreyer danket overraskende ut instagram-profiler og personlige trenere i "Norges tøffeste" på NRK. Foto: Michael Schult Ulriksen/NRK

Stadig flere menn og gutter sliter, dropper ut av skolen, faller utenfor, forfaller, fanges opp i illsinte nettverk og institusjoner de helst ikke burde vært i. NAV, sykehus, fengsel, før de dør en alt for tidlig død, single og ensomme. I alle fall er det dette bildet som tegnes opp i den NRK-aktuelle, danske dokumentaren «Mannefall».

Om bildet i programserien er noe oppskalert og karikert, gjelder faktisk noen av tendensene i Norge også, og vi har visst om dem lenge. Helt siden starten av 2000-tallet har flere, særlig skolefolk og folk med såkalte «kjønnsbriller», alarmert om gutters frafall i videregående skole.

Jeg visste ikke hva «kjønnsbriller» var før jeg begynte i min første jobb som ung samfunnsviter på Likestillingssenteret KUN. De hørtes suspekte ut, og har du en gang fått dem på, får du dem aldri av igjen. Kjønnsbriller fremhever kjønn, fokuserer på systematiske forskjeller i samfunnet basert på om du er kvinne eller mann. Hvem vinner, hvem taper, og hvorfor er det sånn?

To tiår senere skulle man tro brillene var avleggs. På den tradisjonelt todelte skalaen, er kvinner blitt mer likestilte menn. Kjønn er også akseptert som en mer flytende kategori, hvor «nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glade i hverandre». Når noen krenkes har de også fått større rom for å si fra, og det gjør de.

Men hvor ble det av drop-out-guttene, hva skjedde med deres kamp? Lite. Og mest. I det stille har menn fortsatt å fylle ytterpunktene i skalaen. De er fremdeles av de aller rikeste og mektigste, og samtidig fylles bunnlinja av stadig flere. -Hvordan kunne vi undervurdere virkningen av gutters skolefrafall? Glemme at guttene skulle bli menn, selv bli foreldre og at bunnslammet kunne øke?

Skjønt, hva kunne vi egentlig gjort for å holde guttene på skolebenken? Og bunnlinja, hva er det? Kan vår definisjon av bunnlinja være litt av problemet? Vår måte å rigge skole på? Altså at verken gutter eller menn i seg selv er problemet? De har jo tross alt greid seg godt før…

Annonse

Noe av forklaringen finnes i dagens skolesystem. Å dra enorme kohorter, barn og ungdom, helt ut av sammenhengen de senere skal leve i, er et relativt nytt eksperiment i menneskelig historie. Da barn gikk sammen med voksne for å lære, opplevde de tidlig nytteverdi, mestring, mål og mening. Ikke minst fikk de naturlig aktivitet, handlet seg store og sterke. Litt som fiskeren Isak, Norges tøffeste.

Med grunnleggende forskjeller i hjerne og hormonnivå, vil flere gutter enn jenter ha særlige utfordringer i en stille, innendørs skole. Dagens opplæringssystem har den baksiden at det forsterker kjønnsforskjeller. Denne kunnskapen og erfaringene til tross, ble ikke gutters utfordringer nevnt da likestillingsminister Abid Rajas nylig la frem regjeringens årlige likestillingspolitiske redegjørelse.

Med unntak av henvisning til menns overrepresentasjon på selvmordsstatistikken, fremstår redegjørelsen nokså lite kjønnsbalansert. Når likestilling anno 2021 har hovedfokus på kjønnsnøytrale stillingstitler, er det på tide å pusse støv av kjønnsbrillene. Uten større vektlegging av utfordringene store grupper menn står ovenfor, blir ord som «kjønnsperspektiv» og «likestilling» tomme. I beste fall en kamuflert, fortsatt ensidig kvinnekamp.

Og kjønnsbrillene bør pusses godt. For bak tallene og talene finnes flere åpenbare grunner til at menn faller utenfor, taper ansikt og livsmot. Ikke bare skyver skolen flere gutter ut, men yrker menn har lange tradisjoner og naturlige fortrinn i, og ikke minst kan mestre uten skolegang, mangler plutselig verdi.

Når vi gjør «arbeideryrker» til bunnlinja i samfunnet gjør vi ikke bare menn til tapere, men også mange kvinner og folk midt i mellom. Slik trenger det ikke å være.

Eksempelet Isak, Norges tøffeste, ble en påminner om dette. Som en sjelden fisk på norsk TV, gav «arbeideren»; fiskeren og snekkeren det norske folk en overraskelse da han snudde alt på hodet. Fra det som nærmest ble betegnet som «enkle kår» - altså et helt vanlig liv - steg unge Isak frem og danket ut mer kjent og opphøyd stoff som instaprofiler og PT-er. «Vanlige» Isak ble en helt.

Kan vi la det stå? Kan nordmenn være glade i gutter og jenter som er glade i praktisk kunnskap, mangesidighet, styrke og jordnærhet? Like glade i dem som i influensere, statsforvaltere og helsesykepleiere? Betale dem likt med respekt og lønn?

En slik omstilling ville gitt virkelig likestilling. Åpnet reelle alternativ, bedre liv og mer stolthet for gutter, jenter og andre som ønsker, eller ikke ønsker et eviglangt liv på skolebenken.

Neste artikkel

Kan Jeremy Clarkson lære folk noe om gardsdrift?