Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi må da kunne bedre enn dette?

En av tre av foreldrene som mistet barn på Utøya er helt eller delvis uføre. Mange overlevende sliter også med ettervirkninger av terrorangrepene.

22. juli: Det er ti år siden terrorangrepet der 69 mennesker ble drept på AUFs sommerleir på Utøya og åtte ble drept i regjeringskvartalet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
22. juli: Det er ti år siden terrorangrepet der 69 mennesker ble drept på AUFs sommerleir på Utøya og åtte ble drept i regjeringskvartalet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Tenk deg at kroppen går i full forsvarsmodus av de enkleste ting. Av lyden av regn, blader som blafrer i vinden, av trengsel på tog eller t-bane. Av rugginga av svillene i kroppen når du sitter på toget. Eller synet av en uniform.

Verden er svart-hvit. Lyder dempes – eller skrus på maksimal styrke, som en sirene i hodet og vibrasjoner i kroppen. Noen får følelsen av å befinne seg midt i en katastrofefilm. Eller å betrakte verden fra en gullfiskbolle. Som om ingen ting egentlig angår dem.

Ti år etter er det fortsatt sånn for en del overlevende og pårørende – foreldre, søsken og gode venner – etter terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli. Nå forteller de sine historier, i bøker og forskningsrapporter. Det er hjerteskjærende å lese.

De har fått altfor lite hjelp. Som samfunn må vi da kunne bedre enn dette?

En ny studie fra Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen dokumenterer hvordan foreldre, søsken og gode venner av de terrordrepte fortsatt sliter tungt, ti år etter angrepene mot regjeringskvartalet og Utøya. Forskerne dokumenterer at mange sliter med kompliserte sorgreaksjoner og posttraumatisk stress-syndrom (PTSD).

Én av tre foreldre som mistet et barn på Utøya har fortsatt så sterke sorgreaksjoner at de er helt eller delvis uføre, skriver Dagbladet. Pål Kristensen, ansvarlig for undersøkelsen, sier til avisen at det finnes relativt lite forskning på langtidseffekter av terrorangrep.

Hadde vi vendt blikket over Atlanterhavet i 2011, ville vi oppdaget at amerikanerne har mye kunnskap om langtidsvirkningene etter terror, skriver Stian Bromark i boka Ingen fred å finne.

Helaina Hovitz var ikke blant de 2996 som ble drept da flyene styrtet inn i World Trade Center, Pentagon og Pennsylvania 11. september 2001. Hovitz ble ikke fysisk skadet. Hun var ikke engang i familie med noen som ble drept eller fysisk skadet.

Helena var tolv år og befant seg i et klasserom tre kvartaler fra World Trade Center. Men flyktet for livet gjennom støv, knust glass, aske, blødende sivile, politisperringer og bygningsmateriale på avveie da skolen ble evakuert. Hun hørte lyden av kropper som møtte asfalten og hun så tårnene falle. "Jeg trodde dette var slutten på verden".

Annonse

Slik gjengir hun opplevelsen i boka After 9/11: One girl's journey through darkness to a New Beginning, som utkom i forbindelse med 15-årsmarkeringen i 2016. Da var Helena Hovitz 27 år og helt nylig kommet seg ut av et tiår med depresjon og alkoholisme.

Det første året etter terrorangrepene i Norge hadde mange overlevende og etterlatte nok med å overleve. Mange fikk akutt fysisk og psykisk helsehjelp. Andre kjente ikke behov for hjelp.

Men å heles etter så ekstreme opplevelser er ingen lineær prosess. De ekstreme opplevelsene sitter i, kan "trigges" og sette folk tilbake til en følelse av å være i akutt livsfare. Eller til en opplevelse av likegyldighet. De føler seg alene med den aller tyngste børa.

I boka Etter sjokket beskriver Nille Lauvås, tidligere personalsjef i Y-blokka og Kunnskapsdepartementet, PTSD og andre traumatiske stress-syndromer. Selv overlevde hun terrorangrepet mot regjeringskvartalet og reddet seg ut gjennom knust glass og bygningsrester.

Den arbeidsomme personalsjefen gjenkjente ikke symptomene. Hun slet med å sove, riktignok. Men syntes på mange måter det var praktisk, siden hun da også kunne jobbe på natten. Til slutt sa kroppen stopp.

Nille Lauvås fikk hjelp. Hun trengte ikke mye hjelp, engang, for å få hodet på plass. Nå gjenkjenner hun reaksjoner som kan skape problemer, og vet hvordan hun kan snu reaksjonsmønstrene før de blir et problem. Hun er tilbake i full jobb, nå som tidsvitne ved 22. juli-senteret. Og hun holder foredrag om PTSD og andre psykiske reaksjoner på menneskeskapte katastrofer.

Andre trenger mer hjelp. Men storsamfunnet – vi andre – vil så gjerne gå videre. Å slite med ettervirkninger blir veldig ensomt.

På mange måter er det litt overraskende at Norge har vært så dårlige på dette. Ettervirkninger av vold og terror er ikke ukjent her i landet. Krigsseilerne har beskrevet slike livsødeleggende reaksjoner, det samme har nyere veteraner fra Forsvarets utenlandsoperasjoner; eksempelvis fra Libanon og Afghanistan. Man skulle tro at det kunne være mulig å bygge på disse erfaringene?

I disse dager er det 10 år siden terrorangrepene som rystet Norge. Det må ikke gå ti år til før vi har fått på plass minnesmerker, helsehjelp og et politisk forsvar mot terror og vold.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kronprins Haakon: Det er vårt kollektive ansvar å jobbe mot høyreekstreme krefter