Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Verdien av maten vår

Aldri føler jeg meg så rik som når jeg høster av naturen eller av egen avling.

Tilfredsstillelsen når du har fylt bøtta med bær, er enorm, skriver Nationens spaltist. Foto: Marianne Dolpen

Det å spise mat jeg har høstet eller produsert selv, gir meg en god følelse jeg ikke klarer å beskrive. I går ble det jordbær, salat, sukkererter og nepe fra egen hage. I tillegg til rabarbranektar fra planter som min bestemor og bestefar satte ned for minst 70 år siden.

Nå er rips og solbær snart modne også, og stikkelsbærbuskene bærer mer enn noen gang. Den lille potetåkeren ser ikke så verst ut den heller, men gulrota er det verre med. Etter at unghunden min endevendte hele bedet, så måtte jeg så det på nytt og jeg mistet litt av gnisten, må jeg innrømme.

De asiatiske vekstene jeg tenkte jeg skulle bruke i woken har blomstret, og da er de ingen stor nytelse for smaksløkene lenger. Neste år får jeg følge det som står utenpå frøposene til punkt og prikke. Kunnskap er viktig, også når man produserer mat, og da er det egentlig best å følge de rådene man får og ikke gjøre alle feilene selv.

Det er mange utfordringer man kan komme ut for, men den aller verste er nok latmarken. Den kan det være vanskelig å bli kvitt. Maten kommer ikke på bordet sånn helt uten videre. Det ligger en viss innsats bak, enten du kjøper den eller velger å lage den selv. Alle burde lært seg å dyrke mat. Gjerne både i barnehagen og på skolen, og ved kursing senere i livet. Ikke bare er det matnyttig, men en kan både spare penger, få en givende og interessant hobby og få nærhet til skaperverket på samme tid.

Mat kan produseres nærmest over alt. Har du en liten hageflekk, så har du et veldig godt utgangspunkt. Har du et drivhus er mulighetene nærmest ubegrenset, og om du så bare har en balkong, så går det fint an å dyrke grønnsaker der også.

Tilfredsstillelsen du kjenner når du har lykkes, og fylt bøtta med bær eller plukket favnen full av grønnsaker, er enorm. Kanskje er det noe som ligger i mange av oss mennesker fra naturens side, dette med å sanke og lage mat? For hva er vel mer naturlig enn å sørge for mat til seg selv og familien?

Annonse

Om vi i tillegg til å høste fra egen avling og eventuelle husdyr, også benytter oss av alt det naturen ellers har å by på, så har vi et rikholdig utvalg å velge blant, både til mat og medisin. Mange av legemidlene på apoteket, har jo sin rot i naturen.

Selv har jeg lagd meg chaga-te de siste dagene, siden så mange skryter av dens helsebringende effekter. Selvplukket selvsagt, og nå venter jeg spent på å bli sprek som en fole.

Vi kan kjøpe supermat i pilleform til høy pris, mens vi forbanner brennesle og annet ugras, uten å vite at det er gratis supermat vi luker vekk. Blåbær er et annet eksempel på svært næringsrik supermat, som det finnes mye av og som bare venter på å bli plukket. Likevel er det stadig færre å se i skogen med bøtte og bærplukker, men mange raser rundt på sykkel eller peser seg opp på en fjelltopp, mens de går i kø.

Jeg er litt usikker på hvorfor det er blitt slik, men det er kanskje ikke like mye status i å sitte på toppen av ei blåbærtue på Instagram, som det er å sitte på toppen av Snøhetta eller et annet høyt fjell.

Verdien av mat ser ut til å bare gå nedover i samfunnet. Den skal helst være billigst mulig, og mange skjønner ikke at det ligger timevis med arbeid bak.

Dyrker du mat, vet du at man ikke alltid lykkes. At man kan ha utfordringer med vind og vær, skadedyr og sykdom, og om du sluntrer unna luking, vanning eller gjødsling, så blir det et dårlig resultat.

Nordmenn bruker en mindre andel av inntekta si på mat enn de fleste andre europeere. Det blir sagt at vi bruker bare rundt 10-11 prosent, og dette er jeg helt sikker på at er med på å farge synet til folk flest. Verdien på maten blir ikke særlig høy, når den både er billig og lett tilgjengelig. Butikkene har jo vært fulle nesten siden krigen, og svært få i dag vet hva det vil si å være sulten. Ikke er det mange som har kunnskap om mat lenger heller, og det er både trist og bekymringsfullt.

Vi har Europas laveste selvforsyningsgrad av mat, og er dermed ekstremt sårbare i en krisesituasjon. I Russland produseres rundt 40-50 prosent av all maten i store kjøkkenhager kalt datsjaer, og dette bidrar til en høy matberedskap. I Norge ville storparten av befolkningen sultet i hjel om vi ikke fikk det daglige påfyllet utenfra. I et av verdens rikeste land, stoler vi på at andre vil gi fra seg maten sin, i stedet for å mette egne barn i en krisesituasjon.

Det kommer ikke til å skje. Penger i seg selv metter ingen, men det kan hagen din gjøre.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Humler trenger også dyrevelferd