Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Utsikten når dit kunnskapen rekker

Vi ser snart ikke skogen for bare kulisser, trær for bare papir. Vi kan mindre og mindre om naturen.

Preger oss: Har du hogd ved, ser du bjørka annerledes, skriver Nationens skribent. Foto: Siri Juell Rasmussen
Preger oss: Har du hogd ved, ser du bjørka annerledes, skriver Nationens skribent. Foto: Siri Juell Rasmussen

Akkurat nå ser jeg ikke skogen for bare ved. Etter dager med motorsaga trer enkelttrær frem som mer eller mindre høvelig brensel.

Overalt står de og brisker seg. Langstrakte bjørkestranger i grei tykkelse for saga mi, de er best. Uten mye kvist sparer de meg for tid, krefter, bensin på saga. Osp, or og kratt er mest i veien, står som støy der utsikt og rom kunne vært. Men selv om det er dårligere ved, blir noe av dette også med hjem fra skogen. Nær alt blir uansett meid ned. Området vi hugger i skal bli nytt beite for kyr. Før det vil elg beite på gjenlagt kvist.

For noen måneder siden så jeg ikke skogen for bare juletrær. Storfamilien min har drevet med juletresalg i flere tiår. Det begynner helt umerkelig. Plutselig sniker juletrær seg foran meg, skygger for resten av skogen. Furu og gran byr seg frem, slanke, rette, tette. Inntil de stakk seg ut på den måten, var de del av en masse. Skogen var en vegg, skjulested for fugl jeg jakta. (Ospa raga forresten litt høyere i disse ukene. Orrfugl liker seg ofte der.)

Før fuglejakta, vandring i og etter fuglers yndlingsterreng, så jeg knapt skog for bare bærlyng. Blikket var senka, saumfor myr og skogsbunn etter multer, blåbær, tyttebær. Ei og anna teiebær, sopp. Bare hvis jeg skulle ha bålpause, la jeg merke til trærne. Da lyste fin tyri mot meg, og lovet lys, varme, stemning, særegen lukt.

Landskap og natur rundt oss endres med bruken. Ikke bare blir verden seende annerledes ut, blir pen og pyntelig om skog er ryddet, utmark er beita. Vår forståelse, vårt indre landskap endres også når vi bruker områdene aktivt. Når vi tar vi del i landskapet; høster av det, er med og pleier, omformer, da endres oppfatningen av det vi ser. Vi ser det vi kan.

Med ståsted i et moderne liv, snarere med føttene godt dandert i sofaen, merker jeg det først når jeg kommer ut og skal gjøre. Når jeg forsøker å ta tak, men famler. I vedskogen kan jeg føle en slags god samhørighet med bestefar og utallige mennesker før ham. Med folk som også har kjent på trærne, vurdert og tatt ut skog, visste hvor det var best, når det var tida. Som har kjent tyngden av trærne i kroppen, hørt lyd av bjørk som faller, eller osp. Det verken kjennes eller høres likt ut.

Jo mer jeg holder på, jo mer innser jeg at det er så uendelig mye jeg ikke kan. Og nå mangler jeg mentorer. Jeg ser utover skog og landskap, føler meg som en fremmed. Bestefar rakk så vidt å dele historier fra ved- og tømmerskogen, jeg rakk så vidt å være med ham i saga. Men jeg rakk aldri å lære, har måttet prøve meg frem selv. Bestefar hadde sagd av seg annenhver finger, men det er jeg som har ti tommeltotter.

I skogen før og nå

"Bestefar hadde sagd av seg annenhver finger, men det er jeg som har ti tommeltotter."

Den følelsen har jeg ofte. Når jeg går forbi et torvtak i bærmyrene, en gammel jordkjeller, steingjerder, naust, støer. Naturnære kulturminner, de fysiske som enda er synlige, står som anelser av praktisk liv jeg ikke kan.

Jeg kjente det likens da jeg for et par år siden mønstret på i båten til fjordens lokale fisker. Jeg hadde knapt sett fjorden for bare utsikt fra stua, for kajakklek og hobbyfiske. Men etter måneder i båten med Bjørnar vokste den. Jeg fikk kjenne, se, høre og lukte litt av alt han kan, det han har lært av generasjoner før der igjen. Den lille fjorden vår ble langt større enn det jeg rekker over, om jeg så vier den resten av mitt liv. Jeg hadde bare ikke sett det, fordi jeg ikke kunne.

Et afrikansk ordtak lyder: «En gammel håndverker er som et brennende bibliotek». God praksis, erfaringsbasert håndverkskunnskap, kan man ikke lese seg til. Det er en ild som må mates, kunnskap som kontinuerlig må overføres gjennom handling, hvor nye lærer av de gamle.

Og nå er jeg bekymret. Jeg kjenner det på meg selv, jeg ser det i ungene. Flammen dør ut og vi famler. Vi tror vi lever i et kunnskapssamfunn, men kan stadig mindre. Vi ser snart ikke verden for bare kulisser og naturområder hvor noe kan bygges ut; industri, vindmøller, hyttelandsbyer. Det er jo «ingenting» der likevel. Annet enn det vi lærer i naturfagsboka. Det er ikke nok. Med den kunnskapen har vi tross alt ikke sett selv regnskoger for det de er. Har latt dem hugge mens urbefolkning har brent inne med noen av klodens rikeste hemmeligheter.

Selv om våre landskap ikke er fullt så artsrike, inneholder også de mye. Mer enn ved og juletrær. Skal vi rekke å få øye på noe av dette haster det å gripe tak. Min generasjon, og et par før der, har tilbrakt alt for stor del av livet innendørs på skolebenken. Ja visst har dette gitt mye bra, men verden er blitt mer endimensjonal. Utvikling tar oss ikke bare fremover, og det er ingen skam å snu. Jeg tror det er naivt å heve seg over, og bryte en kontinuerlig menneskelig historie, hvor praktisk kunnskap er overlevert mellom generasjonene. Vi sløves av å drøvtygge ferdigprosessert fisk servert i grateng til middag, få «kunnskap» servert på ferdigprosessert skog. Verden er mer enn papir.

Et godt sted å starte er å se eldre mennesker for det de er: Brennende bibliotek. Noen kan enda, ser mer enn du, har håndlag. Kanskje er det ikke vi som skal hjelpe dem over i ei ny tid, inn i vår digitale verden? I den store sammenhengen er vi ikke i ei ny tid, har ingen ny verden. I stedet for å spørre eldre hva vi kan gjøre for dem, haster det med å spørre hva de kan gjøre sammen med oss. Med kunnskap i handling, lyset fra deres fakkel, kan vi bedre se framtida for det den er.

Neste artikkel

Naturkrise er svaret, hva var spørsmålet?