Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ukulturlandskap

Det finnes kulturlandskap og naturlandskap. Bør vi også snakke om ukulturlandskap? Hvordan er du med og former ditt og andres landskap?

I endring: Våre grenser for hva vi anser som grei menneskelig praksis i natur, hva som er et attråverdig kulturlandskap, er i stadig endring. Foto: Mostphotos
I endring: Våre grenser for hva vi anser som grei menneskelig praksis i natur, hva som er et attråverdig kulturlandskap, er i stadig endring. Foto: Mostphotos

På fjellet i Fosen, et stykke ovenfor Almlia der jeg vokste opp, bodde ei eldre samekone i en gamme. Utenfor gammen lå en flat stein, det gjorde det også ved vannkilden hennes. Men mellom disse steinene fantes ingen sti. Hvordan kunne det ha seg, når dama daglig gikk for å hente vann?

Forklaringen var like enkel som den er vakker. Etter sigende hoppa kona så lett hun kunne fra tue til tue mellom steinene, for ikke å sette tråkk. Når hun forlot denne verden, var målet å etterlate seg minst mulig spor. Hvilken rett hadde hun til å sette avtrykk?

De fleste nordmenn forbinder kulturlandskap med landbruk, nedbeita setervoller, krøttersti og torvtak. Langs kysten er velholdte støer, med rødmalte naust og tørrfisk på veggen, like viktige innslag. Ideer om gode kulturlandskap opprettholder vi gjennom historiefortelling, tilskudd og priser. Kulturlandskapene blir en del av vår identitet, verdsatt kulturarv.

Men kulturlandskap rommer mer enn tradisjonsrik byggeskikk, kultivert skog og eng. En enkel definisjon av kulturlandskap, er landskap som i større eller mindre grad er påvirket av menneskelig liv. Med andre ord det meste av klodens landskap. De fleste bor i dag i byområder, tettbygde strøk, i nye kulturlandskap med nye former og farger.

Også i Norge lever de fleste langt unna støl og stø. Flesteparten som opplever tradisjonelle kulturlandskap, bruker dem på nye måter. Det er ikke så nøye om naustet har båt, hvordan torvtak er lagt, bare det ikke er saueskit i stien. For de fleste er elementene kulisser for et fritidsliv, et friluftsliv, et reiseliv. De gamle kulturlandskapene er blitt steder for iscenesettelse, mer enn levende livsform.

Motsatsen til kulturlandskap blir ofte omtalt som naturlandskap. Naturlandskap er landskap nærmest upåvirket av menneskelig liv. Det er det ikke mye igjen av, men vi liker fortsatt å oppsøke det vi oppfatter som naturlandskap. Vi søker det i vandreturer, på fotojakt, spiller ut et «villmarksliv».

Selv liker jeg å gå på jakt, og da søker jeg gjerne slik «uberørt natur». Men underveis påminnes jeg stadig at landskapet jeg vandrer i, likevel er kulturlandskap. Noen har vært der før meg. Ofte er kulturminnene vanskelig å øye på, men når jeg ser dem, kan de berikende naturopplevelsen. Et gammelt torvuttak, en gjengrodd sti, en skillestein. Livstegnene får meg til å tenke på livet de levde; litt annerledes, litt likt meg. De jakta nok de også.

Andre spor er ikke trivelige. Da bringes tankene tilbake til nåtid, og jeg blir irritert av ny kultur som herper landskapet i historisk takt. På jaktturene må jeg for eksempel stadig oftere krysse ATV-spor. Hjultråkkene ruller stadig lengre ut i terrenget, lager stadig mer omfattende mønster. I myra blir sporene stående i mange år, i noen tilfeller ødelegges den for alltid. Nye planter får feste, gjengroing skjer.

Jeg er av dem som mener det er en menneskerett å gå på jakt, det er urkultur, men det er ingen menneskerett å kjøre i marka for å postere eller hente hjem elg. For folk som kan gå, er ikke dette annet enn en egoistisk videreføring av vårt skapte behov for mer behag, lettvinte løsninger. En menneskelig ukultur for å valse frem, få gjort mer raskere, kanskje også for å vise seg frem.

Tendensene har økt siste årene. Hus og hytter skal gjerne prange, heller enn gli inn i terrenget. De plasseres slik at vi får utsikt, mer enn å tenke hva bygget gjør med andres utsikt. Attpåtil lyser vi dem gjerne opp. Fester oppover- og nedoverlys på veggene slik at bygningen synes, andre fratas mørket.

Det meste av det jeg vil kalle ukulturlandskap, står naturligvis store utbyggere for, med plutselige, billigst mulige kassebygg som brytes opp hvor som helst. Veien frem skal være rett og bred. Byggeskikk og tanke for landskap ser ut til å være mer frikoblet nå, enn det var før.

Men så er det vel heller ikke sånn, at større inngrep i natur nødvendigvis er dårlig kulturlandskap? Når byene vokser, er det vel fordi dagens mennesker liker, faktisk foretrekker disse kulturlandskapsformene fremfor de gamle? At flere ønsker å bo slik, synes det er vakkert? Når vi bygger demninger i elver, monterer gigamaster over fjellområder, så er vel det uttrykk for ønsket om å leve gode liv ved hjelp av fornybar energi? Er det ukultur?

Det finnes ingen enkel fasit. For noen vil grønne, buktende dyrkamarker stå som ultimate kulturlandskap, for andre vil det representere moderne ukultur, med rovdrift av jorda i industrielt framdrevne monokulturer. For noen pynter pyramider og Munch-museer landskapet, andre sverger til tjære og torvtak. Poenget er at våre grenser for hva vi anser som grei menneskelig praksis i natur, hva som er et attråverdig kulturlandskap, er i stadig endring.

Da kan det av og til være nyttig å stoppe opp, tenke seg om, våge å stille naboen på ATV spørsmål. Hva er egentlig et godt kulturlandskap for oss, og når dyrker vi ukultur? Når formes landskapet av praksis eller ting vi vel ikke egentlig trenger, som får unødige konsekvenser for folk rundt oss, etter oss, for kloden?

De som har formet dagens kulturlandskap i Fosen, med vindmøller i alle horisontlinjer, er klart av en annen kultur enn samekona i gammen. Med argument om å ta vare på Jorda, lage fornybar energi, settes spor større enn hun kunne sett for seg. Dagens kulturlandskap.

Hvilke spor har du rett til å sette? Hvor kraftige spor kan vi sette, om 8 milliarder mennesker skal trå samme stien?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hipp, hipp, hurra for god plantehelse