Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Trygve – taushet er ikke gull

Nå lar Sp de andre legge premissene med sin taushet. Partiets taushet er i ferd med å bli et problem.

Taus? Seg har vært bekymret en stund, helt siden Trygve Slagsvold Vedum i vinter skulle svare for Sps miljøpolitikk, han fant ikke ordene, skriver Ellen Fauske Bleness. Foto: Torstein Bøe / NTB
Taus? Seg har vært bekymret en stund, helt siden Trygve Slagsvold Vedum i vinter skulle svare for Sps miljøpolitikk, han fant ikke ordene, skriver Ellen Fauske Bleness. Foto: Torstein Bøe / NTB

Trygve Slagsvold Vedum, mannen som distriktskommunene, landbruksnæringen og vanlige folk over hele landet har satt sin lit til, blir nå satt til veggs av både bøndene og miljøbevegelsen. Greier han å være den motkraften han har signalisert han vil være «helt inn»? Eller vil han gjøre som så mange før han, gå i politiker-fella, hvor status quo blir det viktigste av frykt for å miste makt eller posisjon. Vil det skje som tilsynelatende alltid skjer, at det bare er i opposisjon man greier å «være seg selv» og «stå på krava». Og er den ideologiske lojaliteten i Sp så sterk at man stemmer på Trygve selv om Sp ikke leverer som forventet?

For meg er Sp et miljøparti. Det er mye bærekraft i tradisjonelle måter å leve livet på. Det er tatt mange miljøhensyn i landbruket. Vi trenger ikke finne opp hjulet på nytt, vi kan bare stikke fingeren i jorda og ta et skritt tilbake. Skal vi lykkes med å skape et grønnere og mer bærekraftig samfunn kommer vi ikke utenom å måtte ta ned forbruket. Hver og en av oss må ta grep i egne liv, vi kommer til å merke det.

Jeg husker besteforeldregenerasjonens nøysomhet. En nøysomhet som nok hadde sitt opphav i erfaringen av å mangle noe. Det er bedre med rester enn ikke mat i det hele tatt. Nå er rester noe brysomt, som tar plass og mugner i kjøleskapet.

Nøysomhet var en nødvendighet. Det å få mest mulig ut av hver krone, snu skillingen. Bruke hele dyret, når du først tok et liv. Få mest mulig ut av tømmerstokken når et tre ble felt, det var jo tross alt et slit å få stokken ut av skogen.

I mange hjem var søppeldunken en tom mjølkekartong oppå oppvaskbenken, det kunne ta noen dager å fylle den. Nå trenger vi containere for å bli kvitt alt vi har kjøpt og ikke trenger. Behov er noe helt annet enn lysten på noe nytt. Ting ble reparert, gjenbrukt og tatt vare på.

I vinter var søppelbergene vi etterlater oss TV-underholdning i NRKs sløsesjokket. Trygve Slagsvold Vedum var politikerkjendisen som fikk være med på reisen i søppelbergenes verden. Heller ikke han likte det han så. Men etterpå har det blitt stille.

«Hvorfor var det så vanskelig for Senterpartiet å sette et tidspunkt for når bøndene skal få tettet inntektsgapet når flere andre partier kunne det?»

Vanskelig?

Miljøpolitikken blir forsøkt eid av noen få, som lanserer seg selv som de eneste med en troverdig, grønn livsstil i den store miljødebatten. Etter avsløringene rundt svineproduksjonen leste jeg i et kommentarfelt på Facebook noen som foreslo at miljøaktivistene burde være de som satte stempelet sitt på maten, og dermed satte premissene for om produktene vi får i butikkene er stuerene å kjøpe. Landbruket fratas troverdighet. Ting bærer helt galt av sted.

Annonse

Jeg er ikke en partipolitisk ideolog. Jeg liker generelt ikke alt for rigide mønstre eller partier og organisasjoner som blir for ensporet. Jeg liker meg best når vi greier å differensiere, se det store bildet og bruke fornuften. Jeg liker folk som tør å si noe når ingen andre gjør det.

– Det er en ironi i at Sp, som er garantisten for oppløsningen av Viken, ikke skal være garantisten for norsk matproduksjon, sa mjølkebonden Tor Jacob Solberg til Nationen. Mjølkebonden torde å si noe ingen andre sa.

Jeg har ikke helt våget det selv heller, å si at noe skurrer. Men jeg har vært bekymret en stund, helt siden Trygve Slagsvold Vedum i vinter skulle svare for Sps miljøpolitikk, han fant ikke ordene. Det samme gjaldt i vår i landbrukspolitikken. Hvorfor var det så vanskelig for Senterpartiet å sette et tidspunkt for når bøndene skal få tettet inntektsgapet når flere andre partier kunne det?

Dette er politikk som burde sitte i ryggraden! Mat-løftet 2025 er et tydelig signal om at Sp har tatt kritikken. Det må en langsiktig strategi på plass, helt nye tanker om landbruket. Derfor er det skuffende når også Sp vingler.

Jeg har møtt det selv, et Sp som tier om ting som burde snakkes om. Det som bare berører noen få, eller kanskje blir for kontroversielt. Er landbrukspolitikken i ferd med å bli en klamp om foten for politikerne? Også for Sp? Noe de ikke helt vil ta i – i hvert fall ikke før etter valget? Vil vi landbruket til livs?

Senterpartiet – partiet til bøndene, det har det alltid vært. Et parti som kjemper for det grønne, for landbruk og bosetting i hele landet. En måte å leve på som kanskje er traust, men og bærekraftig. Kortreiste varer og en nøktern livsstil. Vi som bruker fornybare ressurser. Vi som henter bær i skogen, putter elg fra skogen i tacoen og har norsk mel i pizzaen. Vi som sylter, safter og salter. Vi som bærer videre tradisjoner som kan virke gammeldagse. Tradisjoner som i stor grad handler om å leve enkelt, leve bærekraftig. Leve et liv som ikke setter så store spor. Det noen kaller klimaavtrykk. For meg er ikke det noe nytt. Det er bare ordene for det som er nye.

Jeg og Trygve kjenner de samme folka, det burde vært enklere for Sp å snakke om landbruk og miljø. Nå lar Sp de andre legge premissene med sin taushet. Senterpartiets taushet er i ferd med å bli et problem.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ny regjering - ny retning for jordbruket?