Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Trusa, jakken og bilen

Kan vi med snakk, moral og gode incentiver parkere bilen som bygdesymbol?

Vei, fart, bil, skog, trær,

Der jeg bor er det mye grønt mellom husene. Ren luft, blomster, bier og god vei med asfalt på. Den ble lagt da jeg var lita, og var en revolusjon. Et slett dekke å sykle på, selv om «Storfårra» måtte felles for at veien skulle bli bredere.

Veien ble ikke bred nok til gulstripe i midten, men vi liker den sånn. Vi kan kjøre fort uten to veibaner, selv når vi møter bussen. Det kan ikke turistene. De holder hardt i rattet, midt på veien, og bremser opp når de møter oss.

Å manøvrere godt på bygdeveien, gjerne i en firehjulstrekker som tar oss videre ut på skogsvei, er et viktig trekk ved bygdeidentiteten. Folk er bilen sin, og kler den mer på seg enn går inn i den. Vi kjenner hverandre på type, lyd og kjørestil, og hilser kjente biler.

Siden lite tyder på at planeten er i krise der jeg bor, velger vi også bilen når vi skal veldig kort. Vi tenker ikke over det. Etter trusa, buksa og jakken, er det bilen. Sist jeg var på møte hos naboen, stod seks biler utenfor. Alle i bygda hadde kjørt, mindre enn én kilometer, i hver sin bil. Alle ville brukt mindre tid om de hadde syklet eller gått snarvei over marka. Flere hadde hatt godt av det, også.

Når vi ikke går eller sykler, selv om avstanden er kort, skyldes det oftest tillært bygdebillogikk. Gang på gang har vi fått høre, at på bygda er avstandene så lange at alle må bruke bil. Nå tror vi det selv, og har hver vår. To biler i hver husholdning, minst. Bilsymbiosen henger også sammen med ideal om å være et fritt og uavhengig menneske, med en moderne, travel plan.

Frihetsideal, effektivitetsmål og bygdebilogikk rettferdiggjør kjøring straks folk har ærende. Moderne folkehelsepropaganda oppmuntrer gåing når vi har fri. (Da kjører vi bare litt først; til turområdet eller helsestudio). Bilen er blitt en bygderett, uansett mål og avstand.

Når Senterpartiets Geir Pollestad hevder at klima er blitt en kamp der symboler er viktigere enn realiteter, har han mye rett. Men mens realiteter er realiteter, er det vi som skaper innhold i symbolene. Og en uheldig bieffekt av at vi lar bilen, med rett til å kjøre ubegrenset, får stå som et overdimensjonert symbol ved bygda, er at folks volum øker med. Vi som bor på bygda er blitt fetere enn folk i byene. Og mens vi fortsatt kjører til seters og blir fete, er Senterpartiets klimafokus «ute og sykler». Og da snakker vi ikke el-sykkel, for den er veltet ut av bygdesymbolikken for lengst, sammen med el-bil og kaffelatte.

Annonse

Når Pollestad mener bygda har en slags iboende nøysomhet som gjør den mer klimavennlig enn byen, er det en illusjon. Folk blir ikke grønnere av å se mye grønt. Vi plukker med oss verdier utenfra, reiser på storbyferier og lar oss ikke konservere i rollen som campende svartkaffedrikkere på gamle sykler. Dessverre og heldigvis. Bygdenøysomheten er like utrydningstruet som fiskerbonden, og folk på bygda bidrar stort til at 60 prosent av bilreisene i Norge er under fem kilometer!

"Hva om vi tar tak i disse verdiene igjen? Gjør det mer bygdeaktig å gå, eller el-sykle, dit vi skal og må?"

Så når Senterpartiets Pollestad hevder at «Norsk klimadebatt er blitt en konkurranse om å være mest redd og bekymret», var det synd han i samme omgang meldte bygda ut av konkurransen. Med litt mer engstelse og ansvar kunne vi sørget for mange klimapoeng! Lett. Vi elsker konkurranse mot byen, er gode på dugnad og har mer i bagasjen:

For ikke lenge siden var transportlogikken på bygda motsatt. Da gikk folk når de hadde ærende. Nesten bare da gikk de, i fjell og utmark. Så til krøtter, gjerder og naboer, og ungene fikk saktens sykle dit de skulle. Uten asfalt og sykkelvei. På gamle klassebilder kan vi se at det formet dem vel.

Hva om vi tar tak i disse verdiene igjen? Gjør det mer bygdeaktig å gå, eller el-sykle, dit vi skal og må? Kan vi med snakk, moral og gode incentiver parkere bilen som bygdesymbol? Vi har vel aldri hatt viktigere ærende: Å gå for å berge kloden?

Transportøkonomisk institutt kom sist uke med en rapport, som gav bygde- og klimavennlige politikere en ypperlig mulighet for å delta i dugnaden. Rapporten foreslår veiprising i stedet for bompenger, men med foreslått grunnpris per km, vil den befeste bygdas kjøremønster. For mange er det klart rettferdig at bygda kommer billigere ut, slik at vi kan bo der vi vil, og mange har også særlige behov. Men på samme måte som prisen foreslås hevet med 4-5 kr pr km i byene i rushtid, skulle kanskje folk flest betale ekstra for kjøreturer under fem kilometer?

Behold gjerne trusa på, men med klok veiprising kunne vi kledt av oss bilen på de fleste turene, bedret folkehelsa - og samtidig fått mer tid til biene og blomstene?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Sliter med EØS og Ap-ledelsen