Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Trenger vi en bygdepolitikk?

Bygda er mer enn landbruk, og distrikt er mer enn bygd. Skal vi få liv i bygdene, må politikken også gjenspeile dette.

Å holde liv i landsbygda forutsetter en god landbrukspolitikk. Men er det nok, spør Nationens spaltist. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Å sikre levende lokalsamfunn over hele landet, også bygdene, er et langsiktig mål i norsk politikk, på tvers av partigrensene. I den nye regjeringsplattformen ønskes også et aktivt og lønnsomt jordbruk over hele landet. Plattformen fremhever at gjennom jordbrukets samfunnsoppdrag, å produsere norsk mat, sikres bosetting og ivaretagelse av kulturlandskapet. Men er dette nok til å ivareta levende lokalsamfunn?

Bærekraftig verdiskaping og utvikling i bygdene er så viktig at det er et eget satsingsområde i FNs bærekraftsmål mot 2030 (Rural development). Det handler ikke minst om å oppnå matsikkerhet. Det handler også om å sikre trygge, inkluderende, motstandsdyktige og bærekraftige samfunn, og hindre økende sosiale forskjeller mellom by og bygd.

Bygdeutvikling handler om å skape verdier av de ressursene som man har i lokalsamfunnet. I sin bok om bygdeutvikling skrev Reidar Almås i 1995 at bygdeutvikling innebærer å ta tilbake noe av den merverdien som blir skapt andre steder. Med god hjelp av landbrukets bygdeutviklingsmidler, har det siden den tid vært en voldsom verdiskaping med utgangspunkt i jordbrukets ressurser.

Til tross for offentlig vilje og mye aktivitet, er utviklingen i mange bygder nedadgående, både med hensyn til jordbruk og bosetting. Spesielt gjelder dette i områder hvor jordbruket er viktig som sysselsetter. Jordbrukets rolle for bosetting er ikke like avgjørende i de viktigste jordbruksområdene. Tidligere forskning har vist at både foreldres oppmuntring til å la ungdom ta over gårdsbruk, og ungdommenes egen motivasjon, henger tett sammen med både hvor gården er lokalisert og hva som produseres.

Når en vet at husdyrproduksjon er distriktenes ansvar i jordbrukets arbeidsdeling, forsterkes dystre utsikter i en del bygder.

Bygder med liten variasjon i arbeidsmarkedet er mindre attraktive. Det er også gårder med husdyr. Når en vet at husdyrproduksjon er distriktenes ansvar i jordbrukets arbeidsdeling, forsterkes dystre utsikter i en del bygder. Ungdommen reiser ut for å få utdanning og nesten ingen returnerer. Det tynnes i utkantene og de som er igjen, blir eldre.

Annonse

I sin lesing av Granavolden-plattformen er Nationens Kato Nykvist moderat optimist når det kommer til en oppjustering av distriktspolitikken fra forrige plattform. Med unntak av å videreføre kommune- og regionreformene, skal distriktspolitikken komme nedenfra gjennom økt kommunalt og regionalt selvstyre. I tillegg skal distriktene kunne blomstre innenfor en rekke politikkområder, fra offentlig tjenestetilbud i kunnskap, kommunikasjon, samferdsel, helse, velferd, i tillegg næringspolitikk for fiske, jordbruk og skogbruk. Men får vi en helthetlig bygdepolitikk ut av dette fragmenterte politikkbildet?

Problemet er kanskje nettopp distriktspolitikken: Norge har ikke en tydelig politikk for bygdene. Politikerne i Storbritannia sloss om innholdet i en Brexit-avtale og konsekvensene av å gå ut av EU kan bli store for både jordbruket og den landsbygda. Professor i planlegging ved Universitetet i Newcastle, Mark Shucksmith, foreslår i en fersk artikkel at Storbritannias nye bygdepolitikk må ta hensyn til at også bygdesamfunn er i endring.

I enda sterkere grad enn i Norge har bygdeøkonomi i Storbritannia vært synonymt med landbruksøkonomi. Politikken har blitt sementert i dette bildet av bygdene, med støtte både fra jordbruket og jordeieres interesser. Dermed har en bygdepolitikk for lokalsamfunn slik de faktisk er, uteblitt.

Shucksmith og hans kolleger argumenterer for bygdepolitikk som går på tvers av sektorer og som dekker spekteret av politikk som påvirker bygdesamfunn. Det handler det å både ta lokale hensyn og forstå helheten av sosiale og økonomiskforhold i bygdene fremfor å prioritere sektor. Selv om matproduksjon fortsatt vil være viktig i bygdepolitikken, må den i større grad utfordre ideen om at byer og tettsteder er de eneste steder hvor innovasjon og verdiskaping foregår.

Gjennom jordbrukspolitikken får vi mat. I tillegg får vi kulturlandskap, biologisk mangfold og bosetting, i hvert fall i deler av landet. Også dagens regjering ønsker å videreføre en politikk som legger til rette for levende lokalsamfunn over hele landet. Da er det fristende å utfordre til å tenke distriktspolitikk som noe mer enn Ikke-Oslo.

Tar du de enkelte bygders særtrekk og behov nærmere i betraktning, blir det enklere å utforme virkemidler som kan sikre alle deler av landet lokalsamfunn der folk ønsker å bo og arbeide, enten det er innenfor jordbruk eller det er andre næringer.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Småbruker med hest og fire kyr