Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Toleranse i ekkokammerets tid

Det kan ikke være slik at toleransen ryker ut av vinduet i det øyeblikket noen sier noe det er vanskelig å være enig i.

Det er greit å kritisere KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad, men det må være mulig å styre unna ufine personangrep, skriver Nationen-spaltist Fatima Almanea. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Jeg blir stadig forundret over den norske toleransen. Nordmenn bærer fanen høyt og soler seg i glansen av en tilsynelatende grenseløs ytringsfrihet og dens faste kompanjong toleranse. Men hver gang vi blir utfordret av et standpunkt, reiser offentligheten seg i fordømmelse og harselas. Sist mot Kjell Ingolf Ropstad.

Å vise toleranse handler i all enkelhet om å holde ut i møte med meninger og holdninger en er kritisk til. Det betyr ikke at vi skal akseptere alle ytringer, men anerkjenne opphavspersonens rett til å stå for noe annet enn det jeg og du mener. Innenfor lovens grenser, så klart. I praksis er dette lettere sagt enn gjort. De fleste samfunn har store utfordringer med å rigge et tolerant fellesskap. De som klarer det, nyter derfor stor respekt og beundring.

For å ivareta et samfunn med positive kjennetegn og ikke-diskriminerende verdier, er det viktig med en kritisk offentlig debatt. På denne måten balanseres, og noen ganger nøytraliseres, ytterliggående meninger.

For kort tid siden lanserte Erna Solberg sin «nye» regjering. Mannen som fikk desidert mest oppmerksomhet, var Kjell Ingolf Ropstad. Hans utspill har over lengre tid vært kilde til provokasjon og debatt. I forbindelse med forhandlingene om regjeringsplattformen sikret KrF flertall for å forby selvbestemt forsterreduksjon. Samtidig kom det fram at Ropstad ikke ønsker å delta i Pride-paraden. Dermed var det festet blink på den konservative politikeren.

Det tok ikke lang tid før mobben mobiliserte alle krefter, ikke med høygafler denne gang – men verbal skyts. Ropstad skulle stå til rette for alt og foran alle. Akkurat da føltes det som om toleransen stoppet der Ropstads politiske meninger begynte.

En ting er den saklige kritikken, som absolutt er på sin plass og som politikere skal møte i rikt monn. Noe annet er de personlige karakteristikkene og anklagene, harselasen og hetsen som mennesket Ropstad ble utsatt for.

Annonse

Som politiker uttaler man seg mer eller mindre overveid. Ropstad gikk på en ordentlig smell da han under en NRK-debatt sa de nå velkjente ordene; «klarer du å bære fram et barn, så bør du klare to». Uttalelsen var ufølsom og vitnet om uvitenhet. Frasen er siden spredd som ild i tørt gress. Parallelt med fordømmelse og latterliggjøring. Det kan vel ikke sies å være nødvendig. Spesielt da Ropstad raskt beklaget det hele.

Som meningsbærer har du altså fullt vern når du trenger det minst, og minst vern når du trenger mest.

Debatten om abort og fosterreduksjon er ikke enkel. Enighet og uenighet begrenser seg ikke til medlemsregistrene i KrF. Mennesker med ulike politiske sympatier anerkjenner det etiske dilemmaet. Spørsmålet er vanskelig på mange plan. Det blir derfor feil å male fanden på veggen i Ropstads bilde.

Jeg har lenge gledet meg over de sentrale normene og holdningene i samfunnet. Som meningsbærer og debattant ytrer og handler jeg ofte i tråd med de mest utbredte prinsippene. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg deler dem. I motsatt tilfelle, hvor jeg taler imot «alle andre», har erfaringen vært at toleransen og takhøyden fordufter i en tåke av personlige angrep og nedlatenhet. Som meningsbærer har du altså fullt vern når du trenger det minst, og minst vern når du trenger mest. Det er paradoksalt.

Vi må passe oss for oppståelsen av et ytringspoliti. Majoriteten skal ikke bruke sin makt til å tie mindretallets røst ved å overdøve motstemmene. Det er ødeleggende.

Jeg skulle gjerne sett toleransen flekse sine muskler i Ropstads tilfelle. At debatten var kritisk og uenig, men både respektfull og respektabel. At den anerkjente retten til å mene noe annet enn flertallet. At Ropstad nøt det samme vernet og beskyttelsen som den som mener i tråd med de rådende holdningene.

Dessverre virker det på meg som at toleransens kår er svekket, i en tid hvor alle burde stå side om side for å beskytte retten til å være uenig uten personlige konsekvenser. Jeg er oppriktig bekymret for ytringsrommet og debattmiljøet. Den offentlige debatten har over lenger tid hardnet til og blitt særdeles polarisert. Da er gode prinsipper dyre. Prisen for å ytre seg er i ferd med å bli for høy. Og skrekkeksemplene for mange. Noen må tenne varsellampene!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Avvikling av pelsdyrnæringen utløser full erstatning