Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Stedsuavhengige arbeidsplasser – keiserens nye klær til distriktene?

Sentrale forsøk på å «redde distriktene», virker ikke alltid etter hensikten. Noen ganger bryter nyord og tiltak med bærende verdier for stedet.

Stedsuavhengig: Spørsmålet er, vil enda flere stedsuavhengige arbeidsplasser sikre mer stabil bosetting i distriktene? Spør Maria Almli. Her fra Andøya. Foto: Siri Juell Rasmussen
Stedsuavhengig: Spørsmålet er, vil enda flere stedsuavhengige arbeidsplasser sikre mer stabil bosetting i distriktene? Spør Maria Almli. Her fra Andøya. Foto: Siri Juell Rasmussen

Regjeringas nye distriktssatsinger har som mål å sikre stabil bosetting, livskraftige distrikt over hele landet. – Hvem kommer egentlig best ut med de nye tiltakene?

«Du fer som en snorlaus jarstein», sa ei venninne for noen år siden. Det var sant, jeg gjorde det, for som et lodd uten snor, kunne jeg lett ha havna en helt annen plass …

En periode av livet mitt innebar arbeid og styreverv med hundrevis av reisedøgn på få år. Med dem reiste jeg vekk fra stadig flere bindinger hjemme. Jeg falt ut av lokale komiteer, dugnadslister, bursdagsselskap, naboskap. Jeg var jo neppe hjemme uansett.

Enden på visa kunne blitt at jeg forlot både Steigen og Nord-Norge. Hvorfor skulle jeg bo akkurat der, når jeg likevel var «snorlaus»? Jeg kunne vel heller ‘budd der «alle andre» skulle bu’?

For å sikre bosetting i såkalt «grisgrendte strøk», er «stedsuavhengige arbeidsplasser» et nyaktuelt fyndbegrep. ‘Stedsuavhengige arbeidsplasser’ var refreng da regjeringa nettopp presenterte siste episode i serien «Sentralmyndighetens reformer for å sikre vekst og utvikling i distriktene».

Uten å gå inn på innholdet i de foregående episodene, tar også den siste (tredelte) distriktssatsingen sikte på å løse «problemet» distriktsbosetning mye ved hjelp av løsninger sett med sentrale briller og behov.

Løsningene er imidlertid ikke helt nye, enten det er bosetting langs kyst, i fjell, innland eller småby som skal sikres. «Stedsuavhengige arbeidsplasser» har vi hørt om lenge, mange har også hatt det i mange år, både i bygd og by. Spørsmålet er bare, vil enda flere stedsuavhengige arbeidsplasser sikre mer stabil bosetting i distriktene?

For å bo et sted, ønske å være et sted over tid, må man kjenne trivsel og utvikle en følelse av tilhørighet. Å høre til et sted innebærer å knytte seg særlig til folk, og/eller natur på akkurat dette stedet. Med andre ord må folk ha og gis anledning til å binde noen snorer, våge å bli stedsavhengige. Ikke minst må vi våge å si at vi er det.

«Er «stedsuavhengige arbeidsplasser» egentlig best tilpasset de stedsuavhengige, de snorlause jarsteinene, som kanskje har hytter og feriehus i distriktene?»

Stedsuavhengig?

Grunnen til at jeg likevel valgte å bli i Steigen, var at jeg var stedsavhengig. Jeg hadde fritidsinteresser som bant meg såpass til hjemmeområdene, at jeg ble boende. For meg har det vært avgjørende å kunne være mye ute i hverdagen, jakte og høste, med fri plass rundt meg. Naturen, mine vaner i et kjent landskap, holdt meg fast. Hadde jeg hatt stedsuavhengige fritidsinteresser, som sjakk eller gitar – i tillegg til stedsuavhengig jobb, hadde trolig bostedsvalg i tidlig voksenalder vært annerledes.

Alle har ikke stedsavhengige fritidsinteresser, blir ikke bundet av natur eller landskap. Ved å legge til rette for at enda flere mennesker blir «snorlause jarsteiner»; folk som farer hit og dit, mellom egne boliger og fritidsboliger, kanskje i egne sosiale småbobler uten bindinger der de er – vil ikke stedsuavhengige arbeidsplasser da ha motsatt effekt? Snarere forsterke frikoblende tendenser som allerede har ført mange mennesker på drift? Ført dem bort fra et inkluderende lokalmiljø, et sted å høre til, kanskje til og med seg selv?

Etter ei tid med stedsuavhengige jobber, som uansett krevde en del reising for møter med kollegaer og samarbeidspartnere, ble i alle fall jeg rotløs og rastløs. Jeg ble en «satellitt», mer og mer avhengig av å snurre rundt i høyt tempo, og jeg mistet sikt for det aller nærmeste. Det var derfor overraskende og vemodig da jeg merket at folk lokalt stadig oftere glemte meg. Selv var jeg jo ikke hjemme og opplevde mitt eget fravær, jeg trodde dermed jeg var mer til stede enn jeg faktisk var. Det samme gjelder nok andre pendlere, som ikke merker at fritidshusene deres står tomme, kanskje mørke i bygda, store deler av året.

Min løsning ble å skaffe meg en stedsavhengig deltidsjobb. Jeg ville igjen høre til på ordentlig, ikke bare vake i bygdas overflate. Etter å ha økt stedsavhengigheten, fikk jeg igjen plass på dugnadslistene, kunne stille opp når samfunnshuset skulle males, klassene til ungene arrangere basar. Jeg fikk dele plikter, gleder og samhold i fellesskapet rundt meg, slikt som gir livet mening.

Erfaringene mine gjelder nok ikke alle, og for mange vil en stedsuavhengig arbeidsplass være brikken de mangler for å slippe å bo i byen. Avstandsulempene i storbyen; å måtte reise ut til gode ettermiddagstilbud, til vill natur, fred og ro, kan unngås. Poenget er bare at nok en gang trengs kritiske blikk på sentralt lanserte ideer for å løse samtidas skapte distriktsutfordringer.

Det å føle at man hører til et sted, er en del av et oversiktlig sosialt landskap, er tross alt kanskje fortsatt ett av små samfunns viktigste fortrinn. Om vi lar oss rive med at alle nyordene for å «utvikle distriktene», ei utvikling som knyttes til økt personlig frihet i ett og alt, står vi i fare for å akselerere sentralisering, snarere enn å bremse den.

Paradoksalt er det i alle fall, at vi allerede er blitt så stedsuavhengige, at vi i andre enden setter inn store ressurser på å få folk til å bli boende. Når vi ruller ut utallige former for tiltak og «bolyst-prosjekt», som til syvende og sist handler om å dyrke mer stedsavhengighet; at folk skal få lyst og mulighet til å kjenne trivsel i bindinger til et sted – hvorfor skal vi da samtidig fortsette å klippe stadig flere snorer? Hvem passer det best?

Er «stedsuavhengige arbeidsplasser» egentlig best tilpasset de stedsuavhengige, de snorlause jarsteinene, som kanskje har hytter og feriehus i distriktene? Med færre bindinger kan de sannsynligvis tenne lys i fritidsboligene større deler av året. Det er da i det minste noe.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Norge må ut av luksusfellen for natur