Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Samfunnssikkerhet er statens plikt. Ikke bøndenes

Mindre matproduksjon, privat velferd: Verden blir mer sårbar når man bortprioriterer det viktigste i samfunnet.

Svekket beredskap: Arealer som tas ut av produksjon (her fra Haram) gjør oss mer avhengig av ustabil import. Foto: Mariann Tvete
Svekket beredskap: Arealer som tas ut av produksjon (her fra Haram) gjør oss mer avhengig av ustabil import. Foto: Mariann Tvete

I India bruker de kun 2 prosent av statsbudsjettet til helse. Nå ligger landet med brukket rygg, fordi helsevesenet har brutt helt sammen under koronapandemien. De mangler både utstyr og personell, siden det offentlige helsevesenet er sterkt underfinansiert.

Middelklasse- og overklassefolk i India er vant til at så lenge de kan betale, så får de den behandlingen de trenger. Nå finnes det verken oksygen eller sykehussenger. Samme hvor mye man er villig til å betale for det.

Selv om man i Norge bruker rundt 10 prosent av BNP på helse, så er heller ikke norsk helsevesen særlig godt rustet for den krisa vi står i, og i alle fall ikke for fremtiden, som kan gi oss store utfordringer på mange områder.

Vi mangler utstyr, personell og sengeplasser, og balanserer på en tynn knivsegg. Når man økonomisk driver et sykehus som hvilken som helst spikerfabrikk, så gir det etter hvert uønskede resultater. Det skal ikke all verden til, før det også her i Norge, kan skje ting vi ikke liker å tenke på.

India trodde nylig at faren var over, men plutselig var viruset tilbake enda hissigere enn før. Nå dør også barn, og folk angriper helsepersonell i ren frustrasjon over at de ikke får hjelp til sine kjære. Et helsevesen som har kollapset og et folk som tyr til vold, kan bli veldig farlig i et av verdens mest folkerike land.

Desperate mennesker er forresten farlige uansett hvor de bor. I Norge sloss man jo nesten for dopapir, når koronaen kom.

Her på berget bruker vi litt over 1 prosent av statsbudsjettet til jordbruksstøtte, eller 0,5 prosent av BNP(2015). Et ganske lavt tall sammenliknet med for eksempel EU hvor det brukes 0,6 prosent av BNP. Og det er også lite når man tenker på viktigheten av nasjonal matproduksjon. I beredskapssammenheng, med tanke på folkehelse, ringvirkninger i annet næringsliv og landbrukets viktige rolle i å begrense klimakrisa, for å nevne noe.

Nå er vi mange bønder som har kommet til et punkt hvor vi ikke kan fortsette med matproduksjon lenger, fordi vi ikke tjener penger. Vi får ikke endene til å møtes, og vi har innsett at vi ikke trenger å produsere mat for knapper og glansbilder lenger, i et land som ikke vet å sette pris på de som jobber i primærleddet.

Annonse

Å lage mat til den norske befolkning er ingen moralsk plikt vi bønder har, så lenge vi ikke får betalt for jobben vi gjør. Derimot har alle land i verden, en moralsk plikt til å sørge for mat til egen befolkning. FN har oppfordret til dette flere ganger.

"Å lage mat til den norske befolkning er ingen moralsk plikt vi bønder har, så lenge vi ikke får betalt for jobben vi gjør."

India trodde de rike at med penger kunne de kjøpe seg alt, og det samme tror nordmenn. Ja, faktisk kanskje i enda større grad. Men fakta er, at man ikke kan kjøpe noe som ikke finnes. Slutter norske bønder, så er vi prisgitt et verdensmarked, som vi bare er en bitteliten del av. Se bare på tilgangen på vaksiner. Uten Sverige og EU, ville vi kommet langt bak i køen.

Kina har storparten av verdens lagre av hvete, soya, mais og ris. Rundt halvparten av hveten og 2/3 av maisen. De har også sikret seg jordbruksland over store deler av verden, for å sørge for sikker mattilgang til egen befolkning. Ingenting av dette blir noen gang eksportert ut fra Kina igjen, for de vet hvor farlig en sulten befolkning kan være.

Alle de landene vi importerer mat fra, vil først og fremst sikre sin egen befolkning, og da hjelper det lite at vi vifter med aldri så mange papirlapper. For penger kan jo ikke spises.

Ønsker politikerne at det norske samfunnet skal forbli stabilt, også i krisetider, så er tiden inne for å vise det nå.

Det er nå vi trenger handling, og vi trenger mye mer enn det landbrukets faglag har krevd i vårens jordbruksoppgjør. Skulle bøndene fått det samme nå, som de fikk etter Hitra-aksjonen, så må kravet i 2021 mer enn femdobles, for å matche det oppgjøret. I stedet krevde faglagene 2,11 milliarder, kun 0,31 mer enn det bøndene fikk på midten av 70-tallet.

For meg er det veldig vanskelig å forstå at de ikke har tatt signalene fra grasrota og skjønt hvor alvorlig situasjonen er. Det var en enorm skuffelse, men gjort er gjort, og spist er spist. Til høsten tømmes fjøset, og kanskje gjør jeg det om til galleri. Da kan jeg gi folk føde til sjelen, i stedet for mat i magen.

Før dette kommer på trykk har Staten kommet med sitt tilbud, men jeg regner ikke med at Bollestad høyner noe vesentlig. Det bittelille håpet jeg har, ligger hos Stortinget, men jeg håper bare, jeg tør ikke å tro.

Neste artikkel

2021 - et viktig år for internasjonal landbrukspolitikk