Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Opprør fra grasrota

Våren begynte med bondeopprør - og endte med stø kurs da Stortinget behandlet jordbruksoppgjøret. Hvorfor endte et ektefølt opprør som et slag i luften?

Gromtraktor: Men overskuddet den gir, er stadig labert. Foto: Privat
Gromtraktor: Men overskuddet den gir, er stadig labert. Foto: Privat

Grunnen var ikke bare at det eneste partiet i regjering som reelt er engasjert for landbruket, KrF, satt bastet og bundet til landbruksministerstolen.

Naturligvis visste Erna Solberg hva hun gjorde da hun ga KrF dette departementet - akkurat som hun visste hva hun gjorde da hun ga det Frp.

Mens Frp fikk boltre seg mens Høyre toet sine hender, passet de samme hendene på at KrF fortsatte med stø kurs - den kursen som egentlig ble staket ut allerede under Gunnhild Øyangen (AP).

Med ulik hastighet har norsk jordbruk blitt styrt mot industrialisering av ulike regjeringer. Vinn eller forsvinn! Lars Sponheim holdt svinenæringa som modell for resten av husdyrholdet - det var frakoblet det lokal ressursgrunnlaget, og kunne derved ekspandere fritt. Vinneren skulle ta alt - men ble det noe å ta?

Mange av utbyggingsbrukene som kom gjennom nåløyet til Innovasjon Norge, sitter igjen med samme timeinntekt som før, men med et langt høyere gjeldsnivå og svært knappe marginer per produsert enhet. Vinnerne ble i mange tilfeller også tapere. De løp fortere, men det gjorde også hamsterhjulet de løp i. Vi små, som ikke engang har meldt oss på konkurransen, klarer oss som vi kan, men er for lengst utdefinert av dem som forvalter næringas framtid.

Like mye som et bondeopprør ser vi nå en bondedesperasjon, en bondefrustrasjon, en følelse av å ha blitt sviktet - ikke bare av politikerne, men langt på vei også av våre egne.

For hva er alternativet til dagens politikk? "Taktskifte", men fortsatt stø kurs? Færre men sterkere? Mer investeringsmidler, stordrift og sentralisering? Bondelaget, på samme måte som landbrukssamvirket, har så lenge vært garantist for nedlegging og strukturendring at kampkraften i næringa er lammet.

Annonse

"Bondelaget og samvirket har så lenge vært garantist for nedlegging og strukturendring at kampkraften i næringa er lammet."

Vi opplever å ha blitt færre og svakere. At traktorene i demontrasjonstogene blir større, kan ikke skjule at næringa forvitrer. Den jevne norske bonde opplever at arbeidet han eller hun gjør, ikke blir verdsatt. Mange er presset hardt økonomisk, men de fleste av oss har til salt i grøten.

Vi har gode hus, gode klær, nye biler, kan betale fritidsaktiviteter til oss selv (hvis vi har noe fritid) og til ungene våre. Den norske bonden er likevel relativt - forhold til andre yrkesgrupper - fattig. Inntekten ligger ca 200 000 kr under gjennomsnittsinntekten - det er et tydelig signal om at produksjon av de viktigste godene i samfunnet ikke blir verdsatt.

Vi går i fjøset morgen og kveld, våker over kalvende kyr og lammende sauer om natta, slår og høster mens andre ligger på stranda - og møtes med ropet "billig, billig, billig"! Det vi produserer blir aldri billig nok. Ola Nordmann blar villig opp tusenlapper for ny grill, titusenlapper for nytt kjøkken, hundretusener for ny bil eller millioner for ny hytte - men ikke noen tiere for god og trygg mat.

Bondeopprørets utgangspunkt er en følelse av mangel på respekt. For det arbeidet vi gjør, for de produktene vi lager, og for egenarten ved den produksjonen vi driver. Mens en skofabrikk kan produsere et ubegrenset antall sko, møter vi biologiske begrensninger. Ingen epletrær vokser inn i himmelen. Det er grenser for hvor mange kyr du kan fø på 100 dekar, og de fleste gårdsbruk ligger slik til at antall dekar innen rimelig avstand også er begrenset.

Si til en bonde på Indre Agder, en en bratt fjellbygd på Østlandet, innerst i en fjord på vestlandet eller på en øy i Nord-Norge at han eller hun må bli større. Du kan like godt be en mann på 25 om å vokse mer. Det eneste du kan oppnå er daukjøtt - eller for bondens vedkommende, produksjon på innkjøpt fôr og økt gjeld.

Samtidig tror jeg det er en kraft i bondeopprøret som ikke vil bli borte. Også dagens bonde har en forståelse av å utgjøre samfunnets grunnmur - eller modernæringen - som det het før. På nytt øker forståelsen for at "all kultur den dyrken er av jord", at det er de biologiske, fornybare ressursene vi skal leve av i framtida. Lagerressurser som olje, kull og gass har gitt oss et forbruk og et samfunn som ikke er bærekraftig. Andre lagerressurser som metaller og andre mineraler er også begrenset, og må inngå i en sirkulær økonomi på en helt annen måte enn i dag.

Agronomen er morgendagens helt. Og her er vi ved kjernen i bondeopprøret: Bondens ønske om å kunne være en god agronom, ta vare på dyra og avle bedre dyr, ta vare på jorda og gjøre den mer fruktbar, gjøre gården til et godt sted å leve og arbeide. Dagens landbrukspolitikk ser bort fra agronomien og prøver å styre landbruket som en ekstraktiv industri med kortsiktige bedriftsøkonomiske mål. Bonden kommer i en umulig situasjon: Klemt mellom egen agronomisk kunnskap og umulige økonomiske krav utenfra.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Nord-Norgebanen en klima- og miljøvinner