Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norge på langs – for en ny kjangs!

I sommer har jeg vært på bobilferie. Det var egentlig ikke min bobiltur, men søstera mi sin. Jeg steppet bare inn som følgebobilsjåfør for Stina, som sykler Norge på langs, og egentlig aldri har ferie.

Sykkeltur med mening: Her er Stina Isabel Almli Pettersen Nordine, som denne sommeren sykler Norge på langs for å rette oppmerksomhet mot organdonasjon. Skribent Maria Almli har kjørt følgebobilen hennes. Foto: Karoline O. A. Pettersen
Sykkeltur med mening: Her er Stina Isabel Almli Pettersen Nordine, som denne sommeren sykler Norge på langs for å rette oppmerksomhet mot organdonasjon. Skribent Maria Almli har kjørt følgebobilen hennes. Foto: Karoline O. A. Pettersen

Jeg var ny i bobilverdenen; hadde verken bodd i eller kjørt bobil før. Langt mindre bobil med henger søkklasta av medisinsk utstyr. Naturlig nok var jeg spent, men i dette prosjektet teller ikke smånerver. Stina er ikke på noen ordinær sykkeltur. Uten fungerende nyrer dør hun dersom utstyret i bobilen ikke når frem, virker og renser blodet hennes jevnlig.

Følgebobilen jeg og flere skifter på å kjøre fra Nordkapp til Lindesnes denne sommeren, er innredet som et mobilt lite sykehus. Sentralt plassert står dialysemaskinen hvor Stina sitter lenket seks timer annenhver dag. Hun stikker selv to nåler i armen, slik at blod kan renne inn i maskinen gjennom den ene, komme nyrenset tilbake i den andre.

Noen ganger har strømmen på campingplassene gått midt under dialysa, slik at blodet har blitt stående i slangene. Da må Stina koble dem fra, se blodet sitt gå i søpla og starte prosessen på nytt.

Nyrenset, av og til noen desiliter blod fattigere, setter Stina seg på sykkelsetet når hun har fri fra dialysa. Det er ikke å sykle Norge på langs som er ekstremsport, det er å være alvorlig syk. Stinas altoverskyggende mål med sykkelprosjektet er å overleve, være friskest mulig, kanskje bidra til at flere som henne kan få en ny start.

Nå er Stina over halvveis i landet, men trør stadig hardere på for hovedmålet; økt oppmerksomhet rundt organdonasjon. Det trengs. Mens antallet nordmenn som venter på nye organer øker, går antallet som sier ja til donasjon ved død, på vegne av seg selv eller pårørende, ned.

Årsaken er uviss, men regnestykket går ikke opp. Sykkelturen, i samarbeid med støttespillere som Stiftelsen Organdonasjon og Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte (LNT), gir håp om at flere skal få kunnskap og si ja til organdonasjon. Instagramprofilen «Stina_sykler» gir stadig flere innsikt i hva det vil si å leve med dialyse og på vent for et nytt organ.

For meg som følgebilsjåfør, ble bobilturen fylt av merkelige paradokser. Inni bobilen fulgte jeg daglig kampen og balansekunsten for å holde seg i live. Leve og spise rett, mat og medisiner. Være forsiktig, men leken, i passe aktivitet, slettes ikke alltid legge seg ned selv om kroppen skriker «hvile», men noen ganger.

Å mangle et organ er en altoppslukende og livsviktig utfordring som plutselig kan angå deg eller noen du kjenner.

Organdonasjon

På utsida av bobilen, kanskje særlig på campingplassene, kunne det se ut som om folk flest gav blaffen. Der fremstod ferie- og bobillivet som vårt sedate liv satt på spissen. Bobilene ble rullende symbol på vårt utrettelige jag etter behag og nytelse, med stadig mindre anstrengelse.

Vel fremme etter dagens sykkeletappe, er det ingen overdrivelse å si at det ofte veltet halvfete folk ut av de andre bobilene. De brettet straks ut plaststolene og seg selv, for å sette seg til med potetgull og øl. De trengte vel også å slappe av etter en lang dags ferd langs veiene? Av og til slo de til med en røyk, fete koteletter og enda mer øl.

Av og til kom en enda fetere hund ut av bobilen, som mest av alt hadde trengt en lang gåtur for å berge helsa. Det fikk den som regel ikke. Bobillivet er konkretisering av moderne mål og vaner som har gjort at stadig flere av oss utvikler livsstilssykdommer. Sykdommer som belaster organer og helsebudsjetter unødig.

Bildet er karikert, jeg vet, men av og til må man snakke i store bokstaver. Et annet paradoks som ble tydelig fra Stinas bobil, var nemlig hvor mye som må til for å nå frem med et viktig budskap. Å mangle et organ er en altoppslukende og livsviktig utfordring som plutselig kan angå deg eller noen du kjenner. Men selv i beste agurksesong, selv om Stina sykler landet på langs uten nyrer, vies organdonasjon relativt lite spalteplass mellom lokalavisenes eiendomsanalyser og kjendisstoff.

Stina er ingen kjendis, men ei vanlig norsk dame i slutten av 30-årene, som var så uheldig å få påvist kronisk nyrebetennelse i tenårene. Sammen med mange andre nordmenn har hun mye av livet, en friskere mulighet, boligmarkedet, på vent. Med blogg fra sykkelsete og dialysemaskin prioriterer Stina verdifull energi i allerede krevende hverdager på å utlevere seg selv og sin tilstand.

Det gjør hun for at du skal forstå hva som vil skje dersom dine nyrer svikter, og hvordan de som rammes kan få hjelp. Det er det langt fra alle dialysepasienter som har ork til, det trenger man ikke å være søster for å få respekt for!

Jeg håper søster sin sykkeltur blir verdt det, at historien hennes når riktig mange. Sikkert er det i alle fall at syke Stina får friskere opplevelser enn mange av dem som opplever Norge fra bobilene. Sannsynligvis er det også flere av nettopp dem som vil trenge nye organer i framtida …

Mange mennesker Stina har møtt langs veien, har i alle fall sagt at nå skal de sannelig få gjort det de har tenkt lenge; å melde seg som organdonor! Flere trodde faktisk det gikk mer automatisk; at organdonasjon ved død kunne skje med mindre man aktivt fraba seg. Slik er det ikke i Norge – ikke enda, med mindre vi endrer lovverket slik det er gjort i flere andre land. Tidspunktet for når en pasient erklæres død og dermed kan donere, er også en mulig politisk endring som kan redde flere liv.

Enn så lenge er håpet at et ett av de nye ja-ene til slutt kan gi Stina, eller deg som venter, en ny sjanse! -Men med mindre det er for en sykt bra sak, tror jeg konseptet bobilferie har fått sin ene sjanse hos meg.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ei framtidsretta landbruksutdanning