Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mulig sofavelger

Jeg kjenner jeg står i fare for å bli en sofavelger til høsten, og jeg liker det ikke. Men hva gjør man, når gode alternativer ikke ser ut til å finnes?

Burde vært venner: Sp og MDG har i sum bra politikk, skriver Nationens spaltist. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix
Burde vært venner: Sp og MDG har i sum bra politikk, skriver Nationens spaltist. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

For en miljø- og klimabevisst sauebonde, som gjerne vil følge samvittigheten sin, så er det skrint med politiske valgmuligheter. Man kan velge mellom å skyte seg selv i den ene eller andre foten, men for en som fort kan gå i dørken, bare av et lite kutt i fingeren, så kvier hun seg noe veldig for å blø.

Senterpartiet har fått min stemme i så godt som hvert eneste valg til nå, foruten et lite sidesprang eller kanskje to. Jeg tror faktisk jeg har stemt ved alle valg, bortsett fra ett kommune- og fylkestingsvalg. Når man er blitt knapt et halvt århundre, så er det snakk om en del stemmesedler, som er lagt i valgurna gjennom årene.

Men nå er jeg virkelig i villrede, for hva skal man gi sin stemme til?

Velger jeg så grønt som jeg kunne tenkt meg og som kloden egentlig trenger, så har jeg plutselig gården full av rovdyr. Om det skulle overleve noen lam, så skal de helst ikke spises av mennesker, av hensyn til klimaet. Bilen og traktoren vil jeg ikke ha råd til å starte, siden begge drikker diesel. Og noen elbil har jeg ikke råd til, så da blir jeg vel rimelig avskåret fra omgivelsene, siden kollektivtrafikk er et fremmedord her jeg bor.

Om jeg velger det jeg pleier, så blir det en stemme til et parti som nylig uttalte at verden ikke går under på 4 år, så man trenger altså ikke bekymre seg for klimaendringene. De kan vente enda en stund til. Skyve det ubehagelig under teppet, så de som kommer etter oss, må ta hele ryddejobben. Litt som å pisse i buksa. Varmt og godt en ørliten stund, men klamt, kaldt og ekkelt etterpå.

Det er også best å hugge gammelskogen, uttalte en stortingspolitiker fra samme parti, for selvdøde trær slipper ut CO2 og det kan vi jo ikke ha noe av.

Og så må vi ikke glemme å kverke all ulven. Vi kan jo ikke la folk glemme stereotypene av noen skyteglade bygdetullinger må vite. Nei, vi må passe på så bålet ikke dør ut, men brenner friskt. Gjerne helle på noen liter bensin i ny og ne, så det blusser godt opp og holder den evige konflikten ved like.

Skal det kuttes i klimautslippene på kjøtt og diesel, så burde ikke byrådet i Oslo gått for innkjøp av stein til miljøgater fra andre siden av jorda, med 9 ganger høyere utslipp enn ved bruk av norsk stein. De burde heller ikke kjøpt benker lagd av regnskogtømmer fra Kongo og Brasil, selv om det ble brukt elektriske anleggsmaskiner, for å grønnmale miljøgateprosjektet.

Annonse

Og i forhold til Sp og hogst i gammelskog, så er det faktisk slik at en tredjedel av det biologiske artsmangfoldet i skogen, lever på og i døde trær. Rundt halvparten av artene på rødlista, lever i gammelskogen, og av disse er 87 prosent truet av skogsdrift. Arter som for eksempel kan vise seg å bli livsnødvendige medisiner en gang i fremtida, om vi tar vare på dem.

Vi som ikke er så begeistret for ulven i beiteområdene våre, bruker av og til faren for tap av artsmangfold, som et argument mot ulven. 600-700 arter står i fare for å dø ut, som følge av opphør av beiting.

De som ikke bryr seg om å ta vare på artsmangfoldet i gammelskogen, men ber for det biologiske mangfoldet i beiteområdene, har et lite forklaringsproblem, vil jeg påstå. Det kan nok fort være mange av de samme artene det er snakk om.

De som ikke bryr seg om artsmangfoldet i gammelskogen, men ber for det biologiske mangfoldet i beiteområdene, har et lite forklaringsproblem.

Og de som vil favorisere ulven, har heller ikke helt rent mel i posen, for biologisk mangfold er så mye mer enn bare ulv. Dette dyret som får noen til å se rødt, mens andre blir blanke i øynene. Dyret det brukes aller mest ressurser på, på bekostning av veldig mange andre arter, arter som faktisk står i fare for å dø ut for alltid.

En bonde setter gjerne sin ære i å overlate gården til neste generasjon i bedre stand enn når han selv tok over. Dette burde alle levd etter. Tenke at vi skal overlate planeten vår i bedre forfatning enn når vi kom til verden. Men det er dessverre for sent, det toget har gått for lenge siden. Vi har vært for griske, og høstet mye mer enn vi har sådd. Og ikke brukt sunt bondevett. Men vi må stoppe galskapen.

Man hører det er kritiske røster både i MDG og Sp, som vil moderere de mest ytterliggående. For tenk hvor bra politikken kunne blitt, om man la bort det mest ekstreme og satte seg ved samme bord for å finne alt man har felles. Om man tok vekk fanatiske ulveforkjempere og -motstandere, og løftet blikket.

Om man tok vekk de som tror kjøttet er miljøversting nummer en, og de som spiser mer kjøtt på trass og spyr ut litt ekstra eksos, bare på pur f... Sånne som ikke tror på klimaendringer og at menneskeheten skiter noe veldig i eget reir. De som har løsrevet mennesket fra naturen, og ikke ser oss som en del av den. Og de som ser på den som en eneste stor godtebutikk man vil plyndre raskest mulig, så man slipper å dele med noen.

Paradoksene står i kø i både norsk politikk og ellers, og jeg blir forvirret. Hvem skal man stole på? Hvem vil gjøre en best mulig jobb, for både kloden og oss? Hvem etterlever det de sier?

Jeg drømmer om en blanding av det beste fra MDG og Sp. Men det ser ikke ut til at det blir noe samarbeid med det første.

Neste artikkel

Fortsatt sultne