Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skal vi sitte og se på at folk flytter fra landbruket?

I løpet av de åtte årene etter 2013 har mer enn 50.000 mennesker flyttet fra norske gardsbruk. Slik "effektivisering" er ikke bra.

Det er tid for
Det er tid for

Tallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) taler et tydelig språk. Fraflyttinga i landbruket har økt i de åtte årene Erna Solberg har sittet som statsminister for ulike høyrestyrte regjeringer.

Pilene pekte nedover også før det, men utviklinga har skutt fart i negativ retning siden 2013. Ifølge forskingsleder i Ruralis, Magnar Forbord, skyldes det særlig endringene i landbrukspolitikken som ble gjennomført etter at Frp inntok landbruksdepartementet, med Sylvi Listhaug som minister.

Strukturrasjonaliseringa har pågått over lengre tid. Med ministre fra andre partier også sterkt medvirkende. Men med Solberg-regjeringas gjennomgående politikk for effektivisering og såkalt modernisering på alle samfunnsområder, ble også landbrukspolitikken dominert av tanken om at størst er best.

Effekten av at det skal lønne seg å drive stort, er at mindre landbrukseiendommer blir ulønnsomme å drive. Dermed har flere tatt et veivalg i livet og flyttet fra gården. Politikk virker.

Parallelt, og i tråd med troen på stordriftsfordeler, har Solberg-regjeringa også ført en sammenslåings- og sentraliseringspolitikk som har flyttet arbeidsplasser vekk fra distriktene og inn mot regionsentra og byer.

Annonse

Det gjør at bønder, som ikke kan leve av inntekta fra gårdsbruket, må pendle over lengre avstander til sin andre jobb. Når arbeidsplassene ikke lenger befinner seg i nærmiljøet og lokalsamfunnet, blir belastningen for stor for familiene. Da flytter de inn mot sentrum.

SSB-tallene går tilbake til 2007. Fram til 2013 sank antallet mennesker som bodde på gård med i snitt 5400 personer hvert år. Etter regjeringsskiftet økte nedgangen med over 40 prosent, til nær 7700 personer i snitt per år.

Regjeringa vil argumentere med at arealet som dyrkes og brukes i matproduksjon i all hovedsak opprettholdes og er stabilt. Det skjer fordi en bonde ofte overtar drifta av tilgrensende eiendom når naboen kaster inn håndkleet.

I mange tilfeller gjelder det heller ikke bare den nærmeste naboens åkre og enger, men matjord og arealer over et større område. Slik skapes "dekk- og dieselbønder" som tilbringer stadig mer tid i traktor langs fylkesvegen for å gjøre onna på forpaktet jord i hele bygda.

Skal politikerne godta en videre utvikling mot at innbyggerne forlater bygda til fordel for regionsentra og småbyer? Bør landbrukseiendommer bli til fritidsboliger? Hvor lenge skal bønder fortsette å kannibalisere hverandre, når også de store matprodusentene i stadig større grad sitter igjen uten økonomisk overskudd?

Flyttinga fra gardsbruk er tegn på at distriktspolitikk, næringspolitikk, boligpolitikk og landbrukspolitikk er tett knyttet til hverandre. Det er tid for å se sammenhengene mellom politikken som føres og konsekvensene av den.

Neste artikkel

Hun må finne en milliard. Kjapt.