Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Redd geitebrukene fra rødlista

Tine slutter å produsere Balsfjordost, geitebønder lever på marginene. Utmarksbeitet og kulturlandskapet gror igjen. Tar noen ansvar for utviklinga?

Norsk geitemjølk av de friskeste i verden. Det burde borge for ei næring med framtida foran seg. Det motsatte virker dessverre mer sannsynlig. Foto: Benjamin Hernes Vogl
Norsk geitemjølk av de friskeste i verden. Det burde borge for ei næring med framtida foran seg. Det motsatte virker dessverre mer sannsynlig. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Under tittelen “Geitebønder - ein utryddingstrua rase” skrev Vidar Sandal et debattinnlegg i Nationen i oktober i fjor. I hans 30 år som aktiv geitebonde, har over 1000 norske geitemjølkbruk slutta med dyrehold og avvikla produksjonen.

De som er igjen protesterer kraftig på at deres eget samvirke vil slutte å produsere en av de tradisjonsrike geitostene. En meieriinvestering på 200 millioner i Storsteinnes kunne altså ikke utvides med 10 millioner ekstra for å fortsette å lage Balfjordsosten.

Det er ikke rart det er frustrerende for geitebøndene å bli møtt med at inntektene fra nettopp dette produktet ikke forsvarer en slik investering. Det er en tilsvarende uforståelig silotenking av Tine og en manglende tro på at man faktisk må bruke penger - ikke minst på bedre og mer markedsføring - for å tjene penger.

Etter at kroniske sjukdommer ble utrydda gjennom sanering av geiteflokker for noen år tilbake, er norsk geitemjølk av de friskeste i verden. Det burde borge for ei trygg næring med framtida foran seg. Det motsatte virker dessverre å være mer sannsynlig.

Annonse

Det til tross for at geita står som selve symbolet på effektivt nyttedyr i norsk distriktsjordbruk og matproduksjon, et av våre eldste husdyr. De drøyt 200 geitebrukene som er igjen, er spredd på fjell og i daler over hele landet. Der driver geitene landskapspleie, bidrar til arbeidsplasser og produksjon av kvalitetsmat.

Investeringer i drift og modernisering av foringssystemer har altså ikke klart å hindre at antallet produktive geitefjøs minker for hvert år. Avstanden for mange geitebønder til nærmeste foredlingsanlegg blir også stadig større.

Til tross for en perlerad av vellykkede produkter på markedet, som har gitt norske forbrukere et mangfoldig ostetilbud, burde salget av geitost i norske butikker være høyere. Lav etterspørsel presser i stedet produksjonsbehovet og -mengden nedover. Det blir vanskeligere for norske geitebønder å rett og slett få nok å leve av. Det er en ond sirkel.

Vi som forbrukere bør kjenne vår besøkelsestid og finne fram til Chevre fra Haukeli, Snøhetta fra Dovre eller Kvitlin fra Ørsta, eller til Bo Jensen på Jæren, Ekte geitost fra Skurdalen og Rueslåtten ysteri, som er noen av dem som har utmerket seg i Oste-VM.

Bøndene får signaler fra Landbruks- og matdepartementet om krevende produksjonsmengde og etterlyser mer støtte fra landbruksorganisasjonene. I kombinasjon med brutte løfter fra eget samvirke, er det ikke rart geitebøndene føler at at næringen er utryddingstruet. Tine bør satse mer, investere mer og markedsføre mer.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Utbygging på Overvik og moral