Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Politikerne må ta ansvar for veivalgene

Det er mer glamorøst å klippe snorer for nye veier enn å drive vedlikehold. Men fylkene - og innbyggerne - trenger aller mest penger til det siste.

Denne gruslagte fylkesveien på Reinøya i Troms vil koste 40 millioner å asfaltere. Det er 40 prosent av hele Troms sitt veivedlikeholdsbudsjett. Foto: Elisabeth Johansen
Denne gruslagte fylkesveien på Reinøya i Troms vil koste 40 millioner å asfaltere. Det er 40 prosent av hele Troms sitt veivedlikeholdsbudsjett. Foto: Elisabeth Johansen

I dagene før presentasjonen av ny Nasjonal transportplan (NTP), viste Nationen at vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene ligger på oppunder 73 milliarder kroner. Det er det som skal til for å få standarden opp til brukbart nivå.

Da høres det kanskje raust ut når samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF) og regjeringa i NTP planlegger 4,7 milliarder kroner i året til fylkesveiene de kommende 12 årene. Men mesteparten bevilges etter 2027.

Regjeringa sier altså "det haster ikke for oss". De skyver det foran seg, fram til et tidspunkt der de neppe lenger har noe med det å gjøre. Men innbyggerne med fire timers kjørevei til fødestua kan ikke vente så lenge. Næringslivet som frakter varer og eksporterer fisk til utlandet taper store inntekter mens de venter.

Da 17.200 kilometer riksveier ble til fylkesveier etter forvaltningsreformen i 2010, mistet man helheten av syne. Veier som før var statens ansvar ble ofre for de ulike fylkenes høyst varierende interesse og innsats.

Privatbilister og yrkessjåfører som kjører på tvers av fylkene opplever svært ulik standard, avhengig av økonomiske prioriteringer og samferdselsønsker. Ett sted er det gang- og sykkelvei, ny asfalt og tunnel, rett over fylkesgrensa er det telehiv, rasfare og 80-sone uten tanke for fotgjengere.

Annonse

Fylkene har rundt 44.000 kilometer vei, staten omkring 10.000 kilometer. Når staten delegerer til fylkene, må det også følge tilstrekkelig finansiering med for å opprettholde standarden på det blodomløpet veinettet utgjør for landet. Fylkene er ikke godt nok rustet, når etterslepet på veivedlikehold øker med tre milliarder årlig.

Hvis regjeringens plan om å øke tilskuddet med rundt en milliard kroner får flertall på Stortinget, og fylkene stiller opp med samme sum, vil etterslepet likevel øke med over én milliard kroner hvert år. Det ser ikke lyst ut. Tvert imot ser det flere steder ut som humpete potetåkre.

Det holder ikke når man påberoper seg å jobbe for bosetting og verdiskaping i hele landet. Hareide hevder NTP er ei distriktssatsing, men regjeringen tar ikke innover seg hvor viktig fylkesveiene er for næringslivet. Statens ansvar må være større enn at fylkene skal tvinges til å gjøre brutale økonomiske prioriteringer. Skal pengene tas fra videregående opplæring?

Regjeringen foreslår også å overføre ansvar for utbygging av store deler av riksveinettet til det statlige aksjeselskapet Nye Veier. Det går i retning av prinsippet om armlengdes avstand, som i driften av sykehusene og høyere utdanningsinstitusjoner. Politikerne abdiserer.

Det er bekymringsfullt om veiutbygging og viktig infrastruktur ikke skal prioriteres av demokratisk folkevalgte politikere. Det må være et politisk ansvar å avgjøre hvilke veier og transportløsninger landet har aller mest bruk for.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ap og Sp må satse på fylkesveiene