Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Opp låvebrua for å motta pris

Det er så lett å tenke "dette angår ikke meg". Men forfatterne Bjørn Hatterud, Jan Grue og Olaug Nilssen viser at funksjonshemmedes liv, det angår alle.

Forfatterne jørn Hatterud, Jan Grue og Olaug Nilssen har alle skrevet sterke bøker og deltatt i samfunnsdebatten om funksjonshemmedes kår. Foto: Helge Brekke / Fritt ord
Forfatterne jørn Hatterud, Jan Grue og Olaug Nilssen har alle skrevet sterke bøker og deltatt i samfunnsdebatten om funksjonshemmedes kår. Foto: Helge Brekke / Fritt ord

Hvor mange funksjonshemmede er du venn med? Har du gått på skole sammen med? Jobber du sammen med? Hvor ofte tenker du på at skole og arbeidsliv, bolig og buss, tv-sendinger eller tiktok-videoer eller annen mediebruk, ikke er tilgjengelig for alle?

Hvis vi ser alle funksjonsnedsettelser under ett, utgjør denne sammensatte gruppa av folk hele 18–20 prosent av befolkningen. De er samfunnets største minoritet. Uten at det synes å gjøre særlig inntrykk på majoritetsbefolkningen.

Derfor er det så sterkt å lese talene som ble holdt ved utdelingen av Fritt Ords høyeste utmerkelse i Samfunnssalen på Arbeidersamfunnets plass i Oslo.

Forfatterne Olaug Nilssen, Bjørn Hatterud og Jan Grue har alle skrevet sterke bøker og deltatt i samfunnsdebatten om funksjonshemmedes kår. Hatterud og Grue fra et personlig perspektiv, Nilssen som pårørende.

Annonse

De skriver gnistrende, disse tre. I bøkene "Mot normalt" og "Mjøsa rundt med mor" forteller Bjørn Hatterud om å vokse opp som homofil og funksjonshemmet i ei lita mjøsbygd. Han skriver om slit og smerte, operasjoner, håp og skuffelse, tungsinn og mobbing. Han skildrer by og bygd, klasse og kropp, ensomhet og familie. Og hva vil det egentlig si å høre til?

Jan Grue skriver filosofisk og eksistensielt, i boka "Jeg lever et liv som ligner deres": "Et lite emosjonelt ekko treffer meg hver eneste gang et trappetrinn er for høyt, hver gang en dør er for trang, hver gang et hjørne er for skarpt. Sannheten er at vennene mine kan gå sin vei når som helst, til et sted der jeg ikke kan følge dem."

I årets bok "Hvis jeg faller" er usynlig arbeid en ledetråd – den overveldende mengde usett innsats som er nødvendig for å få hverdagen til å fungere. Og nettopp dette usynlige arbeidet går igjen også i Olaug Nilssens forfatterskap. Nilssen skriver – og snakker høyt i offentligheten – om krevende kjærlighet, evige kamper for å få riktig behandlingstilbud og det skrikende behovet for avlastning.

Det har vært boligkø for psykisk utviklingshemmede i 20 år. Det handler om dårlig kommuneøkonomi og lav kompetanse. Men funksjonshemmedes kår handler om så mye mer enn det. Det handler om å kunne ytre seg uten å møte hatmeldinger eller dypt krenkende uttalelser. Det handler om å bli reelt inkludert, på alle samfunnets arenaer.

Ei rampe var bygd opp for at Jan Grue og Olaug Nilssens sønn Daniel skulle kunne komme opp på scenen i den ærverdige Samfunnssalen, der så mange mektige forsamlinger har møttes før. Rampa var bred som ei låvebru, raus og inviterende, selv uten låvebruas vanlige grasdekke og rødkløver. Som Jan Grue sa i sin tale: Det var en rik symbolikk i at en stor og bred rampe var bygget opp til scenen. Den blir neppe stående; litt symbolikk ligger i det også.

Neste artikkel

Spor mellom folk