Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Harde fronter på vidda

Ingen er tjent med aksjoner og ufred i villreinforvaltningen. Bekjempelsen av skrantesyke må gå sin gang.

Sjelden vare: Villreinstammen på Hardangervidda teller om lag 6000 dyr. Bør den skytes ned til 1000? Foto: Gunnar Hansli
Sjelden vare: Villreinstammen på Hardangervidda teller om lag 6000 dyr. Bør den skytes ned til 1000? Foto: Gunnar Hansli

Miljødirektoratet og Mattilsynet ruger fortsatt på den vanskelige avgjørelsen om villrein på Hardangervidda. Frontene er steile i forvaltningen av en norsk ansvarsart.

Det er ingen tvil om at smitten som ble funnet i et dyr i september i fjor er dødelig for dyrene den rammer. Sykdommen, som påvirker dyrenes hjerne og fører til en sikker død, kan ikke helbredes.

Men hva må gjøres? Skal stammen skytes ned fra 6000 til 1000 vinterlevende dyr i vinter, ved hjelp av helikopter og snøskuter? Eller skal vi satse på at funnet av skrantesyke i reinstammen forblir et engangstilfelle?

Kritikerne av hard nedskyting peker på at ingen av prøvene fra reinsdyr skutt under høstens jakt inneholdt smittestoff fra CWD. Og en redusert stamme kan øke faren for at bestanden på Hardangervidda går til grunne.

– Vi må leve med sykdommen, for vi kan ikke kurere hele bestanden, sa biologiprofessor og hjorteviltekspert Eigil Reimers til Nationen tidligere i høst.

Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) anbefaler imidlertid å ta ned stammen – og bukkeandelen i bestanden.

Endre Lægreid, leder i Villreinnemnda for Hardangervidda, antyder overfor Bergens Tidende at lokale jegere og grunneiere vil boikotte jakta dersom det blir vinterjakt.

Vi vil advare mot at konflikten eskalerer i retning sabotasje. Norsk viltforvaltning fungerer best når lokal kunnskap og vitenskap, jegere og byråkrater spiller sammen. Det samspillet er et felles ansvar.

Det finnes vektige innvendinger mot å bruke kraftig lut. Blant annet at det er store kunnskapshull når det gjelder varianten av CWD som dukket opp i Norge for fem år siden.

Samtidig er det på det rene at flere av ekspertene som sterkt advarer mot å skyte ned stammen, selv er lidenskapelige villreinjegere. Med flere hatter på hodet øker sjansen for at en av dem siger ned og påvirker gangsynet.

Veterinærfaglig ekspertise finner ikke vitenskapelig grunnlag for å hevde at smitten vil forsvinne av seg selv. Fire ferske jordprøver i Nordfjella viser at smitten har overlevd i jordsmonnet i fire år etter at reinsdyrene i området ble skutt.

Vinterjakt på reinsdyr vil stresse også de dyrene som skal leve videre. Det er ikke god dyrevelferd. Tiltaket må imidlertid vurderes opp mot den langtrukne lidelse som rammer dyr som smittes av CWD.

Uansett må forvaltningen bestrebe seg på å hente kunnskap – og kommunisere sine avgjørelser – i de lokalsamfunn tiltakene rammer.

Vi håper at forvaltning, forskning, jegere og grunneiere fortsetter å snakke sammen. Målet deles av alle parter: En frisk og levedyktig stamme av villrein på Hardangervidda.

Neste artikkel

Hipp, hipp, hurra for god plantehelse