Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Flere stemmer, flere bestemmer

Folk strømmer til stemmeurnene. Kommune- og fylkestingsvalget omsetter sterke bevegelser i folkestyre.

Makt på innsiden: Trym Aafløy og hans Folkeaksjonen nei til mer bompenger er blitt en maktfaktor i Bergen bystyre. Alternativet er verre. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Etter to tiårs nedadgående tendens i velgerfremmøtet er det gledelig at oppslutningen om demokratiet der folk bor, øker. 64,5 prosent deltakelse i kommunevalget er det sterkeste fremmøtet siden 1991. 59,7 prosent deltakelse i fylkestingsvalget er også en solid økning fra sist valg.

I den grad valget ble et protestvalg, sier vi: Det er flott. I Norge agerer protestbevegelser ikke gjennom aksjonisme og utenomparlamentarisk maktbruk, men gjennom å lage lister, og folk protesterer ved å stemme dem fram innenfor demokratiet.

Både dem som elsker bomringer, og dem som helst vil se dem fjernet, har søkt - og fått - folkelig støtte gjennom valget i år. Folk strømmer til stemmeurnene, ikke til barrikadene.

De såkalte styringspartiene Ap og Høyre får nå godt under halvparten av stemmene. For dem blir det stadig mer komplisert å samle flertall rundt om i kommunestyrer og fylkesting, når både fire og fem konkurrerende partier må finne felles plattformer.

Men slik er folkestyrets dynamikk. Når de etablerte partiene ikke vil eller klarer å ta opp i seg nye eller forsterkede strømninger i folket, vil folk forlate dem. I Norge har fremmedgjorte velgere altså alternativer å gå til. Det bør også styringspartier i trøbbel glede seg over, selv om de lokale konstellasjonene blir aldri så improviserte og tungdrevne. Et komplisert og uoversiktlig folkestyre er fortsatt et folkestyre.

Annonse

Valgresultatet viser at det fortsatt er fullt mulig, selv i et omskiftelig og fragmentert partilandskap, å samle brede lag av velgere. I hver sjuende kommune ga velgerne rent flertall til ett parti eller liste.

Det er en svak analyse Venstre-leder Trine Skei Grande leverer, når hun snakker skjebnetungt om at "krefter som ødelegger land i Europa" vinner terreng i det norske lokalvalget. Er det illiberalt at 13,5 prosent av de stemmeføre i Kristiansand stemmer på Demokratene, eller at 3,9 prosent stemmer på Rødt, et parti som driver med det Karl Marx kalte kommunisme, på landsbasis?

En slik ordbruk vil, om noe, slå tilbake på Venstre selv. Et Frp som vil fjerne kommunenes myndighet til selv å beskatte fast eiendom i kommunen, og legger seg borti hvordan folk hilser på hverandre og går kledt, er ikke mye "liberalt".

Dersom Venstre mener alvor med referansene til sin liberale arv, bør partiet starte med å betenke hvem de holder i regjering, fremfor å true med et marginalt kommunistspøkelse som ligger under sperregrensen til stortingsvalg - akkurat som Venstre.

Oppsummert

Kanaliseringspolitikk

1 I den grad valget ble et protestvalg, er det bare bra. Alternativet er verre.

Gårsdagens løsninger

2 Når gamle styringspartier ikke tar opp i seg nye strømninger, flytter velgerne på seg.

Svak analyse

3 Venstre frykter illiberale strømninger. Partiet kan starte med å se på sin egen regjeringspartner

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Siv Jensens snikislamisering