Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En varslet krise

For ett år siden ble pandemi løftet fram som en av de to mest alvorlige hendelsene som kunne ramme Norge. Advarselen kom fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

Verneutstyr: Norge har hatt stor mangel på smittevernutstyr. Her er en sykepleier med verneutstyr på isolatavdelingen på Ullevål sykehus. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Verneutstyr: Norge har hatt stor mangel på smittevernutstyr. Her er en sykepleier med verneutstyr på isolatavdelingen på Ullevål sykehus. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Det jobbes på spreng nå. Leger og sykepleiere gjør alt de kan for å ruste sykehusene til å ta imot langt flere alvorlig syke pasienter enn de har intensivplasser til. Bønder og fiskere, transportarbeidere og butikkansatte, samvirkebedrifter og matbaroner gjør alt de kan for å opprettholde forsyningslinjene for mat. Renholderne – og vi alle – bidrar til å redusere spredningen av smitten. Det er bra og helt nødvendig.

Myndighetene jobber mot klokka. Det er ufattelig mange ukjente faktorer og veien blir til mens de – og vi – går.

Samtidig synker erkjennelsen inn: Vi kunne ha vært bedre forberedt. I DSBs risikoanalyse for 2019 ble sannsynligheten for en alvorlig pandemi anslått til 75 prosent i løpet av 100 år. Konsekvensene ble beskrevet som svært store, med om lag 8000 dødsfall, 35-40.000 sykehusinnleggelser, enorme økonomiske tap og sosiale og psykologiske reaksjoner i befolkningen.

Annonse

Da er det nokså skremmende at norske sykehus og helsearbeidere er i ferd med å gå tom for smittevernutstyr. 17 år etter sarsepidemien og 11 år etter svineinfluensaen, som begge var globale epidemier. I vår rike naivitet har vi trodd at alt kan kjøpes for penger. Men når etterspørselen er større enn tilbudet, kan også tilbyderne være seg selv nærmest.

Regjeringen får fire trussel- og risikovurderinger på sitt bord hvert år: Politiets sikkerhetstjeneste (PST) vurderer forhold i Norge som kan påvirke norsk sikkerhet og nasjonale interesser. Etterretningstjenesten varsler om ytre trusler og støtter opp om utformingen av norsk sikkerhets-, utenriks- og forsvarspolitikk. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) vurderer informasjons-, IKT- og objektsikkerhet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet.

Vi skal ikke påstå at regjeringen ikke har tatt disse rapportene på alvor. Samtidig er det opplagt en politisk avveining: Beredskap er dyrt. Det skaper lite begeistring og beveger neppe de store velgermassene. Derfor bruker vi mye mindre penger på forebygging enn vi bør. Og mye mer på nye prosjekter. Denne regjeringen vil trolig hevde at den har gjort svært mye for å styrke beredskapen. Det var jo nettopp styrket beredskap Erna Solberg gikk til valg på.

Det er lett å være etterpåklok. Akkurat nå må våre myndigheter få jobbe primært med å løse den mest akutte krisen. Redde flest mulige liv. Bevare demokratiske institusjoner. Redde grunnleggende økonomiske strukturer.

Deretter må vi faktisk snakke om beredskap – i alle deler av samfunnet. For nye kriser vil oppstå. Og selv om ingen med sikkerhet kan vite akkurat hvilken krise som oppstår først, kan det være lurt å lytte til fagfolk som faktisk bruker all sin tid på å analysere hvor vi er som mest sårbare. Slik at vi alle kan bli mindre sårbare.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Politimeldingen – ambisjoner og politibudsjett må henge sammen