Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Aktivisme som ødelegger

Klimasaken er for viktig til at Munch og Monolitten skal klines inn med maling eller lim. Slik dyrevelferd er for viktig til å overlates ytterliggående aksjonister.

Aksjonistene oppnår ikke å få
Aksjonistene oppnår ikke å få

Vi trenger aksjonister som protesterer. Dem som søker oppmerksomhet for en sak de føler andre ikke tar alvorlig nok, eller har glemt.

Vi trenger radikale tanker, folk som krever handling og fortgang. Folk som legger press på det etablerte og vil ha politikk som virker raskere.

Det er nyttige korrektiv til langsomme prosesser, utvalg som jobber mot deadline ett år fram i tid, visjoner som strekker seg mot 2030 og 2050. Alle samfunn trenger utålmodighet.

Men også aksjonister bør velge sine metoder med omhu. I krig og kjærlighet er alt lov, men ikke i klimakamp eller dyrevelferd. Det er ikke slik at målet helliger middelet. Ekstreme grep uten kobling mot den faktiske saken gjør at både sammenheng og budskap glipper for publikum. Da kommuniserer man dårlig og handlingene blir utelukkende kontraproduktive for en ellers aktverdig sak.

Verdens kunst- og kulturarv er fellesskapets eiendom. Enten vi er opptatt av kunst eller ikke, har de fleste et forhold til de store klassikerne. Til Skrik, Mona Lisa og Monolitten. Det gjør vondt når vi ser suppe, maling og lim klint ut over uvurderlige kunstverk.

Det er nettopp det aksjonistene ønsker å oppnå – røske i følelsene våre. De vet at det gjør vondt, det er det som gjør metoden effektiv. Den påvirker oss.

Annonse

Problemet er når metodene går for langt. Ikke står i rimelig stil med budskapet, er for drastiske, radikale, ytterliggående og grenser mot – om ikke er – kriminelle lovbrudd. Da slår det tilbake på saken.

Aksjonistene oppnår ikke å få med seg folk, de støter offentligheten fra seg. Ekstremisme setter stopper for konstruktiv dialog.

Det finnes andre veier for politisk endring. Det finnes kanaler, ytringsrom, påvirkningsmuligheter. Det kalles demokrati og kan utøves gjennom interesseorganisasjoner, politiske verv, gjennom partier og foreninger – løselige og medlemsbaserte.

Gjennom å opprettholde, dyrke og ikke minst forbedre disse kanalene kan man oppnå endring.

Så vil det alltid finnes sivil ulydighet, men den er basert på ikkevoldelige, ikke-ødeleggende, fredelige metoder som ikke gjør skade på dyr eller mennesker – eller kulturhistorien.

Aksjonister som kaster maling på verdenskunsten løser ingen problemer, de undergraver tvert imot prinsippet om sivil ulydighet. På samme måte som det er egnet til å skape større avstand, mistenkeliggjøring og avskriving når aktivister bruker innbrudd hos bønder i kampen for å avsløre dårlig dyrevelferd.

Der grupper kan ha felles interesser og faktisk ønske å jobbe mot samme mål for å oppnå endring og forbedring i en aktverdig sak, skaper ekstreme metoder bare økt polarisering.

Resultatet – når alle ender opp med å jobbe hver for seg på sine måter – er dessverre lengre vei mot målet.

Neste artikkel

Mitt eget univers