Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Virkemidler i rovdyrforvaltningen

En mer konsekvent og forutsigbar soneforvaltning ville antakelig vært bedre for sameksistensen mellom rovvilt og beitenæring.

Den dynamiske trio: Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V), helseminister Bent Høie (H) og landbruks- og matminister Bård Hoksrud (Frp) orienterte sammen om lisensfelling av ulv og andre tiltak i rovviltforvaltningen før jul.Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

Stortinget har vedtatt et todelt mål for rovviltforvaltningen. Det skal både legges til rette for levedyktige rovviltbestander og for ei bærekraftig beitenæring. Målet skal nås ved ei geografisk differensiert forvaltning som skiller rovdyr fra beitedyr. Utfordringen er å finne effektive og hensiktsmessige virkemidler for å gjennomføre den differensierte forvaltningen.

Rovviltpolitikken er fastsatt av Stortinget gjennom rovdyrforlikene i 2004 og 2011. Denne politikken har et todelt mål: å sikre levedyktige bestander av rovvilt og ei bærekraftig beitenæring. Tapene av både sau og rein til rovvilt har gått ned de senere årene. Likevel fortsetter konfliktene mellom beitenæring og rovvilt. I 2017 ble det ifølge rovbase.no erstattet 18 404 sauer og 17 433 rein som tapt på grunn av rovdyr. Temperaturen er også høy i debatten rundt det siste vedtaket om lisensfelling av ulv.

Den geografisk differensierte rovviltforvaltningen er en videreføring av tanken om kjerneområder for rovdyr der rovdyra skulle yngle og ha en særskilt beskyttelse. I rovdyrsonene har rovdyr prioritet og beitenæringa må enten avvikle eller iverksette forebyggende tiltak for å unngå rovdyrskader. Det er egne soner for hver rovviltart. Disse er basert på artenes biologiske behov og politisk vedtatte bestandsmål. Det er betydelig geografisk overlapp mellom sonene. Noen områder huser derfor både tre og fire store rovdyrarter samtidig. Det utmarksarealet som gjenstår når rovdyra har fått sitt, betraktes som prioriterte beiteområder for husdyr.

Antallet beitedyr går tilbake i rovdyrområdene. Tilbakegangen er spesielt stor i områder med bjørn og ulv, hvor det er nødvendig med omfattende og effektive tiltak for å skille rovvilt og bufe i tid og rom. Slike tiltak kan være å avvikle den tradisjonelle beitebruken i utmark, flytte dyra ut av rovdyrsonene og å sette opp rovdyravvisende gjerder. Rovdyravvisende gjerder benyttes først og fremst rundt innmark og gårdsnære beiter.

Utmarksbeite med frittgående dyr avvikles i de mest rovdyrbelastede områdene. Dermed reduseres antall potensielle møter mellom rovvilt og bufe. De lave tapstallene i ulvesonen skyldes at det knapt er beitedyr igjen i utmarka der hvor ulven har etablert seg.

I områder utenfor rovviltsonene øker sauetallet. Det totale antallet sau i Norge har derfor holdt seg stabilt. I de beiteprioriterte områdene praktiseres fortsatt den tradisjonelle utmarksbeitinga i all overveiende grad. Majoriteten av rovdyrdrepte sauer og rein blir i dag funnet 30-50 km utenfor rovdyrsonene, der dyra ennå beiter fritt. Eksempelvis blir 75 prosent av alle kadaver som er dokumentert bjørnedrept av Statens naturoppsyn, funnet utenfor bjørnesonen. Tilsvarende blir 78 prosent av kadavrene som er dokumentert tatt av ulv funnet utenfor ulvesonen.

Annonse

Rovvilt som er til potensiell fare for beitedyr utenfor egen sone skal ifølge rovviltforliket fjernes raskt og effektivt gjennom skadefelling. Regjeringen har senket terskelen for uttak av rovvilt på vårsnø og har bl.a. åpnet for bruk av løs, på drevet halsende hund ved skadefelling av ulv. En mer effektiv lisensfelling av jerv, bl.a. ved bruk av kunstig lys og elektronisk overvåking av jervebåser, kan også være et bidrag til økt skadeforebygging. Dette har hittil bare vært tillatt som en prøveordning.

Når soneforvaltningen oppleves som uforutsigbar eller urettferdig, øker konfliktnivået.

Ulvebestanden i Norge ligger over det vedtatte bestandsmålet. Når størrelsen på en rovviltart har nådd bestandsmålet, har de regionale rovviltnemndene myndighet til å fatte vedtak om lisensjakt. Rovviltnemndene i Hedmark og i Oslo, Akershus og Østfold gikk i sommer inn for felling av tre ulveflokker innenfor ulvesonen. Klima- og miljødepartementet har behandlet klagene på disse vedtakene og det åpnes ikke for felling i to av de tre ulverevirene.

Dette er likevel første gang det gis tillatelse til lisensfelling innenfor ulvesonen. En slik tynning av en voksende rovviltbestand er en logisk forlengelse av en vellykket rovdyrforvaltning. Ukontrollert vekst i rovviltbestandene er ikke forenlig med rovviltforlikenes todelte målsetting.

Det kan være klokt å følge opp fellingsvedtaket med dokumentasjon av effektene av et slikt uttak. En mulighet er at fellingene vil gi rom for nye, innvandrende ulver fra Sverige som kan etablere seg i ulvesonen. Dette kan i en periode avlaste de beiteprioriterte nærområdene, hvor streifulv er et problem. Etablering av nye revirer kan også bidra til økt genetisk variasjon i populasjonen inne i sonen.

For å håndtere tapsproblematikken i randområdene må sonegrensene håndheves konsekvent. Det vil også være behov for midler til å iverksette effektive, forebyggende tiltak utenfor rovviltsonene. Inne i ulvesonen er tapene nå redusert til et minimum ved å fjerne sauen fra utmarka. Dette er et effektivt tiltak, men kan ikke brukes til å redusere tap i beiteprioriterte områder. I tillegg skaper det nye konfliktlinjer når beitebrukere ikke lenger kan benytte seg av beiteretten. En statlig kompensasjonsordning for beiterett som ikke kan benyttes kan derfor være konfliktdempende. I tillegg vil det trolig hjelpe på tapstallene om de beste fjellbeitene for sau, sammen med kalvingsområdene for tamrein, tas ut av forvaltningsområdene for gaupe.

Det er stor motstand mot soneforvaltningen i en del berørte lokalsamfunn. Beitenæringa er ei næring hvor det arbeides langsiktig, og det er stort behov for forutsigbarhet. Når soneforvaltningen oppleves som uforutsigbar eller urettferdig, øker konfliktnivået. Derfor er det viktig å ta i bruk effektive og hensiktsmessige virkemidler for å gjennomføre den differensierte forvaltningen på en måte som støtter opp under helheten i det todelte målet for rovviltpolitikken. En konsekvent og forutsigbar soneforvaltning på rovviltforlikets premisser vil antagelig gi bedre sameksistens mellom rovviltet og beitenæringene i tråd med forlikets intensjon.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Å fatte avgjørelser med uoverstigelige konsekvenser på et mangelfullt grunnlag