Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vindkraft på land: Hva gikk galt?

I 2010 var alle som jobbet med vindkraft helter – de bidro til det grønne skiftet og alle var begeistret. I 2020 var de plutselig blitt sett på som naturødeleggende skurker og de turte knapt å si i selskapslivet at de jobbet med vindkraft.

Tåleevne: Vindkraft er et middel til å skape de arbeidsplassene vi trenger i en ny tid hvor vi må ta den globale tåleevne på alvor slik at vi ikke undergraver oss selv, skriver Åslaug Haga. Foto: Jon-Fredrik Bækgaard Klausen
Tåleevne: Vindkraft er et middel til å skape de arbeidsplassene vi trenger i en ny tid hvor vi må ta den globale tåleevne på alvor slik at vi ikke undergraver oss selv, skriver Åslaug Haga. Foto: Jon-Fredrik Bækgaard Klausen

Noe hadde gått galt. Hvilken lærdom kan vi trekke?

Lærdommen er grovt sett følgende: natur og miljøavtrykket var for stort og den lokale forankringen var for lav under det som ble en plutselig og relativt omfattende utbygging på land.

I mange tilfeller opererte man med gamle konsesjoner – de kunne være mer enn 10 år. Og i denne perioden var den gamle onkelen skiftet ut med en miljøorientert, ung mor i kommunestyret som selvsagt ikke hadde samme lojalitet til de gamle onklenes vedtak. I tillegg hadde teknologien endret seg – turbinene var høyere og det visuelle inntrykket dermed endret. Slikt blir det strid av. Konsesjonstiden var for lang.

Som ved vannkraftutbygging sliter vindkraftutbyggingen med at man har ulemper lokalt, mens fordelene er nasjonale. Derfor har vannkraftkommuner blitt kompensert. Vindkraftkommuner har blitt kompensert i for liten grad. Dette må endes.

Den lokale forankringen har i noen tilfeller vært for dårlig. Stortinget har nå vedtatt at Plan- og bygningsloven skal anvendes ved utbygging av vindkraft i tillegg til Energiloven. Det gjenstår mye arbeid med utforming av regelverket, men gjennom dette grepet vil kommunestyrene få mer innflytelse.

Vindkraftutbyggingen på land har i stor grad vært utbyggerdrevet. Det har vært mange og spredt prosjekter med tilsynelatende manglende kontroll over hvor mye som ble bygget. Man fikk den berømte ketsjupeffekten: mange og store anlegg – også konsentrert i enkelte områder. Dette viste seg å bli krevende i opinionen. Vi må få bedre styring med utbyggingen.

I tillegg kommer at ikke alle utbyggere har vært like kloke i dialogen med lokale myndigheter. Her er det lærdom å trekke.

Det finnes også utbygginger som kunne ha tatt naturverdier mer på alvor, og ikke tror jeg at noen igjen vil forsøke seg på å bygge i våtmark. Det er også utviklet mer kunnskap om hvordan man mer skånsomt kan bygge veier, sikre at biomangfold ikke går tapt, bedre verne om det samiske ressursgrunnlaget og bedre revegetere vindparker. Dette må vi jobbe videre med og finne ut hvordan vindkraftutbygging kan gi netto pluss for ivaretakelse av natur.

Myndighetene må absolutt også ta sin del av ansvaret for at ting gikk galt og motstanden eksploderte. En ting er et regelverk som burde vært strammet opp tidligere, men myndighetene har også slitt med å koordinere seg. Det har i flere tilfeller vært uenighet mellom NVE, Miljødirektoratet og Riksantikvaren. Dette har ikke bidratt til å forenkle den lokale dialogen.

Lista er lang over ting som kunne vært gjort bedre. Og ennå har jeg ikke omtalt utenlandsk eierskap og kapital. Det er et faktum at utenlandsk kapital har vært, og vil være, viktig for utbygging.

"Vindkraft er ikke et mål i seg selv – selv ikke for oss i Norwea."

La oss minne hverandre om at for eksempel utenlandske pensjonsselskaper generelt krever langt lavere avkastning av sine investeringer enn hva norsk kraftindustri vil gjøre. Men de ansiktsløse investorene uten lokal tilstedeværelse har blitt et lett offer for vindkraftmotstanderne. Lokal tilstedeværelse er et must i fremtiden.

Nå er det i praksis stopp i konsesjonsbehandling av vindkraft på land. Det er riktig. Et nytt konsesjonssystem må på plass. Miljøavtrykket må ned og den lokale forankring må opp med tilhørende lokal kompensasjon. Norwea jobber systematisk med KS, Energi Norge og andre partnere for å få et nytt og sterkt forbedret konsesjonssystem på plass.

Vindkraft er ikke et mål i seg selv – selv ikke for oss i Norwea. Vindkraft er et middel til å skape de arbeidsplassene vi trenger i en ny tid hvor vi må ta den globale tåleevne på alvor slik at vi ikke undergraver oss selv.

Det er ikke min jobb å legge tungsinn over folk, men det er enormt vanskelig å skru om økonomien og gjennomføre Stortingets vedtak om at Norge skal oppfylle Parisavtalen og bli karbonnøytral i 2050. Men dette må gjøres for at vi skal hindre mer tørke, flom og ras, sikre biomangfold og nok, næringsrik mat til en voksende global befolkning.

Og også hindre at det blir ulevelig i store deler av den fattige del av verden med migrasjon og konflikt som følge. Det er vår egeninteresse å ta klimautfordringene på dypeste alvor. Og vi har et vindu fram til 2030 for at det ikke skal gå riktig galt. Kode rød, sa FNs generalsekretær nylig.

Den nødvendige omstillingen er ikke mulig uten betydelig tilførsel av ren, ny kraft. Ja, vi skal energieffektivisere. Ja, vi skal ruste opp vannkraft, men dette tar oss ikke på langt nær i mål. Norge greier ikke omstillingen til karbonnøytralitet uten vindkraft. Derfor må vi lære av våre feil og erkjenne at noe gikk galt.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Fornybarnæringen må redusere eget miljøavtrykk