Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vindkraft etter Glasgow

Etter klimatoppmøtet i Glasgow lever vi fortsett med usikkerhet om hvor raskt utslippene av klimagasser kommer til å bli kuttet. Men det er neppe lenger tvil om utviklingsretningen.

Glasgowavtalens logiske konsekvens for Norge er at det brukes sterkere politiske virkemidler for å sette full fart på norsk vindkraftutbygging, skriver Svein Sundsbø. Foto: Jon-Fredrik Bækgaard Kalusen
Glasgowavtalens logiske konsekvens for Norge er at det brukes sterkere politiske virkemidler for å sette full fart på norsk vindkraftutbygging, skriver Svein Sundsbø. Foto: Jon-Fredrik Bækgaard Kalusen

Verden beveger seg inn i massiv energiomlegging. Tempoet vil øke og konsekvensene blir mange og store.

Norge har forpliktet seg. Vi har gitt oss selv og det globale fellesskapet løfter om hva vi skal bidra med av utslippskutt. Dette vil måtte kreve bruk av mer fornybar energi til transport, i husholdningene og til næringsvirksomhet.

Det snakkes mye om CCS, hydrogen og ammoniakk, men også slike løsninger er først og fremst energikrevende. Det er derfor vanskelig å se for seg en norsk måloppnåelse uten større produksjon av utslippsfri energi.

Et annet forhold vi her i landet må ta inn over oss er at vi ikke bare skal omstille oss for å etterleve våre forpliktelser. Vi må i større grad enn andre land gjennom en «dobbelt omstilling».

Dette fordi vi også må forholde oss til konsekvensene av at andre går bort fra fossil energi for å innfri sine mål. Denne konsekvensen av internasjonal klimapolitikk kan trolig bli mer utfordrende for oss enn selve det å innfri våre egne nasjonale forpliktelser.

Norge forsyner nå Europa og verden med 7 TWh fossil energi per dag. Dette tilsvarer om lag 20 ganger vårt eget strømforbruk. Betydelige deler av norsk næringsliv, sysselsetting og velferd er basert på verdiskaping som er knyttet til denne virksomheten.

Glasgowavtalen har som konsekvens at markedet for olje og gass gradvis vil bli tørket ut. Dette betyr at det må produseres enorme mengder ny fornybar energi, og at Norge, om vi skal opprettholde vårt velferdsnivå, må bygge ny inntektsbringende næringsvirksomhet i takt med reduksjonen av oljevirksomheten.

"Havvind har stort potensial, men slik kraft er, og vil trolig fortsatt forbli, langt dyrere enn landbasert vind."

Det er mulig å se for seg hvordan Norge skal kunne nå sine egne klimamål. Våre naturgitte forutsetningene for produksjon og bruk av fornybar energi er åpenbart en del av denne løsningen. Det kan imidlertid bli langt mer krevende for våre naboland i Europa å erstatte olje og gass.

Annonse

«Det får bli deres problem» vil noen kunne tenke. Men slik er det ikke i klimasammenheng. Her er manglende måloppnåelse i andre land også vårt problem. Det er det globale temperaturresultatet som teller, og da er alle lands utslippskutt like viktige.

Når vi nå skal innfri våre forpliktelser, være med på å gjøre det mulig for våre naboland å kutte sine utslipp, og samtidig skape ny næringsvirksomhet i Norge, vil økt produksjon av fornybar energi måtte være en nøkkelfaktor.

Og det er ikke bare mengden som teller. Det vil også være viktig at en starter med den energien som har så lave kostnader at dette vil styrke overgangen til elektrisitet og stimulere etablering av ny elektrisitetsbasert næringsvirksomhet.

Dersom muligheten til å bygge ut slik ny fornybar energi preges av at alle aktører, kommuner og land setter sine egne kortsiktige interesser først, vil vi neppe få til et nødvendig omfang og tempo i utbygging. Vi ser tendensen til slike egosentrerte holdninger både i vårt land og hos andre.

Alle personer, bedrifter, kommuner og land har rett til å arbeide for å ivareta egne interesser, men dersom slike interesser fører til at vitale langsiktige felleshensyn blir tilsidesatt, må det iverksettes tiltak på overordnet nivå. Vi er i en slik situasjon nå.

Europa har, og vi kan få, mangel på fornybar energi. Samtidig opplever vi at utbyggingen av slik energi bremses av uklare rammebetingelser og lokale konflikter. Noe av den første oppfølgingen etter Glasgowmøtet må derfor være å gi berørte lokalsamfunn nødvendig stimulans til å medvirke til landbasert vindkraftutbygging der hvor dette kan skje uten å forringe biologisk mangfold.

Vindkraft på land er blitt omstridt. Motstand mot slik utbygging har presset en stor del av det politiske oppmerksomheten til havs. Ja, havvind har stort potensial, men slik kraft er, og vil trolig fortsatt forbli, langt dyrere enn landbasert vind.

Havvind vil derfor, isolert sett, ikke gi nødvendig stimulans til elektrifisering av Norge, eller gi oss noe nødvendige konkurransefortrinn. Det må likevel settes fortgang i utbygging av havvind, ikke minst for å utnytte norske havarealer og industrikompetanse som ledd i den europeiske energiomleggingen.

Glasgowavtalens logiske konsekvens for Norge er at det brukes sterkere politiske virkemidler for å sette full fart på norsk vindkraftutbygging – først og fremst til lands, men også til havs. Det er større produksjon av denne energiformen som gir oss best muligheter til å skape raske resultater i Norge, Europa og Verden.

Neste artikkel

SV opnar for kuvending om kutt på kjøtt: – Vi er ikkje gift med denne måten