Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi må ta naturens helse på alvor

Ville dyr kan ikke bare ringe veterinæren når de blir syke. Hvem skal følge opp villaksen, rypa og elgen når helsa skranter?

Villsvin. Mostphotos.
Villsvin. Mostphotos.

Klimaendringer, arealendringer og introduksjon av fremmede arter påvirker artene i naturen, noen ganger så mye at enkeltindivider blir syke og hele populasjoner påvirkes. Hva gjør vi når laksen i elva, rypa i fjellet og elgen i skogen hangler, og hva blir konsekvensene?

I dag er ansvaret delt mellom flere departementer, hvor Miljødirektoratet har ansvaret for å forvalte naturen mens Mattilsynet har ansvaret for fiske- og dyrehelse. Resultatet er uklare ansvarsforhold, krevende koordinering, utilstrekkelige ressurser og for dårlig kunnskapsgrunnlag. Naturens helse må få høyere prioritet, og forvaltingen tydeligere mandater.

Parasitter, bakterier, virus, sopp og prioner er en naturlig del av naturen og økosystemene, og bidrar til å regulerer balansen mellom artene. Klimaendringer kan endre utbredelsen av smittestoffene både geografisk og som sykdomsårsak. Sykdommer påvirker bestander, og vil også kunne utgjøre en helserisiko for både ville dyr, husdyr og mennesker.

Sykdomsøkologi er et bredt, men for lite prioritert fagfelt både innen økologisk og veterinærmedisinsk forskning. Fagområdet krever en kombinasjon av kunnskap om naturen, arter og sykdommer, men også om samfunnsmessige konsekvenser av sykdommen og tiltakene som iverksettes. Kunnskapshullene er mange, og med mer tverrfaglig samarbeid kan utviklingen av sykdom og behov for tiltak hos viltlevende dyr forstås bedre.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Veterinærinstituttet samarbeider for å tette noen av kunnskapshullene. I dette arbeidet søker vi mer kunnskap om forekomst og spredning av sykdommer og parasitter, hva som er naturlige forekomster og hva som ikke er det. Men vi erfarer at forvaltningen er fragmentert, og at fagfeltet faller mellom flere stoler.

Annonse

I 2017 ble elvene langs hele norskekysten invadert av pukkellaks fra Russland. Pukkellaks påvirker livet i elvene, og den kan bidra til å spre sykdommer. Spredningen hittil tyder på at området med mye pukkellaks utvider seg, og tiltak for å fjerne den krever store ressurser. Tiltakene må være kunnskapsbaserte, og hvilke tiltak som fungerer best må utvikles for hver enkelt elv.

I 2019 ble syk og død laks påvist i Enningdalselva i Østfold, og etter hvert også i flere andre elver i Sør-Norge. Laksen hadde utslettlignende blødninger og dårlig allmenntilstand. Det ble samtidig flere andre steder i Europa rapportert om laks med skader som kunne ligne det vi så i Enningdalselva. Forskerne har kalt syndromet «Red skin disease». Årsaken er ikke kjent, og kunnskapen om den er lav.

Hjortedyrene i Norge er utsatt for flere sykdommer og plager. Hos villrein er det påvist økt forekomst av den smittsomme bakterieinfeksjonen fotråte. Fotråte gjør dyrene halte, og de blir lett bytte for rovvilt eller de dør av sykdom og utarming. Bakterieinfeksjonen er kjent fra tidligere, både blant vill og tam rein, men vi er usikre på hva som gjør at forekomsten varierer, og om fotråte blir et økende problem for villrein i fremtiden.

En stor svensk villsvinbestand og et varmere klima med mildere vintre fører til at villsvin er på full fart inn i norsk natur. Noen ser muligheter for mer jakt, men villsvin er også bærere av smittsomme sykdommer og parasitter. Den største frykten er spredning av afrikansk svinepest til Norge, og smitte til husdyr. Dagens kunnskapsgrunnlag om denne arten og ulike sykdommer i Norge er mangelfull.

I 2016 ble smittsom skrantesjuke påvist for første gang i Europa, på villrein i Nordfjella. Her viste Mattilsynet og Miljødirektoratet handlekraft, ved å iverksette et kartleggingsprogram i samarbeid med NINA og Veterinærinstituttet. Basert på tilgjengelig kunnskap ble det gjennomført en vellykket utslakting av all villrein i det aktuelle området.

Dette kartleggingsprogrammet har også gitt ny kunnskap om ulike typer skrantesjuke, men det gjenstår fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Hvordan oppstår skrantesjuke, hvor lenge har den vært her, og hvor lenge kan smitten finnes i miljøet? Og hva betyr denne nye situasjonen for hjorteviltforvaltningen og det jaktbare overskuddet lokalt og nasjonalt?

Dette er noen eksempler som viser behov for økt kunnskap om helse hos ville dyr. Det er flere og sektorer og departementer som har ansvar for problemstillingene, og da særlig de som arbeider med naturforvaltning og dyrehelse. De ansvarlige departementene må sikre at direktoratene gis klare mandater og god ansvarsfordeling slik at naturens helse blir tatt mere på alvor, og at tilstrekkelige ressurser er tilgjengelig for å møte villaksens, rypa og elgens framtidige utfordringer.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hør vinden suse – uten vindturbiner